Norges farlige geoøkonomiske dvale

Verden har for lengst gått inn i en ny tidsalder der handel, energi, teknologi og infrastruktur brukes som våpen. Trump, EU og Kina forstår maktspillet. Norge gjør det ikke. 

Martin Bech Holtes bok avslører hvorfor Norge har havnet i denne livsfarlige dvalen – og hvorfor tiden nå er i ferd med å renne ut. Det finnes perioder i historien der nasjoner ikke bare feiler – men sovner. Norge er i ferd med å gjøre begge deler samtidig. Vi står midt i en global maktkamp, men tenker fortsatt som et lite folkestyre på 1970-tallet. Det er ikke bare farlig. Det er livstruende for nasjonens strategiske posisjon.

Det finnes tider i historien hvor en nasjon ikke taper fordi den gjør feil – men fordi den ikke forstår hvilken virkelighet den faktisk lever i. Norge befinner seg i en slik skjebnestund. Vi står midt i et globalt maktskifte, der geoøkonomi, råvarekontroll, infrastruktur, teknologi og avhengighet er blitt de viktigste våpnene i stormaktenes arsenal. Hele verden har for lengst justert kursen. Hele verden analyserer makt, risiko og sårbarhet. Hele verden tenker strategisk.

Og Norge? Vi sitter fortsatt og diskuterer elektriske busser fra Kina som om det viktigste spørsmålet er rekkevidden på batteriet.

Landet som gikk i dvale

Det er i dette perspektivet man må lese Martin Bech Holtes nye bok. I norsk sammenheng er boken radikal nettopp fordi den bryter med den naive forestillingen om at økonomi kan forstås isolert fra makt, sikkerhet, teknologi og geopolitikk. Holte peker på hvordan Norge har bygget et skattesystem som i praksis finansierer utenforskap, svekker egen konkurransekraft og dytter kapitalen bort fra produktive investeringer. Han beskriver hvordan strukturer – ikke enkeltvalg – skaper atferd.

Og det er dette som er kjernen: Når strukturer blir feil, blir nasjonen svak. Ikke fordi vi ønsker det, men fordi vi tillater det.

Det han egentlig beskriver, kanskje uten å bruke begrepet direkte, er geoøkonomi: hvordan økonomiske systemer skaper makt eller avmakt. Hvordan valg i skattepolitikken, offentlige prioriteringer og eierskapsmodeller gjør oss enten autonome eller avhengige. Og det er her norske økonomer virkelig svikter: de ser ikke dette.

Holtes bok er derfor ikke bare en økonomisk analyse, den er en geopolitisk advarsel forklart gjennom økonomiens språk.

Blindern-økonomenes blindsone

Men i norsk debatt er dette dessverre en fremmed tanke. Norske økonomer har i flere tiår vist en nesten rørende, men farlig, motvilje mot å tenke makt. Norske politikere har behandlet ressurser som administrative objekter, ikke strategiske aktiva. Norske kommentatorer har redusert EU til et regelverk, ikke en geopolitisk aktør. Og norsk næringsliv har blitt fortalt at konkurransekraft handler om skjemaer, ikke strategisk autonomi.

Resultatet? Norge er i ferd med å lekke suverenitet uten at vi engang merker det.

Det farligste er ikke det vi ser – men det vi ikke evner å se.

Et land som ikke forstår makt, blir styrt av de som gjør detVi lever i år 2025 – og fortsatt sitter norske økonomer i beste sendetid og hevder at handel er handel og at markedet er nøytralt. Dette er ikke bare feil. Det er farlig. Det er faglig uansvarlig. Og det viser en nesten ufattelig mangel på forståelse for hvordan verden fungerer.

For verden styres ikke av markedskreftene alene. Den styres av interesser. Avhengigheter. Verdikjeder. Makrostrukturer som ingen modell i et norsk masterprogram klarer å fange opp.

Norges geoøkonomiske naivitet

Geoøkonomi er det nye geopolitikk – alle stormakter vet det, unntatt Norge.

Albert O. Hirschman beskrev dette allerede i 1945: Den som kontrollerer avhengigheten, kontrollerer makten. EU har forstått dette. USA har forstått det. Kina har forstått det bedre enn noen. India bygger hele sin fremtidige maktstrategi på dette. Sentral-Asia har gjort det til kjerne i sin modernisering.

Norge? Vi sitter fortsatt og tror at «samhandling» er en strategi.

Det er dette som gjør norsk debatt så absurd. Norske eksperter diskuterer elektriske busser fra Kina som om det viktigste er prisen – ikke spørsmålet om hva som skjer den dagen Kina bestemmer seg for å skru av programvaren. Norske økonomer diskuterer energieksport som om det er et kommersielt produkt – ikke EUs største sårbarhet og vår største maktressurs. Norske politikere diskuterer fergeanbud som om det er kommunal logistikk – ikke kritisk infrastruktur.

Mens EU bygger strategisk autonomi, sitter Norge og skriver høringsuttalelser.

En stormakt bygger systemer. En småstat skriver høringsinnspill. Norge burde vite forskjellen.

Droneovervåkning ved hovedflyplassen: den største varsellampen av dem alle. At Norge i det hele tatt installerte et kinesisk overvåkingssystem for droner ved landets viktigste flyplass, er i seg selv et geopolitisk selvmål. Men da droner faktisk ble observert i luftrommet over Gardermoen – samtidig som det kinesiske systemet «tilfeldigvis» var ute av drift – burde hele norsk offentlighet våknet med et smell.

Men nei.

Det kom ingen alarm. Ingen debatt.