Kommentar

Norge mister sin viktigste valuta: Tillit

Norge mister sin viktigste valuta: Tillit
Når sannhet er en styrke: Statsminister Jonas Gshr (Ap) taler på landsmøtet til Forbundet Styrke i Folkets Hus i Oslo.
Publisert Sist oppdatert

Når sannheten dør i statsapparatet, er Norge på vei mot politisk forfall

Norge har i flere tiår vært synonymt med tillit, stabilitet og politisk forutsigbarhet. Denne tilliten har vært en grunnleggende forutsetning for økonomisk vekst, lav kapitalkostnad og høy attraktivitet for utenlandske investeringer. I dag er bildet annerledes.

Under regjeringen Støre/Vestre har Norge beveget seg mot et system der kommunikasjon og image styrer mer enn realøkonomi og konsekvensanalyse. Der tillit tidligere var et økonomisk aktivum, er den nå blitt en tynnslitt valuta. Og når tillit er landets viktigste kapital, er tapet av den katastrofal.

Når sannheten dør i statsapparatet, er Norge på vei mot politisk forfall

Norge har i flere tiår vært synonymt med tillit, stabilitet og politisk forutsigbarhet. Denne tilliten har vært en grunnleggende forutsetning for økonomisk vekst, lav kapitalkostnad og høy attraktivitet for utenlandske investeringer. I dag er bildet annerledes.

Under regjeringen Støre/Vestre har Norge beveget seg mot et system der kommunikasjon og image styrer mer enn realøkonomi og konsekvensanalyse. Der tillit tidligere var et økonomisk aktivum, er den nå blitt en tynnslitt valuta. Og når tillit er landets viktigste kapital, er tapet av den katastrofal.

Fra tillitsmodell til narrativmodell

Den norske tillitsmodellen bygget på samarbeid, integritet og forutsigbarhet – verdier som har redusert transaksjonskostnader, styrket innovasjon og muliggjort en effektiv offentlig-privat samhandling. I dag erstattes den av en narrativmodell, der budskapet er viktigere enn substansen.

Politikken har blitt et kommunikasjonsprosjekt. Retoriske grep som omstilling», prioritering» og solidarisk fordeling» brukes til å tilsløre reelle kutt i forskning, næringslivsstøtte og utdanning. Dette svekker ikke bare innenlandsk tillit, men også Norges troverdighet i kapitalmarkedene – der retorikk raskt prises inn som risiko.

I finansielle termer er dette en erosjon av nasjonal kredibilitet: markedet oppfatter at beslutningene ikke lenger er basert på stabilitet og analyse, men på kortsiktig politisk gevinst.

Politikk som valutarisiko

Den norske kronen har svekket seg 13–15 % mot euro og dollar siden 2022 (Samfunnsøkonomene, 2025). Ifølge Financial Times har Oslo struggled to solve the ‘mystery’ of the krone’s decline» og kronen omtales som one of Europe’s most politically sensitive currencies» (Financial Times, 2024).

“The weakness of the krone makes everything more expensive … the central bank needs to keep borrowing costs high to defend credibility.”
Financial Times (2024, 15 August)

Som The Economist påpeker, skyldes svekkelsen ikke bare renteavvik, men økt risikopremie og politisk uforutsigbarhet (The Economist, 2024). Når investorer ikke lenger stoler på at rammevilkår står fast, reagerer markedet direkte: valutaen faller, kapitalkostnaden øker, og investeringene stopper opp.

For Norge betyr dette at politisk risiko nå er blitt valutarisiko.

Statsminister Jonas Gahr Støre leder et møte i regjeringen sitt kontaktutvalg for partene i arbeidslivet torsdag.

Investorene ser risiko – ikke trygghet

I finansverdenen er tillit en kalkulerbar størrelse. Den oversettes til risikopremier, diskonteringsrenter og investeringsnivå.
OECDs statistikk viser at innkommende direkteinvesteringer (FDI) til Norge falt fra 23,5 milliarder USD i 2021 til 17,2 milliarder USD i 2023 – et fall på nær 27 % (OECD, 2025).
Dette er et tydelig signal: kapital søker bort fra usikkerhet.

Samtidig har Norge falt fra 10. plass i 2019 til 19. plass i 2024 på IMD World Competitiveness Index (IMD, 2024). Nedgangen skyldes ifølge IMD svekket forutsigbarhet i rammevilkår, svak innovasjonsvekst og et økende skattepress på privat eierskap.

I praksis innebærer dette at Norge taper konkurranseevne, både som investeringsdestinasjon og som vertsnasjon for kapital.
For investorer vurderes Norge nå ikke lenger som et “safe haven market” i Norden – men som et land der politiske beslutninger raskt kan endre risikobildet.

Den makroøkonomiske dominoeffekten

En svekket krone har bredere implikasjoner enn dyrere import. Den signaliserer at utenlandsk kapital i mindre grad tror på Norges styringsevne.
Det fører til:

  • Høyere risikopremie på norske stats- og selskapsobligasjoner.
  • Høyere inflasjonsimpulser via importpriser.
  • Lavere reell kjøpekraft og økte kostnader for næringslivet.

Ifølge SSB vokste fastlands-BNP med kun 0,7 % i 2024, lavere enn Sverige (1,2 %) og Danmark (1,8 %) (SSB, 2025). Dette bekrefter at tillitsbrist og politisk usikkerhet nå har reelle økonomiske konsekvenser.

Norge mister sin geoøkonomiske posisjon

I Norden ser vi et tydelig skille. Mens Sverige og Danmark har tiltrukket seg kapital gjennom stabile rammevilkår og fjerning av formuesskatt, har Norge beveget seg motsatt vei.
Resultatet er at nordisk kapital nå investeres utenfor Norge. Ifølge OECDs 2025-data har Sverige hatt en FDI-vekst på 11 % siden 2021, mens Norge har falt (OECD, 2025).

Samtidig rangeres Danmark og Sverige høyere på alle indikatorer for innovasjonskapasitet, entreprenørskap og kapitaltilgang. Geoøkonomisk sett betyr det at Norge svekker sin rolle i det nordiske kapital- og innovasjonsøkosystemet – akkurat i en tid der Europa trenger investeringer i grønn industri, teknologi og energi.

Et etisk og økonomisk varsko

Tillitskrisen forsterkes av at Norge svekker sitt moralske omdømme internasjonalt.Et eksempel er Telenor-Myanmar-saken, der salget av Telenors virksomhet i 2022–2023 førte til at militærjuntaen fikk tilgang til sensitive kundedata brukt til å identifisere opposisjonelle.

“Myanmar civil society groups are suing Telenor, alleging it shared customer data that allowed the military to track, imprison and kill civilians.”
Reuters (2025, 7 October)

(Reuters, 2025) beskriver hvordan norske myndigheter, som indirekte eier gjennom statlig aksjepost, ble advart – men likevel godkjente salget. Dette svekker Norges internasjonale renommé som en etisk aktør. Når økonomisk gevinst trumfer menneskerettigheter, undergraves troverdigheten også i finansmarkedene. For investorer er omdømmekapital like viktig som finanskapital.

Demokratisk risiko som finansiell faktor

I finansmarkedene er demokrati ikke idealisme – det er risikostyring.Land som viser tegn til svak institusjonell uavhengighet eller politisk manipulasjon, får høyere risikopremie.
Når direktoratene oppleves som partipolitisk styrte, når skatter endres uten høringer, og når staten kommuniserer gjennom kampanjer snarere enn fakta, tolkes det som systemisk risiko.

Dette forklarer hvorfor norske SMB-er opplever kapitaltørke, og hvorfor venture- og private equity-fond i økende grad søker mot Sverige og Finland. De ser det markedet allerede vet: kapital går dit tilliten lever.

Tillit som nasjonal kapital

Tillit er ikke abstrakt – det er et mål på samfunnets immaterielle kapital. Høy tillit reduserer kontraktskostnader, forbedrer produktivitet og gjør kapital mer risikovillig. Når den forvitrer, krever kapitalen høyere avkastning – og det blir dyrere å drive for alle.

Norge har lenge hatt verdens høyeste tillitsnivå (World Values Survey, 2023), men de siste årene viser undersøkelser fra Edelman Trust Barometer en tydelig nedgang i tillit til politiske institusjoner. Dette sammenfaller med kronesvekkelsen og fallet i FDI – en påminnelse om at økonomisk og sosial kapital er to sider av samme mynt.

Tillitsbygging er langdistanse:Statsminister Jonas Gahr Støre deltar i et løp under besøket på Manglerud skole fredag i forbindelse med årets TV-aksjon.

Et investeringsmanifest for gjenreisning av tillit

Norge kan fortsatt gjenreise sin internasjonale posisjon, men det krever reelle reformer:

  1. Stabilitet i skattepolitikken – avskaff ad-hoc endringer og gjeninnfør forutsigbarhet.
  2. Institusjonell uavhengighet – fjern partipolitisk kontroll over direktorater og medier.
  3. Etisk lederskap – sørg for at statlig eierskap utøves med moralsk ansvar, ikke opportunisme.
  4. Kapitalinsentiver – innfør skattekreditter for reinvestering i norske bedrifter.
  5. Gjenreis tilliten til staten – kommunikasjon må baseres på fakta, ikke narrativ.

Markedet belønner land som spiller med åpne kort. Et land kan overleve økonomiske kriser, men aldri tapet av tillit. Norges neste store utfordring er ikke budsjettbalanse – det er troverdighet.

Av Glenn Agung Hole,Førsteamanuensis i entreprenørskap, økonomi og ledelse ved Universitetet i Sørøst Norge | Geoøkonomisk spesialist & økonomisk skribent

Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis Investornytts syn.

Referanser

Bjeffet frem av Labrador