Når SV definerer retningen, er kompromisset allerede avgjort

Kirsti Bergstø og SV har fått betydelig gjennomslag for sin forståelse av økonomisk rettferdighet. Problemet oppstår når denne forståelsen behandles som en moralsk fasit, mens kostnadene for norsk eierskap, investeringer og verdiskaping reduseres til et spørsmål om de rikestes vilje til å bidra.

Kirsti Bergstø har tidligere formulert det politiske utgangspunktet slik: «Vi er enige om retningen.» I det samme innlegget på Stortinget forsvarte hun formuesskatten og kritiserte forslag om å redusere skatten på aksjer og næringseiendom.

Formuleringen fremstår pragmatisk og samlende. Men den rommer et mer grunnleggende spørsmål: Hvem skal definere retningen?

Dersom SV først får bestemme hva som er rettferdig, hvem som har bidratt nok, og hvilke former for eierskap som bør beskattes hardere, gjenstår det i realiteten bare å forhandle om tempoet og detaljene. Da handler kompromisset ikke lenger om hvilken kurs samfunnet skal følge, men om hvor raskt vi skal bevege oss i den retningen SV allerede har valgt.

Det er ikke bare pragmatisme. Det er ideologisk definisjonsmakt.

Venstresidens største politiske seier er derfor kanskje ikke høyere skatt. Seieren består i at deres forståelse av rettferdighet langt på vei har fått status som en objektiv sannhet – og ikke som det den faktisk er: ett av flere mulige politiske og økonomiske standpunkter.

Bergstø har ikke monopol på rettferdighet

I SVs politiske univers blir rettferdighet først og fremst forstått som økonomisk utjevning. Den som har mer, skal betale mer. Den som eier store verdier, antas samtidig å ha en tilsvarende betalingsevne.

Men likhet og rettferdighet er ikke det samme.

Et samfunn kan redusere forskjeller ved å gjøre alle fattigere uten dermed å bli mer rettferdig. På samme måte kan et skattesystem være omfordelende, men samtidig skape forskjellsbehandling mellom norske, utenlandske og statlige eiere.

Rettferdighet handler ikke bare om fordeling. Det handler også om likebehandling, forholdsmessighet, forutsigbarhet, eiendomsvern og en rimelig sammenheng mellom skattekravet og skattyterens faktiske betalingsevne.

Det er her skillet mellom formue og likviditet blir avgjørende.

En bedriftseier kan eie betydelige verdier i maskiner, produksjonsutstyr, bygninger, varelager og selskapets egenkapital uten å ha tilsvarende kontanter tilgjengelig privat. Verdiene arbeider i virksomheten. De finansierer produksjon, lønn, omstilling og fremtidige investeringer.

Likevel behandles de i deler av den politiske retorikken som om de var penger eieren fritt kunne ta ut til privat forbruk.

Det er de ikke.

En skatt uten krav om inntekt

Formuesskatten beregnes på grunnlag av formuesverdier, ikke nødvendigvis ut fra inntekten eller kontantstrømmen verdiene har skapt.

Skatten skal derfor betales også når virksomheten går med underskudd. Den forsvinner ikke dersom markedet svikter, rentekostnadene øker eller bedriften trenger likviditeten for å beholde ansatte.

NOU 2026: 9, Veien mot et bedre og mer forutsigbart skattesystem, bekrefter denne problemstillingen. Kommisjonen skriver at formuesskatten kan påløpe uavhengig av om skattyteren har mottatt kontantinntekter. Dersom eieren mangler annen likviditet, kan vedkommende måtte ta ut utbytte, låne eller selge aksjer for å betale skatten.

Dette er den prinsipielle utfordringen: Skattekravet kan oppstå uten at eiendelene har skapt en realisert inntekt som skatten kan betales med.

Skatten kan dermed gå fra å være en skatt på økonomisk overskudd til å bli et krav om gradvis uttak av kapital fra virksomheten. Et ansvarlig skattesystem må derfor skille mellom privat forbruksformue, likvide finansplasseringer og kapital bundet i operative virksomheter.

Når dette skillet forsvinner, blir også debatten økonomisk upresis.

Bedriftseiere betaler allerede skatt

Det skapes tidvis et inntrykk av at norske bedriftseiere nærmest fritt kan hente penger ut av selskapene og selv bestemme hvor lite skatt de vil betale.

Det er misvisende.

Lovlige uttak fra et aksjeselskap skjer normalt som lønn eller utbytte. Lønn beskattes som annen arbeidsinntekt. For utbytte utover skjermingsfradraget er skattesatsen på eierens hånd 37,84 prosent. Regnet sammen med selskapsskatten oppgir Finansdepartementet en samlet maksimal skatt på utdelt selskapsoverskudd på 51,5 prosent.

Deretter kan eieren måtte betale formuesskatt på verdien av eierskapet – også i et år hvor selskapet ikke har utbetalt utbytte eller skapt et overskudd som står i forhold til den beregnede formuen.

Dette betyr ikke at mennesker med store inntekter og formuer ikke skal bidra betydelig til fellesskapet. Det gjør de allerede. Spørsmålet er hvordan den samlede beskatningen påvirker investeringer, risikotaking, kapitaltilgang og norsk privat eierskap.

Man kan ikke isolere én del av skattesystemet, se bort fra resten og deretter fremstille enhver motstand som manglende vilje til å bidra.

Det er retorikk, ikke økonomisk analyse.

To bedrifter i samme gate

Den mest problematiske siden ved formuesskatten er ikke bare nivået, men asymmetrien mellom ulike eiere.

Tenk deg to bedrifter i samme gate. De selger de samme varene, konkurrerer om de samme kundene og ansetter mennesker i det samme lokalsamfunnet. Den ene er eid av en norsk privatperson. Den andre er eid av en utenlandsk investor.

Den norske eieren omfattes av norsk formuesskatt. Den utenlandske eieren gjør ikke det. Staten betaler heller ikke formuesskatt på sitt eierskap.

Kommisjonen bak NOU 2026: 9 konstaterer at formuesskatten isolert sett reduserer avkastningen etter skatt for norske personlige eiere sammenlignet med investorer som ikke er underlagt tilsvarende beskatning. Den påpeker også at skatten kan bidra til lavere investeringer i deler av næringslivet som er avhengige av egenkapital fra norske investorer.

Kommisjonen er samtidig nyansert: Den understreker at utenlandske eiere kan møte andre kapital- og eierskatter i sine hjemland. Sammenligningen må derfor vurderes opp mot det samlede skattesystemet i hvert land.

Det endrer likevel ikke hovedpoenget: Den norske formuesskatten er bostedsbasert og ilegges norske personlige eiere, ikke utenlandske eiere av de samme norske virksomhetene.

Dersom rettferdighet innebærer at like aktører skal behandles likt, er denne asymmetrien vanskelig å forsvare. Bergstø må derfor svare på hvordan det kan være rettferdig at en norsk eier møter en særskilt norsk skattebelastning som en utenlandsk konkurrent slipper.

De fleste flytter ikke til Sveits

Den offentlige debatten handler ofte om milliardærer som flytter til Sveits. Det skaper sterke overskrifter, men dekker over den langt større virkeligheten: De fleste norske bedriftseiere flytter ingen steder.

De driver verkstedet, entreprenørfirmaet, teknologibedriften, butikken, transportvirksomheten eller familiebedriften. For dem er eierskapet ikke et passivt verdipapir. Det er ofte et livsverk bygget gjennom flere tiår med arbeid, risiko og reinvesterte overskudd.

Når slike eiere må hente penger ut av virksomheten for å dekke en privat skatt knyttet til selskapets beregnede verdi, reduseres kapitalen som ellers kunne vært brukt på kompetanse, innovasjon og nye arbeidsplasser.

Virkningene kommer ikke alltid som dramatiske nedleggelser. De viser seg gradvis: En investering som utsettes. En nyansettelse som ikke gjennomføres. Et utviklingsprosjekt som reduseres. En virksomhet som selges tidligere enn planlagt.

Institusjonelle rammevilkår virker gjennom summen av tusenvis av slike beslutninger.

Eierskap er mer enn kapital

Eierskap handler heller ikke bare om hvem som mottar det økonomiske overskuddet.

Lokalt og nasjonalt forankrede eiere bærer ofte med seg kompetanse, relasjoner, historikk og ansvarsfølelse. De kjenner virksomheten, de ansatte, leverandørene og lokalsamfunnet. Beslutningene tas nærmere dem som påvirkes av dem.

Dette er institusjonell kapital.

Når en norsk familiebedrift selges til et internasjonalt fond eller et utenlandsk konsern, forsvinner ikke nødvendigvis arbeidsplassene umiddelbart. Men beslutningsmyndigheten kan flyttes ut. Kompetansemiljøer kan gradvis svekkes, og investeringene kan bli vurdert ut fra andre tidshorisonter.

Eierskap påvirker hvor beslutningene tas, hvor overskuddene reinvesteres, hvor kompetansen bygges, og hvilken strategisk kapasitet Norge beholder.

Når norsk eierskap svekkes, risikerer vi derfor å miste mer enn privat formue. Vi kan miste beslutningsmyndighet, kompetansemiljøer, risikokapital og langsiktig industriell kapasitet.

Fordeling forutsetter verdiskaping

SVs mål om mindre økonomiske forskjeller og finansiering av fellesskapet er legitimt. Men et legitimt mål gjør ikke ethvert virkemiddel samfunnsøkonomisk klokt.

Velferdsstaten finansieres ikke av gode intensjoner, men av produktivitet, lønnsomme virksomheter, arbeidsplasser og skatteinntekter. Før verdier kan fordeles, må de skapes. Og før de kan skapes, må noen være villige til å investere kapital og bære risikoen for at investeringen mislykkes.

Kapital i en virksomhet er derfor ikke bare uttrykk for eierens private rikdom. Den er også virksomhetens produksjonsevne, omstillingsevne og grunnlag for fremtidige arbeidsplasser.

SV må derfor svare på mer enn hvor mye staten kan hente inn neste år. Partiet må også forklare hvordan politikken påvirker det langsiktige skattegrunnlaget.

Hvor mye kapital kan trekkes ut av virksomhetene før det rammer investeringene? Hvor mye norsk privat eierskap er SV villig til å svekke? Og hvorfor skal utenlandske eiere gis et strukturelt fortrinn i det norske markedet?

Det er retningen vi er uenige om

Bergstø og SV har selvsagt rett til å kjempe for sitt syn på skatt og fordeling. Men de har ikke enerett på begrepet rettferdighet.

Rettferdighet kan også bety at konkurrerende virksomheter behandles likt. At skatten står i et rimelig forhold til inntekt og betalingsevne. At norske eiere ikke får dårligere rammevilkår enn utenlandske eiere. Og at mennesker som investerer, bygger og beholder virksomheter i Norge, ikke behandles som et problem som må korrigeres.

Dette handler ikke om å skjerme de rikeste fra beskatning. Det handler om å forstå at eierskap, kapital og verdiskaping er forutsetninger for arbeid, skatteinntekter og velferd.

Bergstøs formulering avdekker derfor konfliktens egentlige kjerne. Det er ikke bare skattesatsene vi er uenige om. Vi er uenige om hva rettferdighet betyr.

SV må gjerne kjempe for sin retning. Men partiet kan ikke forvente at resten av samfunnet først godtar deres ideologiske kompass og deretter kaller den gjenværende diskusjonen et kompromiss.

Når retningen favoriserer utenlandsk og statlig eierskap på bekostning av norsk privat eierskap, er det ikke bare virkemidlene som må justeres.

Da må selve kursen endres.