La ikke teknokratene i EU knuse den norske sparebankmodellen

I over 200 år har norske sparebanker vært selve livsnerven i Distrikts-Norge. Nå foreslår Sparebankutvalget, under press fra EUs banktilsyn (EBA), en «harmonisering» som i realiteten er en systematisk utvanning av vår felles samfunnskapital. Er vi i ferd med å ofre en særnorsk suksessmodell på alteret for europeisk symmetri?

Det er en nesten absurd ironi over situasjonen: Mens europeiske storbanker har snublet fra krise til krise de siste 30 årene, har den norske sparebankmodellen stått støtt som fjell. Likevel mener teknokratene i Brussel at det er vår modell som må «fikses».

Hensikten med EUs kapitalkrav (CRR) er i utgangspunktet god – å sikre stabilitet. Men når den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA) krever at norske egenkapitalbevis skal standardiseres inn i en europeisk «one size fits all»-mal, overser de fundamentale forskjeller. De ser ikke en samfunnsbygger; de ser bare et «avvik» i et regneark. Problemet er at dette avviket er selve årsaken til at modellen vår fungerer.

Matematikken bak et varslet ran

La oss kalle en spade for en spade: Sparebankutvalgets forslag om å beregne eierbrøken ut fra markedspris (emisjonskurs) fremfor bokført verdi er intet mindre enn en oppskrift på et storstilt ran av lokalsamfunnene.

Tallene Jan Erik Kjerpeseth har lagt frem er rystende. I eksemplene fra Sparebanken Vest og Sparebanken Sør ser vi verdioverføringer i hundremillionersklassen – fra den eierløse samfunnskapitalen til de profesjonelle investorene.

I Sandnes Sparebank ville den foreslåtte modellen ha halvert grunnfondet ved en emisjon.

Hvorfor er dette så kritisk? Fordi grunnfondskapitalen er en «passiv» eier. Den kan ikke forsvare seg i en emisjon. Ved å tvinge gjennom en verdsettelse basert på en ofte deprimert markedspris, sørger man for at lokalsamfunnets eierandel skrelles bort hver gang banken trenger kapital for å vokse eller stå imot tøffe tider. Dette er ikke sunn fornuft; det er ren kapitaloverføring maskert som teknisk regulering.

EBAs blinde flekk: Mangfold som styrke

Argumentet fra Brussel er at investorer må ha «forutsigbarhet» og at alle instrumenter skal ta tap pari passu (likt). Men sannheten er at investorer i norske sparebanker allerede vet hva de går til. De kjøper seg inn i en struktur som er bygget for langsiktighet, ikke kortsiktig rovdrift.

Ved å fjerne oppkjøpsvernet og tvinge bankene mot en ren aksjebankmodell, fjerner man også det som gjør dem unike: Evnen til å prioritere lokal utvikling, gaver til allmennyttige formål og lokal tilstedeværelse. Hvis alle norske banker blir kopier av tyske eller franske storbanker, mister vi konkurransekraften som ligger i det desentraliserte Norge.

Et politisk ansvar

Tidligere finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) har profilert seg på å lytte til hele landet, likevel skjedde dette på hans vakt. Nåværende finansminister Stoltenberg jobber nå med en NOU som i praksis legger til rette for sentralisering av makt og kapital. Det holder ikke å si at man er «opptatt av gode rammevilkår» samtidig som man åpner døren for at EBA kan diktere hvordan bygdas kapital skal forvaltes.

EØS-avtalen gir oss et handlingsrom. Når uavhengige eksperter slår fast at de norske reglene allerede er i tråd med kravene til ren kjernekapital, er det ingen grunn til å legge seg flate.

Vi må slutte å be om unnskyldning for at vi har skapt noe som fungerer bedre enn systemene i Frankfurt og Brussel. Samfunnskapitalen er ikke «eierløs» – den eies av oss alle. Å la denne kapitalen forvitre for å tekkes europeiske regelverksryttere er et svik mot både historien og fremtiden. EUs forlengde arm i Norge er Finanstilsynet. De elsker sære regler og ønsker å ha en større rolle enn egentlig nødvendig. 

Sparebankutvalgets anbefalinger om eierandelsmodellen og fjerning av utbytte til kunder bør ikke bare sendes på høring – de bør legges i en skuff og låses permanent. Vi har ikke råd til et «bygderan 2.0».

Historien om "Den Felles Sparebøssa" 

Det er ingen tvil om at debatten til nå har vært forbeholdt de med inngående kunnskap på fagfeltet. Her har media feilet, mener jeg. Journalister har ikke forstått. Så da får jeg som menigmann investor forsøke: 

Jeg tar en anekdote.

Tenk deg at bygda di har en stor, gammel sparebøsse som har stått på torget i 200 år. Denne bøssa kaller vi "Samfunnskapitalen". Ingen eier den alene – den tilhører alle som bor her. Besteforeldrene dine og naboene dine har puttet penger i den i generasjoner for at bygda skal ha råd til fotballbaner, korps og lokale arbeidsplasser.

For noen år siden fant bygda ut at de trengte litt mer penger for å vokse. Da sa de til noen rike investorer: "Dere kan få legge deres egne penger i en egen boks ved siden av vår store bøsse. Vi kaller deres penger for Egenkapitalbevis. Dere får en del av overskuddet, men dere får aldri røre den store, felles bøssa vår."

Dette har fungert kjempebra! Investorene tjener penger, og bygda beholder kontrollen over den gamle sparebøssa.

Men så kommer "Inspektøren fra Brussel" (EU).

Inspektøren ser på de to boksene og sier: "Dette liker jeg ikke. I resten av Europa har de bare én type boks, og det er privateide bokser. Jeg skjønner ikke denne 'felles-bøssa' deres. Den passer ikke inn i skjemaet mitt."

Inspektøren krever derfor en ny regel: Hvis det blir krise og banken trenger mer penger, skal de rike investorene få lov til å kjøpe seg opp i banken superbillig.

Problemet er dette: Når investorene får kjøpe seg inn billig, blir den store felles-bøssa til bygda plutselig mye mindre verdt. Det er som om investorene får lov til å stjele plass i den felles bøssa fordi de kom med litt penger da det stormet.

Resultatet? Etter noen år med slike regler, vil den felles bøssa – de pengene som skulle gått til den nye skateparken eller det lokale bakeriet – være nesten helt borte. Pengene har i stedet flyttet seg over i lommene til investorene i Oslo, London eller New York.

Det er dette vi kaller et "bygderan". EU prøver å tvinge oss til å bruke en regel som gjør at fellesskapets penger krymper, mens de private investorenes penger vokser – bare fordi det skal se likt ut på et papir i Brussel.

Hvorfor gjør EU dette? 

EU hater "unntak". De vil at en investor i Tyskland skal kunne se på en norsk bank og tenke: "Ah, denne fungerer akkurat som en tysk bank, så her tør jeg å satse pengene mine".

De bryr seg ikke om at den norske modellen har reddet oss gjennom kriser før. De vil bare ha standardisering. De ofrer gjerne den norske skateparken din for at det skal bli litt enklere for en tysk bankmann å lese et regnskap.

Man må spørre seg: Hvordan kan vi la dette skje?

Kampen om kontrollen

Siden Sparebankutvalget la frem sin utredning (NOU 2024:22) i fjor, har debatten rast. Etter en massiv høringsrunde gjennom våren 2025, står vi nå ved det endelige vegskillet. Finansdepartementet skal i disse dager avgjøre om de vil følge utvalgets kontroversielle forslag om å endre eierandelsmodellen – et forslag som i praksis er en gavepakke til profesjonelle investorer på bekostning av lokalsamfunnene.

Hensikten fra EUs banktilsyn (EBA) er krystallklar: De vil ha symmetri. De vil at alle banker i Europa skal se like ut på papiret. Men i jakten på denne teknokratiske harmonien, overser de – og utvalget – at den norske modellen har fungert utmerket nettopp fordi den ikke er som alle andre.

Hvorfor skal vi godta dette? Den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA) hevder at dette er nødvendig for stabilitet. Men fakta viser det motsatte: Norske sparebanker har tålt kriser bedre enn nesten alle andre banker i Europa. Det er absurd at vi skal tvinges til å endre en vinneroppskrift for å tilpasse oss et europeisk system som gang på gang har vist seg sårbart.

Siste ord er neppe sagt.