Fabrikken blør – staten krever sitt

Olaug Gunvor Strand Brunstad har saksøkt staten ved Skatteetaten. Ifølge stevningen til Sunnmøre tingrett, datert 30. september, tapte møbelprodusenten Brunstad AS samlet 23,8 millioner kroner før skatt i 2022–2024. I samme periode ble hun ilignet over én million kroner i formuesskatt knyttet til aksjene. Hun anfører at skattevedtaket krenker eiendomsvernet i Grunnloven og EMK. Det rettslige spørsmålet skal domstolen avgjøre.

Stevningen viser også hvor brått situasjonen endret seg. I 2021 hadde Brunstad AS et overskudd før skatt på 4,1 millioner kroner. I 2023 var resultatet et underskudd på 10,2 millioner. Eierens aksjerelaterte formuesskatt økte mellom disse årene fra 187 352 til 390 063 kroner.

Strand Brunstad eier gjennom Hadi Invest AS. Skatten ilegges henne personlig på aksjene i holdingselskapet. Men det skillet forteller ikke hvor pengene til betalingen skal komme fra. Ifølge stevningen består fabrikkens formue i all vesentlighet av driftsmidler og produksjonsutstyr som ikke kan selges uten at virksomheten avvikles.

En produksjonsmaskin kan være verdifull nettopp fordi den blir stående i fabrikken. Den inngår i en produksjon der utstyr, fagkunnskap og kundeavtaler må fungere sammen. Å gjøre maskinen om til penger kan derfor innebære å bryte opp det som gjør den produktiv. En verdsettingsrabatt endrer heller ikke denne forskjellen mellom verdi og kontanter.

Stevningen anfører at likviditeten i Brunstad AS ikke tillot utbytte som kunne finansiere skatten. Strand Brunstad måtte derfor realisere annen formue, blant annet arv etter sin avdøde sønn. Slik beskriver saken en eier som må hente penger utenfor virksomheten for å betale skatt på eierskapet hun forsøker å opprettholde.

Skattekravet er bare begynnelsen

For å finansiere den aksjerelaterte formuesskatten gjennom utbytte måtte Brunstad AS ha delt ut 1 618 498 kroner. Skattekravet på vel én million kroner ville dermed krevd en vesentlig større utdeling fra en virksomhet som allerede hadde store tap. 

Penger som tas ut for å finansiere eierens skatt, kan ikke samtidig finansiere drift eller en investering i selskapet. Betales skatten med eierens øvrige midler, reduseres reserven hun kunne brukt til å tilføre kapital senere. Belastningen kan flyttes mellom selskapet og eieren, men den forsvinner ikke av den grunn.

En kapitalreserve gir dessuten tid til å utvikle et nytt produkt eller legge om produksjonen. Når skatt reduserer reserven, kan eierens tidshorisont bli kortere nettopp i perioden hvor en omstilling trenger finansiering.

Kapitaltilgangsutvalget advarte allerede i NOU 2018:5 mot virkningen for bedrifter og eiere med svak likviditet. Utvalget avviste at henvisning til lån eller andre finansieringskilder var et tilstrekkelig svar: Finansieringen kan være utilgjengelig, og mer gjeld kan øke risikoen så mye at en investering blir forventningsmessig ulønnsom. Brunstad-saken gjør denne advarselen konkret.

Hvem har råd til å bli værende?

Eierens skattemessige bosted får også betydning. Skatteetatens regelverk slår fast at aksjer i norske selskaper som hovedregel ikke er formuesskattepliktige til Norge når aksjonæren er bosatt i utlandet. En personlig eier som er formuesskattepliktig som bosatt i Norge, møter dermed et norsk skattekrav på eierskapet som en utenlandsbosatt eier normalt ikke møter. 

Min innvending er at denne forskjellen kan påvirke hvem som har økonomisk rom til å eie over tid. Ved et salg til en utenlandsbosatt kjøper kan både utstyr og drift være uendret, mens aksjene normalt ikke utløser norsk formuesskatt hos den nye eieren. Skattesystemet kan dermed endre vilkårene for eierskapet uten at produksjonsevnen er forbedret. 

For en institusjonell økonom er eierskap også beslutningsmyndighet: Hvem kan finansiere en omstilling, og hvem får bestemme hvilken retning virksomheten skal ta? Kapital som kjøper eksisterende aksjer, går til selgeren. Den er ikke i seg selv en investering i fabrikkens produksjon. Derfor bør vi skille mellom at en virksomhet får nye eiere, og at den får nye ressurser til å utvikle seg.

Jeg mener skattepolitikken må vurderes ut fra evnen den gir norske eiere til å bære risiko gjennom dårlige år. Det krever at vi følger pengene helt frem til betalingen, og spør hva som må oppgis underveis. Antall kroner på skatteoppgjøret er bare én del av regningen.

Et land som ønsker langsiktig industrielt eierskap, må gi økonomisk rom for at eierne faktisk kan være langsiktige. Ellers risikerer vi å beholde fabrikkene på kartet, mens beslutningene om deres fremtid tas et annet sted.