Milliardgaven til Kina – en hån mot skattebetalerne

Norge har gitt Kina 840,4 millioner kroner i bistand siden 2015 – over én milliard målt i 2025-kroner. Samtidig peker OECD på at norsk offentlig pengebruk er høyest i organisasjonen målt mot Fastlands-BNP, og IMF etterlyser reprioritering og effektivisering. Kina-saken er liten i statsbudsjettet. Spørsmålet den reiser er stort.

Kina manglet en tusenlapp

Det er et tall som bør få oss til å stoppe opp. Kinas BNI per innbygger var 14.230 dollar i 2025, målt etter Verdensbankens Atlas-metode. Grensen for høyinntektsstatus i Verdensbankens regnskapsår 2027 er 14.375 dollar. Kina manglet 145 dollar per innbygger.

Landet står derfor fortsatt formelt i gruppen øvre mellominntektsland. Det betyr også at Kina fortsatt står på OECDs liste over land som kan motta offentlig utviklingsbistand. Etter OECDs regelverk skjer utfasing normalt først når et land har ligget over høyinntektsgrensen i tre sammenhengende år ved tidspunktet for gjennomgangen.

Reglene forklarer hvorfor Kina fortsatt kan være bistandsmottaker. De besvarer ikke alene det viktigste økonomiske spørsmålet: om dette fortsatt er den beste bruken av norske skattepenger sammenlignet med andre formål.

Milliardgaven

En gjennomgang av Norad-tall publisert av iNyheter viser at Norge fra 2015 til 2025 ga Kina 840,4 millioner kroner i bistand nominelt. Inflasjonsjustert tilsvarer dette om lag 1,035 milliarder kroner i 2025-kroner. Av beløpet var 475,2 millioner kroner – 56,5 prosent – registrert innen miljø og energi.

Norge har åpenbare grunner til å samarbeide med Kina om klima, hav, forskning, handel og teknologi. Spørsmålet er om samarbeid med en global industrimakt fortsatt bør organiseres og regnskapsføres gjennom bistandsrammen, eller om relasjonen i større grad hører hjemme i ordinært forsknings-, klima- og institusjonssamarbeid.

Kinas industrielle posisjon gjør problemstillingen særlig tydelig. Det internasjonale energibyrået anslår at Kina står for rundt 85 prosent av produksjonskapasiteten i solenergiforsyningskjeden og rundt 80 prosent i forsyningskjeden for litium-ion-batterier. Dette er altså ikke en marginal økonomi som mangler industriell kapasitet.

Den enkelte millionen er alltid liten

Her ligger den egentlige saken. Nesten enhver offentlig utgift kan forsvares ved å isolere den.

Tretti millioner kroner er lite i et statsbudsjett. Tolv millioner er enda mindre. Fem millioner her og ti millioner der blir avrundingsfeil når staten disponerer summer på flere tusen milliarder kroner.

Men statsbudsjettet består nettopp av tusenvis av slike beslutninger. Alternativkostnaden forsvinner ikke fordi beløpet er lite i den enkelte saken. En krone kan fortsatt bare brukes én gang.

Revidert nasjonalbudsjett for 2026 anslår statens samlede utgifter til 2.226,2 milliarder kroner. Skatter og avgifter fra Fastlands-Norge er anslått til 1.566,3 milliarder. Det oljekorrigerte underskuddet er 466,4 milliarder kroner.

Kina-bistanden forklarer selvsagt ikke størrelsen på disse tallene. Poenget er et annet: Dersom hver enkelt utgift skjermes med begrunnelsen om at den er for liten til å bety noe, blir det svært vanskelig å diskutere summen av utgiftene.

OECD: Høy pengebruk og høy belastning på arbeid og kapital

Dette er ikke bare et spørsmål om politisk retorikk. OECD har gjennom flere rapporter pekt på den samme strukturelle utfordringen fra en annen kant.

I Norge-rapporten fra 2024 skrev OECD at skattereformene siden 2022 hadde gjort skattesystemet mer progressivt, men samtidig økt det samlede skattetrykket. Organisasjonen pekte også på høy marginalbeskatning av sparing og investeringer og risikoen dette kan skape for små og familieeide virksomheter.

I rapporten fra juni 2026 er budskapet enda tydeligere. OECD skriver at offentlige utgifter målt mot Fastlands-BNP har vokst nesten kontinuerlig gjennom to tiår og nå utgjør den høyeste andelen i OECD. Samtidig legger skattesystemet en relativt høy belastning på arbeid og kapital.

OECDs analyse er særlig interessant fordi den kobler de to sidene av regnestykket. Det finanspolitiske handlingsrommet fra oljefondet er i stor grad blitt brukt til å utvide offentlige utgiftsprogrammer fremfor å redusere skatter. OECD advarer samtidig om at høye og voksende offentlige utgifter kan tynge produktivitet og sysselsetting over tid.

IMF etterlyser reprioritering

IMFs vurdering av norsk økonomi fra september 2026 peker i samme retning. Fondet beskriver Norges utgangspunkt som sterkt, med høy levestandard, solide institusjoner og store finansielle buffere. Men IMF vurderer samtidig finanspolitikken som ekspansiv.

Den finanspolitiske impulsen i 2026 anslås til 0,9 prosent av trend-BNP for Fastlands-Norge. Det strukturelle oljekorrigerte underskuddet er 12,6 prosent av trend-BNP for Fastlands-Norge, og uttak fra Statens pensjonsfond utland finansierer om lag en fjerdedel av offentlige utgifter.

IMFs anbefaling er ikke et enkelt slagord om høyere eller lavere skatt. Den er mer krevende: Norge bør skape rom for prioriterte formål gjennom reprioritering og effektiviseringsgevinster, samtidig som nye varige utgiftsforpliktelser må håndteres mer disiplinert.

Det er nettopp denne dimensjonen som ofte forsvinner når den norske skattedebatten reduseres til hvem som skal betale mer. Inntektssiden er bare halve regnestykket.

Institusjonell treghet er kostbar

Kina-saken illustrerer også et klassisk institusjonelt problem: Det er enklere å etablere en ordning enn å avslutte den.

Når et program først er etablert, oppstår avtaler, mottakere, samarbeidspartnere, administrative strukturer og forventninger. Da får pengebruken sin egen treghet. Verden rundt ordningen kan endre seg langt raskere enn selve ordningen.

Norske myndigheter har allerede erkjent dette når det gjelder Kina. I tildelingsbrevet til Norad for 2026 skriver Utenriksdepartementet at Kina nærmer seg høyinntektsstatus og at bistanden derfor skal fases ut gradvis. Norad skal i 2026 begrense bistanden til 12 millioner kroner, med mulig støtte over menneskerettighetsposten utenfor denne rammen.

Skattedebatten trenger hele regnestykket

Norge vil møte store og reelle utgiftspress i årene som kommer. Forsvaret skal styrkes. Befolkningen blir eldre. Helse- og omsorgstjenestene trenger kapasitet. Infrastruktur skal vedlikeholdes. Energisystemet skal utvikles, og næringslivet må gjennom store teknologiske omstillinger.

Det gjør prioritering vanskeligere, ikke mindre viktig.

Når OECD samtidig peker på at norsk offentlig pengebruk allerede er høyest i organisasjonen målt mot Fastlands-BNP, og IMF etterlyser reprioritering og effektivisering, blir det vanskelig å diskutere nye skatter uten å stille det motsatte spørsmålet med samme styrke: Hva bruker vi allerede pengene på, hvilke ordninger virker, og hvilke bør endres eller avvikles?

Kina-bistanden er liten sammenlignet med statsbudsjettet. Men den viser hvor lett den enkelte utgift kan fremstå ubetydelig, mens summen av alle utgiftene blir enorm.

Offentlig pengebruk handler til slutt om institusjonell kapasitet: evnen til å prioritere, evaluere, avslutte det som ikke lenger treffer, og flytte ressurser dit de skaper størst verdi. Et rikt land har råd til mye. Det har ikke råd til å slutte å prioritere.

Velstand kan forvaltes. Den kan også tæres ned. Over tid må den skapes på nytt – gjennom produktivitet, investeringer, arbeid og institusjoner som klarer å bruke samfunnets ressurser bedre enn i går.