EU-kommisjonens kamp mot kapitalen

Europa har ikke blitt utkonkurrert i den globale økonomien. Kontinentet har valgt å regulere seg selv ut av konkurransen. Dette er ikke en påstand, men en observerbar realitet i kapitalmarkedene. Bedrifter flytter. Investeringer uteblir. Innovasjon skjer andre steder. Likevel fortsetter EU-kommisjonen å opptre som om løsningen på Europas svekkede økonomiske posisjon er mer styring, flere direktiver og enda tettere regulering.

Når Jamie Dimon, konsernsjef i JP Morgan, sier at Europa har drevet bort bedrifter, kapital og innovasjon gjennom regulering, beskriver han ikke et fremtidsscenario. Han beskriver nåsituasjonen slik den faktisk oppleves av globale investorer. Når Elon Musk kort tid etter avviser EUs krav om deling av sensitiv bedriftsdata, er det ikke politisk provokasjon, men risikostyring. Dette er rasjonelle aktører som responderer på et system der regulatorisk risiko nå er større enn markedsrisiko.

Det er EU-kommisjonen som har drevet denne utviklingen.

Når regulering blir viktigere enn verdiskaping

Europa var en gang verdens industrielle og teknologiske sentrum. Den industrielle revolusjon, moderne kapitalmarkeder og global handel ble utviklet i Europa, drevet frem av privat eierskap, entreprenørskap og konkurranse. Velstanden ble skapt nedenfra, gjennom produksjon, risiko og kapitalakkumulasjon. Dagens EU representerer et historisk brudd med dette fundamentet.

I løpet av de siste tre tiårene har EU gradvis utviklet seg fra et frihandelsprosjekt til et teknokratisk styringssystem. Regulering har gått fra å være et nødvendig rammeverk til å bli et politisk mål i seg selv. Verdiskaping skal ikke lenger først og fremst muliggjøres, men formes, kontrolleres og begrenses i tråd med ideologiske målsettinger.

Kjernen i problemet er EU-kommisjonens maktstruktur. Kommisjonen er ikke folkevalgt, men har initiativretten til lovgivning som direkte former økonomien i 27 medlemsland – og gjennom EØS også i Norge. Dette er et demokratisk underskudd med enorme økonomiske konsekvenser. Beslutninger med dyp innvirkning på kapitalallokering, industri og konkurranseevne tas av byråkrater som ikke står ansvarlige for konsekvensene.

Resultatet er et system der kapital behandles som et problem, ikke som en forutsetning for velstand.

Grønn omstilling eller grønn deindustrialisering

EUs grønne giv, Fit for 55-pakken og Net Zero-strategien er blant de mest destruktive eksemplene. Under dekke av klimamål har EU-kommisjonen innført et regelverk som systematisk øker energikostnader, gjør industriproduksjon mer kompleks og påfører investeringer økende regulatorisk usikkerhet. Dette skjer samtidig som USA subsidierer industri gjennom Inflation Reduction Act og Kina bygger industri uten tilsvarende regulatoriske byrder.

Dette er ikke grønn omstilling. Det er grønn deindustrialisering.

EUs taksonomiforordning illustrerer hvordan Kommisjonen nå aktivt forsøker å styre kapitalstrømmer politisk. Ved å definere hvilke investeringer som er «bærekraftige», påvirkes kapitalkrav, finansieringskostnader og investeringsbeslutninger direkte. Kapital allokeres ikke lenger primært etter risiko og avkastning, men etter politisk klassifisering. Dette er planøkonomi i ny språkdrakt.

CSRD-direktivet og den eksplosive veksten i ESG-rapportering følger samme mønster. Store deler av europeisk næringsliv tvinges nå til å bruke betydelige ressurser på rapportering, dokumentasjon og compliance som ikke skaper én eneste ny arbeidsplass eller én krone i verdiskaping. For investorer betyr dette lavere avkastning, høyere kostnader og økt kompleksitet. For små og mellomstore bedrifter betyr det ofte redusert konkurransekraft eller exit.

Digital sensur dreper europeisk teknologi

Digital Markets Act og Digital Services Act representerer ytterligere et skritt i samme retning. Under påskudd av konkurranse og forbrukerbeskyttelse har EU-kommisjonen gitt seg selv direkte innflytelse over digitale forretningsmodeller. Resultatet er at globale teknologiselskaper enten begrenser sin eksponering mot Europa eller velger å skalere i andre markeder først. Når regulering blir et substitutt for innovasjon, taper man begge deler.

For investorer er signalet entydig: Europa er blitt et høyrisikoområde – ikke på grunn av markedssvingninger, men på grunn av politisk uforutsigbarhet.

Industrien har allerede reagert. Produksjon flyttes ut. Nye industriprosjekter etableres i USA, Asia og Midtøsten. Når produksjonskapasitet først flyttes, kommer den ikke tilbake. Europa mister ikke bare arbeidsplasser, men teknologisk læring, industrielle økosystemer og strategisk kapasitet.

Industrien er ikke én sektor blant mange. Den er fundamentet for økonomisk makt. Det er industrien som skaper handelsoverskudd, teknologisk suverenitet og militær kapasitet. Uten industri finnes det ingen økonomisk bærekraft og ingen geopolitisk relevans. Europa snakker om strategisk autonomi samtidig som kontinentet systematisk undergraver sin egen industrielle base. Dette er ikke en motsigelse. Det er selvpåført svekkelse.

Norge rammes 

Enda mer alvorlig er Kommisjonens manglende evne til selvkorreksjon. Når kapital flytter, svarer man med mer regulering. Når industrien advarer, møtes den med moralsk retorikk. Når investorene trekker seg tilbake, beskyldes markedet for kortsiktighet. Dette er ikke ledelse. Det er ideologisk rigiditet.

For Norge er situasjonen særlig alvorlig. Gjennom EØS-avtalen implementerer Norge store deler av EUs regelverk uten stemmerett i EU-kommisjonen. Samtidig har Norge valgt en skattepolitikk som ytterligere straffer eierskap og langsiktig kapital. Formuesskatt på arbeidende kapital, økt eierbeskatning og regulatorisk uforutsigbarhet gjør Norge til et stadig mindre attraktivt investeringsland.

Resultatet er kapitalflukt. Ikke av politiske eller ideologiske grunner, men av rasjonelle. Norske investorer gjør det kapital alltid har gjort: den søker bedre rammevilkår. Dette er ikke et moralsk spørsmål. Det er økonomisk logikk.

Gårsdagens verden

Europa – og Norge – lever i økende grad på tidligere generasjoners verdiskaping. Infrastruktur, velferd og offentlige budsjetter bæres av en kapitalbase som ikke fornyes i tilstrekkelig grad. Dette er ikke bærekraftig. Det er økonomisk uthuling.

I en verden preget av geopolitisk rivalisering, handelskonflikter og teknologisk kappløp er dette direkte farlig. De som ikke produserer, teller ikke. De som ikke har industri, har ingen makt. De som ikke tiltrekker kapital, mister fremtiden.

EU-kommisjonen har valgt regulering fremfor konkurransekraft. Ideologi fremfor realøkonomi. Kontroll fremfor verdiskaping. Investorene har allerede reagert.

Europa regulerer seg selv ut av historien. Denne gangen er det ikke markedet som feiler. Det er styringen.