Epstein, Frogner-boligen og rettsstatens knekkpunkt

Det er et grunnleggende kjennetegn ved en rettsstat at loven gjelder likt for alle. Det prinsippet er enkelt å forsvare i teorien, men langt vanskeligere å opprettholde i møte med makt, posisjon og politisk prestisje. 

Saken rundt eiendomstransaksjonen på Frogner, der Mona Juul og Terje Rød-Larsen i 2018 kjøpte en leilighet til en pris langt under markedsnivå, har nå utviklet seg til en direkte stresstest av dette prinsippet.

Spørsmålet er ikke lenger om transaksjonen var «uheldig» eller «problematisk». Spørsmålet er hvorfor etterforskning fortsatt ikke er igangsatt, og hvorfor diplomatisk status i praksis ser ut til å fungere som en beskyttelsessone mot rettslig kontroll.

Dette er ikke en marginal sak. Det er en sak som går til kjernen av forholdet mellom økonomisk makt, politisk posisjon og rettsstat.

En eiendomshandel som aldri burde passert uten reaksjon

Varsellamper burde blinket

Fakta i eiendomstransaksjonen er i seg selv alvorlige. Leiligheten ble solgt til en pris som lå dramatisk under nivået for sammenlignbare boliger i samme bygg. Det i seg selv er ikke ulovlig. Men saken stopper ikke der.

Det som gjør denne transaksjonen prinsipielt eksplosiv, er at Jeffrey Epstein fungerte som mellommann i forhandlingene. Selger har senere uttalt at salget ikke var frivillig. Interne meldinger gir inntrykk av en prosess der press og kontroll inngikk som virkemidler. Dette er forhold som, i enhver annen sammenheng, umiddelbart ville utløst etterforskning.

Når en tredjepart med dokumentert kriminell historikk opererer i forhandlingene, og når selger selv beskriver situasjonen som presset, er det ikke lenger snakk om en ordinær privatrettslig avtale. Da er vi inne i et landskap der rettsstatens kontrollmekanismer er ment å tre i kraft.

At de ikke har gjort det, er i seg selv oppsiktsvekkende.

Ett forhold er alvorlig – summen er urovekkende

Eiendomshandelen på Frogner kan ikke forstås isolert. Den inngår i et bredere bilde av økonomiske relasjoner og disposisjoner knyttet til Epstein som over tid har blitt omtalt som feilvurderinger, beklaget i ettertid og deretter lukket – uten helhetlig gjennomgang.

Terje Rød-Larsen har tidligere erkjent økonomiske forbindelser til Epstein, inkludert lån og transaksjoner som førte til kraftig kritikk og tap av sentrale posisjoner. Når denne historikken nå kobles til en konkret eiendomstransaksjon med betydelig økonomisk fordel, endrer sakens karakter seg fundamentalt.

I etterforskningsfaglig sammenheng er dette avgjørende. Det er ikke enkelthendelsen som avgjør, men mønsteret. Når flere uavhengige forhold peker i samme retning – økonomiske fordeler, belastede relasjoner og manglende åpenhet – senkes terskelen for inngrep. Det er nettopp derfor rettsstaten har etterforskning som verktøy.

Her er den terskelen nå passert med god margin.

Diplomatisk status som praktisk immunitet

Et sentralt og ubehagelig spørsmål i denne saken er hvilken rolle diplomatisk status faktisk spiller. I teorien er diplomatisk immunitet et nødvendig virkemiddel for å sikre statens funksjon i utlandet. I praksis ser den i denne saken ut til å ha blitt et hinder for rettslig oppklaring.

Så lenge diplomatisk status opprettholdes, er full etterforskning vanskelig. Avhør kan begrenses. Dokumentinnhenting kompliseres. Økonomiske spor blir vanskeligere å følge. Resultatet er en situasjon der sannhetssøk settes på vent – ikke av hensyn til rettsstaten, men av hensyn til posisjon.

Dette er en alvorlig systemsvikt.

Diplomatisk immunitet er ikke ment å fungere som et skjold for private økonomiske disposisjoner. Når den likevel får denne effekten, er det ikke immuniteten som svikter – det er myndighetenes vilje til å bruke de verktøyene de faktisk har.

Hvorfor dette må etterforskes nå

Det er avgjørende å understreke hva kravet om etterforskning faktisk innebærer – og ikke innebærer. Å etterforske er ikke å dømme. Det er å avklare. Det er å sikre at fakta legges på bordet, at økonomiske forhold kartlegges, og at eventuelle brudd på regelverk enten bekreftes eller avkreftes.

I denne saken foreligger det en kombinasjon av forhold som i seg selv er tilstrekkelig til å utløse etterforskning:

Eiendom solgt langt under markedspris. En tredjepart med kjent kriminell historikk som aktiv forhandler. En selger som ikke opplevde avtalen som frivillig. Kjøpere med høyeste sikkerhetsklarering. Mangelfull eller uklar åpenhet rundt økonomiske relasjoner.

Dette er ikke spekulasjoner. Det er dokumenterte og bekreftede forhold. At de ikke møtes med etterforskning, reiser et spørsmål som er langt mer alvorlig enn selve eiendomshandelen: Gjelder loven likt når makt er involvert?

Rettshåndhevelse kan ikke være valgfri

I en fungerende rettsstat er rettshåndhevelse ikke situasjonsbestemt. Den er ikke avhengig av politisk bekvemmelighet, medietrykk eller posisjon. Den er pliktstyrt.

Denne saken hører hjemme hos Politiets sikkerhetstjeneste, gitt de åpenbare sikkerhetsmessige implikasjonene, og hos Økokrim, gitt de økonomiske og transaksjonelle sidene. Først når diplomatisk status settes til side midlertidig, kan disse instansene utføre sitt mandat fullt ut.

Alt annet er en stilltiende aksept av at enkelte befinner seg i et annet rettslig landskap enn resten av samfunnet.

Når rettsstaten viker for makt

Det mest alvorlige ved denne saken er ikke hva den eventuelt kan avdekke, men hva den allerede avslører: en påfallende tilbakeholdenhet med å anvende rettsstatens verktøy når saken berører personer med høy status og sterke nettverk. 

Dette er ikke første gang norsk offentlighet har sett dette mønsteret. Men det er sjelden det har vært så tydelig dokumentert, og sjelden det har stått så klart i konflikt med grunnleggende rettsstatsprinsipper.

Hvis denne saken ikke etterforskes fullt ut, med diplomatisk status midlertidig satt til side, vil konklusjonen i offentligheten være uunngåelig: At rettsstaten har et knekkpunkt – og at det knekkpunktet ligger der makt og prestisje begynner.

Et uunngåelig oppgjør

Eiendomstransaksjonen på Frogner er ikke bare en kontroversiell handel. Den er blitt et symbol på et langt større problem: forholdet mellom makt og rett, mellom status og ansvar.

Norge kan leve med etterforskning. Norge kan ikke leve med inntrykket av at enkelte står over den.

Derfor er det bare én ansvarlig vei videre: Diplomatisk status må settes til side. Etterforskning må igangsettes. Og fakta må frem – uansett hvem det rammer.

Alt annet er ikke nøytralitet. Det er et valg.