Gullfeber i Arizona og børsklar i Oslo

Den historiske gullgruven Gold Road i Arizona, USA, har opplevd både oppturer og nedstengninger. Men når selskapet bak gruven nå søker notering på Euronext Growth i Oslo med en pre-money verdsettelse på 450 millioner kroner, er det med en av Norges mest erfarne kriseledere og strateger ved roret.

Med en fersk kapitalinnhenting på 12 millioner dollar og en gullpris som har sprengt rekorder tidligere i år, gjør Gold Road International seg klare for Oslo Børs. Styreleder Svein Harald Øygard forklarer hvorfor industriell disiplin fra oljebransjen – ikke dommedagsprofetier – skal sikre aksjonærene avkastning.

Slik vil Øygard gjøre den glemte gruven til en pengemaskin. Vi har tatt en prat med den profilerte styrelederen før notering på Oslo Børs.

Arven etter Aura Minerals: Lavere kostnader og færre bindinger

Historien viser at det å gjenåpne gamle gruver kan være risikabelt. Det forrige selskapet som drev Gold Road, det børsnoterte Aura Minerals, valgte til slutt å stenge ned driften.

Gjenåpning av eldre gruver gir store fordeler med eksisterende infrastruktur, men skjuler ofte utfordringer. Hva ser dere i denne gruven som gjør at dere skal drive mer lønnsomt enn de forrige eierne?

– Det er viktig å forstå hvorfor Aura ga seg. Med dagens råvarepriser ville Aura faktisk hatt en svært god lønnsomhet med de kostnadene de opererte med og den produksjonen de hadde. Når de likevel valgte å trekke seg ut, handlet det om strategisk fokus og finansielle strukturer. Aura hadde en stor, betinget gjeld knyttet til selve anlegget, som de slapp unna ved å stenge det. Den gjelden har ikke vi. De valgte i stedet å flytte alle ressurser til sine gigantprosjekter i Latin-Amerika – en strategi som for øvrig har vært en enorm suksess for dem, med en aksjekurs som har tifoldiget seg de siste årene, utdyper Øygard. 

Øygard påpeker at Gold Road International har identifisert spesifikke seksjoner i gruven der det ligger betydelige, gjenværende gullmengder.

– Vårt mål er å ha vesentlig lavere driftskostnader enn forgjengerne ved å ha et knivskarpt fokus på selve kjerneoperasjonen i gruven og anlegget.

Driftsstart og dobling av kapasitet

De første synlige bevisene på at strategien fungerer kom i oktober i fjor, da den første gullbarren ble støpt. Nå rettes alt fokus mot å fjerne de operasjonelle flaskehalsene som gjenstår før anlegget når full kapasitet.

Dere er i gang med produksjonen, men hva er de største operasjonelle milepælene dere må løse det neste halvåret for å nå full kapasitet?

– Vi har allerede gjort betydelige oppgraderinger av anlegget, og juli blir en nøkkelmåned for oss, forklarer Øygard entusiastisk.

– Da setter vi den andre valsemøllen tilbake i drift, noe som i praksis dobler knusekapasiteten vår. Samtidig installerer vi et parallelt tørkefilter i anlegget for å kunne behandle overskuddsmateriale effektivt. Anlegget vårt er en stor fabrikk, med knuseverk, møller, utskillingstanker, elektrolyse og støperi. Alt er allerede i drift. Vi har tillatelse til å prosessere nær 1 million kilo hver dag.

Under jorden økes også tempoet markant.

– Vi har i dag fire aktive seksjoner i drift, og ytterligere to klargjøres i disse dager. Vi har nær doblet kapasiteten på maskinparken vår, men aller viktigst: Vi skalerer nå opp bemanningen nede i gruven for å øke takten på boring, sprengning, transport og sikring. Det er her verdiene hentes ut.

Kapitaldisiplin: Slik skal de 12 millionene fordeles

I den pågående prosessen henter selskapet rundt 12 millioner dollar (om lag 130 millioner kroner). For en styreleder med bakgrunn fra McKinsey og tung restrukturering, er spørsmålet om kapitalallokering helt sentralt.

Hvordan skal disse pengene prioriteres for å gi best mulig avkastning på kapitalen (ROIC) for aksjonærene på kort sikt?

– Vi gjør en veldig ren og tydelig 50/50-deling. Halvparten går direkte til vekstinvesteringer. Siden hoveddelen av kostnadene våre er faste – især knyttet til prosesseringsanlegget – vil hver eneste kilo med ekstra malm vi sender gjennom systemet gi en svært høy nettogevinst. Det gir en usedvanlig attraktiv avkastning på investert kapital, sier Øygard.

Den resterende halvparten skal brukes til å rydde opp i balansen.

– Vi bruker den andre delen til å nedbetale all gjeld og kansellere en eksisterende royalty-avtale. Dermed blir vi i praksis helt gjeldfrie, samtidig som vi beholder en sunn og finansiell buffer for løpende likviditet.

Hvis du skal selge inn en pre-money verdsettelse på 450 millioner kroner til en institusjonell investor som sammenligner dere med større, etablerte produsenter – hva er det som forsvarer oppsiden?

– Svaret er den unike kombinasjonen av lav risiko og uforløst potensiale, regnet i forhold til et i gruvesammenheng lavt startpunkt. Vi har et anlegg i drift, en gruve som produserer her og nå, og vi har snart null gjeld. Framskrivningene våre viser at driften vil generere rent overskudd allerede i månedene som kommer. På toppen av dette får investorene en helt unik opsjonsverdi knyttet til utviklingen av selve Gold Road og den parallelle gullåren, TRUE vein.

Ingen behov for dyr leting

Mange gruveselskaper må bruke store deler av budsjettet på risikabel leting for å bevise at de har nok ressurser til å overleve over tid. Det slipper Gold Road, ifølge styrelederen.

Gruvedrift handler alltid om "Life of Mine". Hvor mye av den nye kapitalen skal gå til ren leting (exploration) for å forlenge gruvens levetid?

– Svaret er overraskende nok: ingenting. Vi ser ingen grunn til å bruke emisjonskapitalen på leting, sier Øygard kontant.

Han forklarer at det allerede har blitt gjort en massiv jobb i forkant av børsnoteringen.

– De siste tre-fire årene har det blitt boret rundt 170 letehull i området. Mange av disse er ikke en gang ferdig analysert ennå, men det er allerede påvist kommersielle mengder gull i om lag 50 av hullene. Den viktigste ressursbekreftelsen for aksjonærene fremover vil derfor ikke komme i form av dyre letemeldinger, men gjennom de faktiske gullvolumene vi henter ut.

Bortgjemt skatt

Han legger imidlertid til at det finnes unntak med ekstremt spennende potensial:

– Vi har to-tre områder med et voldsomt oppsidepotensial, blant annet det vi kaller «The Lost Segment» i TRUE-vein. Der kan det bli aktuelt å sette en håndfull strategiske borehull for å bekrefte strukturene. The Lost Segment ligger midt i en sammenhengende gullåre, med gull på begge sider. Men, tomtene var eid av ulike eiere og trolig som følge av en forkastning ble åren aldri funnet. 

– I våre prosjekter så jeg verdien av å ha etablert infrastruktur, ingen gjeld, inntekter fra løpende drift og nye ressurser som kan modnes her og nå, sier Øygard.

Ikke et uttrykk for et dystert syn på verden

Øygard gikk inn i prosjektet i mai i fjor. Siden den gang har gullprisen skutt fart og passert den magiske grensen på 5.000 dollar per unse. En kortvarig topp passerte 5.600 i januar. Siden har prisen moderert seg og fluktuerer for tiden rundt 4.000 dollar.

Timingen fremstår som perfekt, men Øygard nekter for at han har blitt en såkalt "gold bug" som spår fiat-valutaenes undergang.

Som samfunnsøkonom og tidligere sentralbanksjef [på Island midlertidig i kjølvannet av finanskrisen, red.anm.] kjenner du inflasjonsdynamikk bedre enn de fleste. Er din personlige investering i Gold Road et tegn på at du har et fundamentalt dystert syn på verdensøkonomien?

– Nei, egentlig ikke. Min fascinasjon for dette prosjektet stammer snarere fra min erfaring med modne olje- og gassprosjekter. Logikken er identisk. I oljebransjen ser man raskt verdien av å ha etablert infrastruktur på plass, null gjeld, løpende inntekter fra dag én, og nære ressurser som kan utvikles og modnes umiddelbart uten enorme investeringer, sier Øygard.

 – Hvis du i tillegg har en geologisk oppside som kan vise seg å være det man i oljebransjen kaller en elefant – et gigantfunn – da er du på rett sted. Da jeg analyserte prosjektet i fjor, brukte jeg 2.500 dollar per unse som mitt base case, og 3.300 dollar som et optimistisk scenario. Nå ligger prisen over 4.000 dollar. Det er sterke krefter globalt som argumenterer for at gullprisen skal videre opp, og det skal vi selvfølgelig glede oss over. Men vår jobb nå er uansett den samme: øke produksjonen, holde kostnadene nede, og levere industriell lønnsomhet til aksjonærene uansett marked.

Ikke alt som skinner er gull

Øygard peker samtidig på at prosjektet ikke er uten risiko. Gullprisen kan falle.

– At det faktisk er gull der vi skal produsere kan vi med 100 prosent sikkerhet kun konstatere den dagen gullet hentes ut og kjøres gjennom anlegget. Produksjonen vil også svinge, siden vi vil sprenge ut store seksjoner, og bore fra toppen av den utsprengte malmen nede i gruven. Dette kalles «shrink stoping». All malmen kan derfor kun hentes ut når hele seksjonen er sprengt ut, hvilket kan ta flere måneder. Men, da er det i gjengjeld mye malm som kan hentes ut, avslutter Øygard.