Inflasjonssmitten sprer seg – men rentevaksinen virker ikke

Inflasjonen i Norge er ikke først og fremst et resultat av markedet. Den er i økende grad et resultat av politiske beslutninger. Det er et premiss som må tas på alvor dersom man faktisk ønsker å forstå hvorfor prisveksten biter seg fast, og hvorfor tradisjonelle virkemidler i økende grad fremstår utilstrekkelige.

Det er samtidig avgjørende å presisere hva slags inflasjon vi faktisk snakker om. I denne analysen siktes det i stor grad til den kostnadsdrevne og tilbudssidebaserte delen av inflasjonen, slik den materialiserer seg i økonomien gjennom innsatsfaktorer, produksjonskostnader og systemiske forhold. Dette er en dimensjon av inflasjonen som ikke fullt ut fanges opp av enkle etterspørselsforklaringer alene, og som heller ikke uten videre lar seg korrigere gjennom pengepolitiske tiltak.

Nakstad og renteproblematikken

Da Espen Rostrup Nakstad i Aftenposten stilte spørsmålet om rentehevinger i noen tilfeller ikke demper inflasjonen, men snarere bidrar til å opprettholde den, berørte han en viktig mekanisme. Økte renter kan i en økonomi preget av kostnadssjokk og strukturelle ubalanser bidra til å øke finansieringskostnader, presse bedrifter og husholdninger ytterligere, og dermed indirekte forsterke prispresset.

Men dette er fortsatt bare halve bildet. Den andre halvdelen er mer ubehagelig, fordi den ikke handler om rente, men om hvordan vi har valgt å organisere og styre økonomien. Når inflasjonen i betydelig grad er drevet av kostnadsforhold i energi, reguleringer og institusjonelle rammer, vil rentevåpenet treffe skjevt. Det kan dempe kredittdrevet etterspørsel, men det fjerner ikke den underliggende kostnadsdriveren, og kan i enkelte tilfeller forsterke presset gjennom økte kapitalkostnader.

Inflasjon som institusjonelt fenomen

Dagens inflasjon må forstås institusjonelt. Klassisk makroteori forutsetter at priser i hovedsak reflekterer knapphet og preferanser innenfor stabile rammer. Når staten selv endrer disse rammene – når den politisk øker etterspørselen etter bestemte innsatsfaktorer, samtidig som den begrenser tilbudet av de samme faktorene eller gjør tilbudssiden mer rigid – oppstår en annen type inflasjon.

Det vi nå ser er ikke en konvensjonell etterspørselsdrevet inflasjon, men en strukturert og politisk initiert kostnadsinflasjon med tydelige røtter i tilbudssiden. Dette er i tråd med innsiktene fra Friedrich Hayek og Ludwig von Mises. Når prisene ikke lenger fungerer som nøytrale informasjonsbærere om knapphet, men i større grad reflekterer politiske prioriteringer, brytes markedets koordineringsmekanisme ned. Ressurser allokeres feil, investeringer styres feil, og kostnadsnivået presses opp på en måte som blir selvforsterkende.

Det betyr ikke at energi alene forklarer all inflasjon, eller at andre forhold som importpriser, valutakurs, renter og internasjonale forstyrrelser er irrelevante. Poenget er mer presist enn som så: energi som politisk styrt og politisk påvirket innsatsfaktor forklarer en vesentlig, bred og systemisk del av kostnadsveksten. Nettopp derfor blir også mange av de klassiske mottiltakene mindre treffsikre enn de fremstår i lærebøkene. Dersom problemet ligger i kostnadsgrunnlaget og i de institusjonelle rammene rundt tilbudssiden, vil virkemidler som hovedsakelig retter seg mot etterspørselen, ofte ramme symptomene hardere enn årsakene.

Energimarkedet

Det mest sentrale eksemplet er energimarkedet. Vårt moderne samfunn er avhengig av enorme mengder energi. Det avgjørende er ikke bare at etterspørselen etter fornybar og ren energi har økt, men at vi gjennom politiske vedtak har økt den samlede etterspørselen etter elektrisitet og energi på tvers av nesten alle sektorer samtidig.

Transport skal elektrifiseres. Industrien skal elektrifiseres. Bygg og oppvarming skal elektrifiseres. Dette representerer ikke isolerte tiltak, men en bred og simultan etterspørselsøkning etter én sentral innsatsfaktor: elektrisk energi.

Samtidig bygges stabil kraftproduksjon ned eller gjøres mindre forutsigbar. Kull fases ut. Kjernekraft avvikles eller svekkes. Fossile alternativer reguleres bort. Dette er ikke et resultat av markedskrefter. Det er resultatet av politiske beslutninger. I økonomiske termer innebærer dette en kraftig forskyvning i etterspørselen kombinert med en tilbudsside som er gjort mer rigid. Når dette skjer i en innsatsfaktor som er komplementær til nesten all annen produksjon, får det systemiske konsekvenser.

Tyskland og det europeiske systemet

Dette gjelder i særlig grad Tyskland, som gjennom en årrekke har ført en energipolitikk hvor stabil og regulerbar kraft er bygget ned, samtidig som økonomien fortsatt trenger store og forutsigbare energimengder. Ett kullkraftverk etter det andre er blitt stengt ned eller planlagt avviklet. Kjernekraft er lagt ned eller svekket. Samtidig har man holdt fast ved forestillingen om at systemet kan bære stadig mer variabel produksjon uten at det gir strukturelle kostnader. Men økonomiske realiteter lar seg ikke oppheve av politiske ambisjoner. Når grunnlast og regulerbar kapasitet reduseres, mens etterspørselen etter strøm øker, presses marginalprisen opp. Dette er ikke en tilfeldig bieffekt. Det er en logisk konsekvens av hvordan systemet er designet.

Den samme logikken gjelder i Norge. Forbudet mot oljefyring er ikke isolert sett årsaken til inflasjonen, men det er del av samme mønster. Hver enkelt beslutning kan fremstå begrenset og rimelig i seg selv. Men når hus og hjem skal elektrifiseres, når bygg skal elektrifiseres, når biler, busser og i økende grad lastebiler skal elektrifiseres, og når industrien samtidig presses i samme retning, oppstår det en massiv, politisk skapt etterspørselsøkning etter elektrisitet. Når denne etterspørselen så kobles til et europeisk system hvor stabil produksjon er svekket, får vi ikke bare høyere priser. Vi får prisgalopp og vedvarende kostnadspress.

Energi som kostnadsfundament

Energi er ikke lenger bare en innsatsfaktor. Den er blitt økonomiens kostnadsfundament. Når denne fundamentale innsatsfaktoren politisk gjøres dyrere og mer volatil, forplanter det seg gjennom hele økonomien. Derfor ser vi inflasjon i strøm, bolig, transport og mat. Derfor ser vi økte kostnader i alt fra bygg og anlegg til tjenestesektoren. Dette er ikke en inflasjon drevet av for høy etterspørsel i tradisjonell forstand. Det er en kostnadsinflasjon som i stor grad er politisk skapt. Det er nettopp dette som påvirker landets inflasjon på en måte pengepolitikken har begrenset evne til å motvirke. Når prisveksten i betydelig grad drives av politisk skapte kostnadsøkninger i energi, transport, bygg og øvrige innsatsfaktorer, treffer rentevåpenet skjevt. Høyere renter kan dempe kredittdrevet etterspørsel, men de fjerner ikke den underliggende kostnadsdriveren. Tvert imot kan de i enkelte tilfeller forsterke presset ved å øke finansieringskostnadene for husholdninger, bedrifter og kommuner, samtidig som den opprinnelige inflasjonsimpulsen består.

Denne utviklingen forsterkes ytterligere gjennom integrasjonen med det europeiske kraftmarkedet. Norge har gjennom utenlandskablene koblet seg tett til et energisystem hvor marginalprisen i stor grad bestemmes av forhold i andre land, særlig Tyskland. Det tyske energimarkedet er et resultat av en lang rekke politiske beslutninger som ble tatt lenge før krigen i Ukraina. Nedbygging av kjernekraft, økt avhengighet av gass, massiv subsidiering av ustabile energikilder og en politisk drevet tro på at markedet skulle balansere seg selv, har skapt et system med høy strukturell sårbarhet og betydelig prisvolatilitet. Når dette markedet får sette prisen som smitter inn i Norge, importerer vi også inflasjonen.

Ukraina og de underliggende årsakene

Det er viktig å understreke at dette ikke betyr at Ukraina-krigen er irrelevant. Krigen forsterket og synliggjorde svakhetene. Men den skapte dem ikke. De underliggende svakhetene lå allerede i systemdesignet. Den som analyserer dette seriøst, må derfor skille mellom utløsende hendelser og strukturelle årsaker. Krigen fungerte som akselerator. Den grunnleggende ubalansen var i stor grad politisk etablert i forkant.

Utenlandskabler og prissmitte

Det er i dette lyset man må lese tidligere politiske utsagn om at utenlandskabler kun ville gi marginale utslag i strømprisen. Påstanden om at prissmitten ville begrense seg til 2–3 øre per kilowattime fremstår i dag ikke bare som feilslått, men som en grov undervurdering av hvordan integrerte markeder faktisk fungerer. Når man kobler et stabilt og historisk sett rimelig norsk kraftsystem til et mer presset og politisert europeisk marked, flytter man også prisdannelsen. Dette er ikke en utilsiktet konsekvens. Det er en direkte følge av politiske valg.

Her ligger også en viktig institusjonell lærdom. Når politiske beslutninger først fattes, blir de senere ofte fremstilt som naturgitte eller teknisk uunngåelige. Men de var ikke det. De var valg. Det var valg å koble markedene tettere sammen. Det var valg å undervurdere prissmitten. Det var valg å bygge ned stabil kraft i Europa samtidig som strøm ble gjort til universal løsning på stadig flere områder. Det er nettopp derfor ansvaret ikke kan pulveriseres.

Realøkonomien og små virksomheter

Konsekvensene er tydelige i realøkonomien. Ta det lokale bakeriet. Produksjonen er energikrevende. Ovnene må gå kontinuerlig. Lokalene må holdes varme. Ventilasjon og kjøling må fungere. Når strømprisen dobles eller tredobles, finnes det ikke rom for å absorbere kostnaden. Den må videreføres til kundene. Det samme gjelder kafeer, små verksteder, gartnerier og mindre industribedrifter. Kostnadene presses gjennom verdikjeden. Dette er ikke klassisk inflasjon drevet av etterspørsel. Det er kostnader som forplanter seg fra en politisk bestemt innsatsfaktor og ut i hele økonomien.

For små virksomheter er dette særlig alvorlig. De mangler ofte de finansielle bufferne og kontraktsmessige sikringene som større konsern har tilgang til. Den lokale kaféen, det lille bakeriet, den uavhengige håndverksbedriften eller det mindre gartneriet har ikke et stort apparat for risikostyring. De møter strømregningen direkte. De møter renteøkningen direkte. De møter økte innkjøpskostnader direkte. Derfor blir det også de små og lokale miljøene som først merker hvordan en politisk skapt kostnadsinflasjon slår inn i realøkonomien.

Kommunesektoren og velferdsstaten

Den mest alvorlige effekten finner vi likevel i kommunesektoren. Kommunene driver tjenester hvor energiforbruket i praksis er gitt. Et sykehjem kan ikke redusere strømforbruket uten å redusere omsorgen. Et pleiehjem kan ikke kutte oppvarming uten å ramme de mest sårbare. Skoler, barnehager, helsebygg og idrettsanlegg har tilsvarende begrensninger. Dette er sektorer med nær null elastisitet. Når energikostnadene øker, skjer tilpasningen ikke i etterspørselen, men i budsjettet. Og budsjettet gir få alternativer. Enten kuttes tjenester, avgifter økes eller vedlikehold utsettes. Dette er ikke midlertidige justeringer. Det er en strukturell uthuling av velferdsstaten. Her ser vi også Baumols kostnadssykdom i praksis. Når produktiviteten ikke kan økes i takt med kostnadene, slår kostnadsveksten direkte ut i redusert kvalitet.

Det er verdt å dvele ved dette, fordi kommunal realøkonomi ofte underkommuniseres i den nasjonale inflasjonsdebatten. Når strømmen blir dyrere, er det ikke bare husholdningen som merker det. Det er sykehjemmet som må prioritere hardere. Det er skolen som må utsette vedlikehold. Det er barnehagen som får mindre økonomisk rom. Det er svømmehallen, kulturbygget og idrettsanlegget som blir dyrere å drive. Dermed rammer energipolitikken ikke bare bedrifter og husholdninger. Den rammer selve grunnmuren i den kommunale velferdsstaten.

Industri, Hydro, Elkem og konkurransekraft

Samtidig undergraver Norge sitt viktigste økonomiske fortrinn. Billig og stabil energi har vært fundamentet for norsk industriell utvikling. Uten dette fortrinnet ville selskaper som Norsk Hydro og Elkem aldri blitt bygget opp slik vi kjenner dem i dag. 

I Ricardos forstand var dette Norges komparative fordel. Vi hadde tilgang på stabil og relativt rimelig kraft, noe som muliggjorde kraftintensiv industri og høy verdiskaping. Det vi nå gjør er å svekke dette fortrinnet. Vi øker etterspørselen etter strøm gjennom politiske vedtak. Vi importerer prisvolatilitet gjennom markedskobling. Vi gjør energien dyrere. Resultatet er at vi gradvis flytter kostnadsnivået i norsk økonomi opp, samtidig som vi svekker konkurranseevnen.

Dette er ikke et lite poeng. Det er selve kjernen i norsk økonomisk historie. Vår industrielle styrke kom ikke ut av intet. Den var bygd på naturressurser, teknologisk utvikling og tilgang til stabil kraft. Når staten selv bidrar til å svekke dette grunnlaget, flytter den samtidig produksjonsvilkårene i negativ retning. Det betyr ikke nødvendigvis at industrien forsvinner i morgen. Men det betyr at grunnlaget for langsiktig verdiskaping blir dårligere enn det kunne vært.

Klimaregnskapet og styringsproblemet

Den mest prinsipielle svakheten ligger likevel i hvordan vi måler og dermed hvordan vi styrer. Norsk klimapolitikk hviler på et klimaregnskap som ikke fullt ut reflekterer skogens karbonopptak på en måte som gir et balansert bilde av Norges faktiske klimaposisjon. Sammenlignet med hvordan flere andre land opererer, gir dette et systematisk strengere og mer belastende utgangspunkt. Når utgangspunktet blir feil, blir også tiltakene feil dimensjonert. Elektrifiseringen intensiveres, etterspørselen etter strøm øker ytterligere, og kostnadene presses opp. Dette er ikke bare et faglig spørsmål. Det er et styringsproblem.

Her må man være presis. Poenget er ikke å hevde at klima ikke er reelt, eller at skogen opphever alle utslipp på en enkel og uproblematisk måte. Poenget er at målemetoder og operasjonalisering har økonomiske konsekvenser. Dersom Norge i større grad la faktisk karbonopptak i skog til grunn i den operative forståelsen av nasjonal netto klimaposisjon, ville landet fremstå langt nærmere klimamessig balanse enn det dagens politiske fortelling legger til grunn. Da ville også begrunnelsen for en rekke svært kostnadsdrivende tiltak fremstå svakere. Når utgangspunktet gjøres strengere enn nødvendig, blir også politikken strengere enn nødvendig. Og når politikken blir strengere enn nødvendig, blir kostnadsnivået høyere enn nødvendig.

Dette er grunnen til at klimaregnskapet ikke er et teknisk sidespor. Det er en del av selve inflasjonsforklaringen. Når skogens reelle rolle tones ned i den operative politiske styringen, overestimeres problemet. Når problemet overestimeres, overdimensjoneres tiltakene. Når tiltakene overdimensjoneres, øker elektrifiseringspresset og kostnadsnivået i økonomien. Dette er en kjede, ikke isolerte enkeltdeler.

Klimakvoter, regnskog og kapitalutstrømning

Når man legger et slikt målesystem til grunn, får det konkrete økonomiske konsekvenser. Klimarelaterte avgifter øker. Subsidier vokser. Ressurser kanaliseres inn i tiltak som ikke nødvendigvis gir høyest avkastning, verken økonomisk eller miljømessig. Samtidig sendes betydelige midler ut av landet gjennom klimakvoter og regnskogsatsinger, ofte uten tydelige krav til måloppnåelse og dokumentert effekt. Dette reiser et legitimt spørsmål om ressursbruk. Når et land som Brasil samtidig er en betydelig produsent av olje og gass, blir det enda mer relevant å spørre hvordan disse overføringene faktisk vurderes og legitimeres.

Det er nettopp her debatten må bli ærligere. Norge sender milliardbeløp ut av landet til ulike klimaformål, samtidig som man legger til grunn et klimaregnskap hjemme som gjør at Norge fremstår mer klimabelastet enn landet ville gjort dersom skogens karbonopptak ble regnet inn mer fullstendig. Resultatet er en dobbelt belastning: høyere innenlandske kostnader og kapitalutstrømning ut av landet. Dette er ikke bare et miljøpolitisk spørsmål. Det er et spørsmål om nasjonal ressursallokering, investeringskraft og økonomisk rasjonalitet.

Poenget er ikke nødvendigvis at all internasjonal klimafinansiering er feil. Poenget er at det må være legitimt å stille spørsmålet om alternativ anvendelse. Hva kunne disse milliardene gjort dersom en større andel var brukt til norsk teknologiutvikling, energieffektivisering, industriforbedringer eller modernisering av egen kraftinfrastruktur? Når midler sendes ut, samtidig som husholdninger, kommuner og bedrifter hjemme presses av økte kostnader, er det ikke urimelig å kreve en langt skarpere diskusjon om prioriteringene.

Public choice og systempress

Fra et institusjonelt perspektiv er dette ikke overraskende. Public choice-teorien viser hvordan politiske beslutninger ofte tas fragmentert, med fokus på enkeltmål og symboler, uten at de samlede kostnadene internaliseres. Hver beslutning kan fremstå rasjonell isolert sett. Men summen av dem kan bli et system som er økonomisk dysfunksjonelt. Det er dette vi nå ser. Politikken virker samlet som et kostnadspress.

Hvilken inflasjon er det vi faktisk snakker om?

Det er også avgjørende å være presis om hva slags inflasjon vi faktisk snakker om. Er det KPI? Kjerneinflasjon? Importert inflasjon? Eller en sammensatt kostnadsinflasjon drevet av energi, reguleringer, transport og finansieringskostnader? Altfor ofte behandles inflasjon som én størrelse. Det er analytisk utilstrekkelig. Når en betydelig del av inflasjonen er importert eller politisk skapt gjennom tilbudssiden, blir det feil å møte den med virkemidler som primært retter seg mot etterspørsel.

Her ligger også grunnen til at pengepolitikken alene ikke kan løse det problemet politikken selv har skapt. Når kostnadene drives opp av energi, avgifter, reguleringer og systemdesign, vil høyere renter først og fremst øke belastningen i økonomien, ikke fjerne den opprinnelige kostnadsdriveren. Det er derfor Nakstad bare har delvis rett. Rentehevinger kan i noen tilfeller bidra til å opprettholde inflasjonen, men det avgjørende poenget er at vi har etablert en økonomisk struktur hvor inflasjonen i stor grad er en konsekvens av systemet selv. Vi har politisk økt etterspørselen etter energi. Vi har begrenset tilbudet. Vi har koblet oss til et dysfunksjonelt europeisk marked. Vi har svekket vårt viktigste konkurransefortrinn. Og vi har basert politikken på et målesystem som gir skjeve signaler.

Konklusjon

Dette er ikke et konjunkturproblem. Det er et systemproblem. Inflasjonen vi opplever er ikke tilfeldig. Den er i betydelig grad politisk frembrakt og institusjonelt forankret gjennom summen av beslutninger som påvirker både etterspørsel, tilbud og prisdannelse.

Så lenge disse strukturelle forholdene består, vil inflasjonen vedvare. Ikke bare i prisene, men i kommunebudsjettene, i småbedriftene, i industrien og i kvaliteten på velferden. Ikke fordi markedet svikter, men fordi de institusjonelle rammene er utformet slik at kostnadspresset forplanter seg gjennom hele økonomien.

Det er derfor den mest ubehagelige erkjennelsen ikke er at inflasjonen er høy. Nettopp derfor er det heller ikke tilstrekkelig å møte denne typen inflasjon med høyere renter alene. Når inflasjonen i betydelig grad springer ut av politisk skapte kostnadsforhold på tilbudssiden, vil renteøkninger ha begrenset effekt på selve årsaken. De kan kjøle ned deler av økonomien, men de får ikke ned inflasjonen på en varig og treffsikker måte så lenge det underliggende kostnadsregimet består.

Den mest ubehagelige erkjennelsen er derfor ikke inflasjonen i seg selv, men at den i stor grad er et resultat av valg vi selv – gjennom politikk og institusjonelle prioriteringer – har vært med på å etablere.