Trumps slagskip-plan utfordres av industriell og militær virkelighet

USAs president Donald Trump har foreslått å gjeninnføre en ny klasse tunge amerikanske slagskip – store, tungt pansrede overflatefartøy ment å projisere makt mot Kina og markere et comeback for USAs maritime dominans. Problemet er at forslaget forutsetter et industrielt løft i amerikansk verftssektor som i dag knapt klarer å levere skipene som allerede er vedtatt.

Offisielt handler det om militær slagkraft og strategisk avskrekking. I realiteten fremstår satsingen mer som et politisk prestisjeprosjekt – med høy symbolverdi, men men som mangler tydelig militærstrategisk eller økonomisk logikk. Flaskehalsen er verken ambisjoner eller våpensystemer, men en amerikansk verftsindustri som rett og slett ikke er rigget for oppgaven.

Investornytt har intervjuet Amund Nørstrud Lundesgaard, førsteamanuensis ved Stabsskolen, som gir en nøktern vurdering av både industriell gjennomførbarhet, kostnadsbilde og den faktiske militærstrategiske nytten av Trumps planer.

Militærstrategisk meningsløst

Militært går utviklingen i motsatt retning av store, tunge plattformer. Moderne sjøkrigføring preges i økende grad av mindre fartøy, spredt struktur, droner og ubemannede systemer.

– Store fartøy er sårbare for missiler, miner og droner. Tapet av ett eneste slikt skip vil være en strategisk og politisk katastrofe, sier Lundesgaard.

Konsekvensen kan bli at skipene ikke brukes slik de er ment, fordi militære sjefer vegrer seg for å risikere dem i reelle operasjoner. 

Lundesgaard vurderer derfor Trumps slagskip-satsing mer som politisk signalbygging enn som et reelt strategisk linjeskifte.

– Jeg tror dette i stor grad vil bli trenert av marinen frem til neste presidentvalg. Da kan programmet skrinlegges uten at det har kostet for mye tid og penger, sier han.

Flaskehals i verftsindustrien

Ifølge Lundesgaard er en ny klasse store slagskip lite realistisk industrielt. Amerikansk verftsindustri sliter allerede med mangel på kvalifisert arbeidskraft, utilstrekkelig infrastruktur og betydelige utfordringer i leverandørkjedene. Disse problemene gjelder selv for fartøy som allerede er vedtatt og under bygging.

– Å legge en helt ny slagskip-klasse på toppen av dette vil forsterke alle disse problemene, sier han.

Samtidig er teknologirisikoen høy. Forslagene knyttes til svært avanserte systemer, blant annet elektromagnetiske railguns – teknologi som US Navy tidligere har skrinlagt etter mange år med forskning.

– Kost–nytte-forholdet var rett og slett for dårlig. Det ble for dyrt, risikoen var for høy og resultatene for svake, forklarer Lundesgaard.

Økonomisk press

Også økonomisk fremstår planene som krevende. US Navy har allerede problemer med å finansiere eksisterende skipsprogrammer. En ny slagskip-klasse vil i praksis enten presse ut andre anskaffelser eller føre til betydelige forsinkelser på tvers av hele byggeprogrammet.

Resultatet kan bli en flåte som både er dyrere og mindre tilgjengelig enn planlagt – stikk i strid med behovet for økt beredskap.

Holder ikke tritt med Kina

Der eksperten er krystallklar, er på betydningen av verft. Uavhengig av om en «Trump-klasse» blir realisert eller ikke, er USAs manglende produksjonskapasitet et alvorlig strategisk problem.USA sliter allerede med å bygge fartøyene de har besluttet å anskaffe, mens Kina produserer krigsskip i et tempo USA ikke kan matche.

– Situasjonen er kritisk. USA vil ikke kunne balansere Kina dersom de ikke engang klarer å opprettholde egen bygge- og reparasjonskapasitet, sier Lundesgaard.

Han peker på to avgjørende hensyn: Evnen til å bygge opp flåten i fredstid for å avskrekke Kina – og evnen til å reparere og erstatte tap under en langvarig konflikt. USA vil likevel aldri kunne ta igjen Kina i ren produksjonskapasitet. I stedet må landet kombinere tre strategier: øke egen kapasitet til et bærekraftig nivå, åpne for bruk av utenlandske leverandører og – ikke minst – reparere forholdet til allierte.

– USA vil være helt avhengig av sine partnere for å balansere Kina, både i fred og i krig, sier Lundesgaard.

Droner, AI og fremtidens krigføring

Krigen i Ukraina har vist hvordan billige droner kan sette ut ekstremt kostbare plattformer. Det forsterker inntrykket av at store slagskip kan være foreldet allerede før de settes i produksjon. Samtidig fremhever teknologimiljøer, blant annet rundt autonome systemer og kunstig intelligens, at fremtidens fortrinn kan ligge i produksjon, design og fleksibilitet – ikke i størst mulig plattformer. 

Her er imidlertid Kina også langt fremme, og utfallet av det teknologiske kappløpet er langt fra gitt.

Investorimplikasjoner

Lundesgaard peker på at USA i økende grad kan bli tvunget til å benytte utenlandske leverandører – et politisk sensitivt, men militært nødvendig grep. Det kan gi muligheter for europeiske verft, systemleverandører og teknologiselskaper med relevant kompetanse.

USAs utfordring er ikke mangel på visjoner eller våpenkonsepter, men en verftsindustri som over flere tiår er bygget ned. Skal USA beholde sin maritime maktposisjon, er ikke løsningen nødvendigvis større og dyrere skip – men evnen til å bygge, vedlikeholde og reparere mange nok fartøy, raskt nok. Det er der den strategiske kampen faktisk står.