Tillitsillusjonen

Norge omtaler seg selv som et tillitssamfunn. Det er blitt en del av vår nasjonale identitet, et moralsk selvbilde og et institusjonelt argument overfor omverdenen. Vi stoler på staten, på embetsverket, på politikerne og på eliten som forvalter makt på vegne av fellesskapet. Denne tilliten har i mange tiår vært reell – og den har gitt Norge betydelige fortrinn: politisk stabilitet, høy investeringsvilje og lav institusjonell risiko.

Men nettopp derfor er situasjonen vi nå står i alvorlig. For når tillit ikke lenger fungerer som et demokratisk fortrinn, men gradvis utvikler seg til en systemisk svakhet, er det ikke bare moral og omdømme som står på spill. Da står rettsstaten, kapitalmarkedene og samfunnets langsiktige legitimitet i fare.

Epstein-avsløringene og de norske koblingene som nå etterforskes, er ikke først og fremst problematiske fordi de peker på mulige enkeltlovbrudd. De er problematiske fordi de avdekker et strukturelt hull i den norske styringsmodellen: et samfunn der makt kontrolleres for svakt nettopp fordi den er omgitt av tillit.

Dette handler ikke om én sak. Det handler om et system.

Erfaring fra innsiden – hvorfor dette må sies nå

Jeg skriver dette ikke som moralist, men som tidligere toppleder, rådgiver og akademiker som i over to tiår har arbeidet i skjæringspunktet mellom næringsliv, offentlig forvaltning og institusjoner. Jeg har sett hvordan beslutninger faktisk tas – og hvor raskt formelle strukturer kan erstattes av uformelle nettverk når kontrollen er svak.

Systemer fungerer sjelden slik de er beskrevet i organisasjonskart. De fungerer slik insentiver, relasjoner og fravær av kontroll tillater. Det er denne forskjellen mellom form og praksis som nå er blitt synlig.

Tillit uten kontroll er ikke modenhet – det er risiko

Tillit er ikke en institusjon. Den er en forventning. Et demokratisk system kan ikke bygges på håpet om at makt alltid forvaltes klokt og moralsk. Det må bygges på erkjennelsen av at makt er feilbarlig – og derfor må etterprøves.

I Norge har vi over tid utviklet en kontrollarkitektur som er fragmentert og sektorisert. Riksrevisjonen kontrollerer deler av statsforvaltningen. Kontroll- og konstitusjonskomiteen fører politisk kontroll med regjeringen. Økokrim etterforsker konkrete mistanker om straffbare forhold. Ingen av disse institusjonene er i seg selv problemet.

Problemet er at ingen av dem har helhetsansvar for å føre løpende, uavhengig kontroll med maktens øverste lag – særlig der makten er tverrinstitusjonell, nettverksbasert og internasjonal.

Det er nettopp der dagens makt befinner seg.

Eliten som beveger seg uten friksjon

Det mest urovekkende ved sakene som nå rulles opp, er ikke hvilke navn som nevnes. Det er hvordan makt ser ut til å fungere i praksis. Når personer beveger seg sømløst mellom politikk, diplomati, internasjonale organisasjoner, akademia, kongehus og private nettverk – uten klare institusjonelle skiller mellom roller, interesser og ansvar – oppstår en form for institusjonell friksjonsfrihet.

Denne friksjonsfriheten er ikke nødvendigvis kriminell. Men den er systemisk farlig. For den undergraver et grunnleggende prinsipp i rettsstaten: at ingen skal stå over etterprøving.

Internasjonalt omtales dette som elite capture – situasjoner der en smal maktelite opererer i gråsoner mellom offentlig og privat, med utilstrekkelig innsyn og kontroll. Dette er et velkjent fenomen i fremvoksende økonomier. At begrepet nå gir gjenklang i norsk kontekst, burde være et alvorlig varsko.

Når tillitssvikt blir kapitalrisiko

For Investornytts lesere er dette ikke først og fremst en moralsk debatt. Det er et kapitalmarkedsproblem.

I moderne økonomier er tillit en prisingsfaktor. Den påvirker risikopremier, investeringsbeslutninger, valutastabilitet og institusjonell kredibilitet. Norge har i mange år nytt godt av det som i internasjonal finans omtales som en governance premium – lavere kapitalkostnader enn økonomiens størrelse alene skulle tilsi, nettopp fordi institusjonell kvalitet og rettsstat har vært antatt å fungere i praksis, ikke bare på papiret.

Denne premien er ikke permanent. Den er betinget.

Når tilliten til at makt faktisk kontrolleres svekkes, øker risikoen. Ikke nødvendigvis over natten, men gradvis. Markedene reagerer sjelden med moralsk indignasjon. De reagerer med justerte forventninger.

Hvem betaler prisen? Ikke eliten

Når makt konsentreres i lukkede nettverk, er det sjelden eliten som betaler prisen. Den betales av gründere uten tilgang, av eiere uten forbindelser, og av kapital som møter uforutsigbarhet forkledd som stabilitet.

Elite capture vrir konkurransen. Den belønner nettverk fremfor verdiskaping. Den skaper informasjonsasymmetri som favoriserer dem som allerede er innenfor rommet – og straffer dem som står utenfor.

For norsk næringsliv er dette ikke et teoretisk problem. Det er en konkret barriere for innovasjon, rettferdig konkurranse og kapitalallokering.

Varslere som aldri når frem

Et annet fellestrekk i disse sakene er at varsler, dokumenter og kritiske spørsmål har eksistert i årevis uten å føre til reell handling. Det gjelder både interne varsler, journalistiske avsløringer og kritikk fra kontrollinstanser.

Dette omtales ofte som et varslingsproblem. I realiteten er det et mottaksproblem.

Når varsler ikke fører til etterforskning – ikke fordi de er ubegrunnede, men fordi ingen institusjon har mandat til å samle, vurdere og handle på tvers av sektorer – da er det ikke enkeltpersoner som svikter. Da er det arkitekturen som feiler.

Derfor trengs et uavhengig kontrollorgan

Eva Joly har rett når hun sier at selvkontroll ikke lenger er nok. Men dette kan ikke ende i enda et midlertidig utvalg eller en politisk granskning uten reelle fullmakter.

Norge trenger et permanent, uavhengig kontrollorgan, etablert ved lov, med tydelig mandat til å føre systematisk tilsyn med maktens øverste lag – på tvers av sektorer, posisjoner og tidsperioder.

Slik må et slikt organ se ut

Skal et kontrollorgan ha legitimitet – også i kapitalmarkedene – må det ha:

• lovfestet uavhengighet

• fast mandat, ikke ad hoc-oppdrag

• initiativrett til å åpne saker selv

• fullt økonomisk innsyn, inkludert eierskap og formuesutvikling

• kontroll av rolleoverganger før, under og etter maktutøvelse

• direkte oversendelsesrett til påtalemyndighet

Tillit som ikke tåler kontroll, er ikke tillit. Den er naivitet forkledd som dyd.

Modne demokratier bygger på kontroll nettopp for å beskytte tilliten. Markeder forstår dette intuitivt. Det er derfor investorer foretrekker tydelige regler med konsekvent håndheving fremfor «snille systemer» uten reell etterprøvbarhet.

Tillit er ikke en naturressurs. Den fornyes bare gjennom kontroll.

Katta ute av sekken

Spørsmålet Norge nå står overfor, er ikke om vi trenger mer kontroll. Spørsmålet er om vi erkjenner at selvbildet vårt ikke lenger er tilstrekkelig styringsmekanisme.

Systemer som ikke reformerer seg selv, blir reformert utenfra – av markedene, av velgerne eller av kriser. I et lite, åpent land med høy kapitalmobilitet er det en risiko vi ikke har råd til å ignorere.

Et uavhengig kontrollorgan er ikke et angrep på eliten. Det er en investering i rettsstaten. En forsikring for kapitalen. Og en nødvendig forutsetning for at Norge fortsatt skal kunne omtales som et tillitssamfunn – med innhold, ikke bare med ord.