Sparebankutvalgets angrep på Distrikts-Norge

I en kronikk i E24 skriver  Siri Nodland, Generalsekretær i Fundraising Norge, at kundeutbytte er skattesubsidiert markedsstøtte. Debatten raser mellom sparebankene og utvalget som paradoksalt nok har fått navn "sparebankutvalget". Skal Sparebankene få lov til å ha kundeutbytte som en gullrot eller ikke? Nodland mener på sin side at kundeutbytte reduserer handlingsrommet til frivilligheten. Jeg syntes ikke bare dette er frekt – men direkte faglig feiloppfattet rundt markedsmekanismer. 

Nodland i Fundraising Norge bommer på den økonomiske årsakssammenhengen i sin kritikk av kundeutbyttet. Ved å kreve ordningen avviklet, risikerer hun å strupe de samme lokalsamfunnene hun ønsker å "beskytte".

Det er lett å la seg rive med av retorikk om "skattesubsidiert markedsstøtte". 

Men fjerner man den retoriske staffasjen i Fundraising Norges angrep på sparebankene, står man igjen med en argumentasjon som er både økonomisk selvmotsigende og konkurransemessig nærsynt.

Her er tre åpenbare og faglige grunner til at kritikken faller på stensprengt grunn:

Den logiske brist: Konkurransekraft er forutsetningen for samfunnsbidrag

Nodlands hovedpremiss er at penger utbetalt til kundene er penger tatt direkte fra frivilligheten. Dette er en klassisk (nullsum)-tenkning som overser hvordan verdier faktisk skapes.

En sparebank kan ikke dele ut en eneste krone til kultur, idrett eller ideelle organisasjoner dersom den ikke har kunder. I dagens bankmarked er kundeutbyttet sparebankenes viktigste lojalitetsverktøy. Det er denne "gulroten" som gjør at lokale kunder ofte velger den lokale sparebanken fremfor ansiktsløse storbanker.

Det åpenbare motargumentet: Hvis sparebankene tvinges til å avvikle kundeutbyttet, mister de markedsandeler. Færre kunder betyr lavere overskudd. Lavere overskudd betyr – logisk nok – mindre penger til samfunnsnyttige formål. Kundeutbytte og samfunnsutbytte er ikke motsetninger; de er gjensidig avhengige av hverandre.

David mot Goliat: Kampen mot markedsmakten

Det er påfallende at kritikken rettes mot sparebankenes verktøy for å holde på kundene, samtidig som de færreste tør å kritisere de virkelige gigantene. Norges desidert største bank, DNB, har gjennom statlig velsignelse fått sluke utfordrere som Sbanken – stikk i strid med Konkurransetilsynets faglige råd.

Når staten tillater en slik konsentrasjon av markedsmakt, og DNB samtidig kan rulle ut fete bonusordninger til egne ansatte og milliardutbytter til statskassen, blir det absurd å kaste stein på sparebankene. Sparebankene er helt avhengige av å bruke sin unike modell for å i det hele tatt overleve i konkurransen mot DNB. At midlene og eierskapet forblir spredt i lokalsamfunnet, burde applauderes, ikke problematiseres.

Det hele er en maktkamp mellom hvem som skal få deler av kaka – folket eller staten.

Det faglige skivebommen: Skatt og "skjulte rabatter"

Kronikken forsøker å gjøre det til et demokratisk problem at kundeutbytte gir skattefradrag, mens gaver gis av overskudd etter skatt.

Den bedriftsøkonomiske realiteten er at kundeutbytte fungerer som en lojalitetsrabatt, eller en samvirkebasert kjøpsutbytte-ordning (slik vi kjenner fra Coop). Rabatter til kunder har alltid vært en fradragsberettiget kostnad i norsk næringsliv. Det er ingenting "muffens" med dette.

Nodland hevder ordningen tåkelegger prisene. Men norske bankkunder er blant de mest digitale og opplyste i verden. De klarer utmerket godt å regne ut at "rente minus forventet kundeutbytte" gir en svært god totalbetingelse. Å påstå at dette svekker konkurransen er å undervurdere forbrukerne. Hvis alternativet bare var å sette ned renten generelt, ville banken mistet den direkte lojalitetseffekten som sikrer at kapitalen blir værende i regionen.

Siri Nodlands kronikk fremstår motstridende. Hun ønsker mer penger til sine medlemsorganisasjoner, men vil fjerne det verktøyet som sikrer sparebankenes eksistensgrunnlag og evne til å generere nettopp disse pengene.

Storbankenes brød, frivillighetens død

Hvis Sparebankutvalget får viljen sin og kundeutbyttet forbys, vil vinneren ikke være norsk frivillighet. Vinneren vil være aksjonærene i de kommersielle storbankene, atså staten mens taperne blir de lokalsamfunnene som sparebankene i generasjoner har bygget opp under.

Les også: 

La ikke teknokratene i EU knuse den norske sparebankmodellen