Dr. Faucis Cover-up

Fredag offentliggjorde senator Rand Paul 1.141 sider med dagboknotater fra Anthony Fauci om pandemihåndteringen, i tillegg til 136 sider om prisnominasjoner, etikkbehandling og pengeutbetalinger. Onsdag skal USAs tidligere smittevernkonge forklare seg for Senatets sikkerhets- og forvaltningskomité.

Dagboken avslører en øvelse i krisemaksimering. Avviken mellom faktagrunnlaget Fauci satt på internt kontra budskapet som ble kommunisert eksternt var systematiske. I TV-intervjuer og offentlige opptredener ble virusets dødelighet 5-10 ganger så høyt som i samtaler med kolleger. Narrativet om virusets opphav ble nøye kuratert. Bak kulissene drev Fauci intens politisk påvirkning, mens rollen utad ble fremstilt som om han var personifiseringen av den vitenskapelig metode – «…attacks on me quite frankly are attacks on science.» Mange så i Fauci helten vi desperat trengte, ikke den falske helten vi fortjente. 

Teorien som ble tabubelagt 

Den 31. januar 2020 ble Fauci advart av forskerne Kristian Andersen, Edward Holmes og Jeremy Farrar. De mente særtrekk ved virusets spikeprotein vanskelig lot seg forklare ut fra kjente flaggermusvirus, og tok opp muligheten for bevisst innsetting (gain of function) etterfulgt av en laboratorielekkasje.

Dagen etter samlet Fauci en telefonkonferanse med tolv deltakere. Ifølge hans eget referat argumenterte Ron Fouchier og Christian Drosten for naturlig evolusjon. «De øvrige» mente bevisst innsetting var mulig. Fauci viste samtidig til Shi Zhenglis mangeårige arbeid med å tilpasse koronavirusenes spikeprotein til menneskelige ACE2-reseptorer og skrev: «We could not let this go.»

Det er ikke dermed sagt at ti av tolv mente viruset var menneskeskapt, slik Paul hevder. Men det ga på ingen måte Fauci ryggdekning til å avfeie at viruset var menneskeskapt og hadde lekket fra laboratoriet i Wuhan. 

Dagboken viser at en laboratorierelatert forklaring ble behandlet som en vitenskapelig reell og presserende mulighet av nesten hele gruppen. Offentligheten fikk aldri vite hvor alvorlig dette sporet ble vurdert. Innen få dager arbeidet flere av deltakerne med teksten som senere ble publisert som Proximal Origin – som utelukket lab-lekkasje-teorien. Fauci fikk utkast, roste arbeidet og viste senere til artikkelen fra talerstolen i Det hvite hus som om den var en uavhengig vitenskapelig dom – to måneder senere fikk hovedforfatter Kristian Andersen tildelt et tilskudd på 8,9 millioner dollar fra Faucis institutt. 

I mai 2020 sa Fauci til National Geographic at alle bevis pekte «very, very strongly» mot at viruset ikke var kunstig manipulert. Muligheten for at et naturlig virus var blitt samlet inn, studert og deretter sluppet ut ved et uhell, avfeide han som et «sirkulært argument».

Tvers igjennom intellektuell uredelighet: Fauci brukte mangel på bevis for målrettet genetisk konstruksjon som om det også avkreftet enhver laboratorielekkasje.

Seks år senere og fortsatt ikke svar

Det Fauci dekket over var ikke en kjent sannhet om virusets opprinnelse. Han dekket over hvor lite man visste – og hvor legitim den alternative hypotesen faktisk var.

Derfor sitter vi her, over seks år etter utbruddet, uten noen endelig og allment akseptert konklusjon om hvordan SARS-CoV-2 nådde mennesker. WHO mener tyngden av tilgjengelig bevismaterial fortsatt peker mot zoonotisk smitte, men understreker at en laboratorierelatert hendelse ikke kan utelukkes fordi Kina ikke har utlevert sentrale laboratorie-, biosikkerhets- og tidligpasientdata. Vitenskapsforfattere som Nicholas Wade og Matt Ridley har på sin side bygget en omfattende, men fortsatt indisiebasert sak for en forskningsulykke; Ridley, som først var skeptisk, mener nå at lab-lekkasje er klart mest sannsynlig.

For de som ikke trodde Fauci og WHO ble det én tilfeldighet for mye: At et nytt SARS-lignende virus skulle ha hoppet naturlig til mennesker i akkurat Wuhan – helt uavhengig av at det var den eneste byen i verden hvor forskere i stor skala fraktet inn flaggermusvirus fra hele Asia, for å konstruerte nye kunstige koronavirus og teste hvor effektivt de infiserte menneskeceller og humaniserte mus.

Vitenskap eller narrativkontroll

Det samme mønsteret går igjen i kommunikasjonen om virusets dødelighet.

Den 8. februar 2020 skrev Fauci at han og tidligere Centers for Disease Control and Prevention-sjef Tom Frieden mente den reelle nevneren måtte være langt større enn de registrerte smittetallene. Dødeligheten kunne derfor ligge rundt 0,2–0,3 prosent, ikke 2-3 prosent – slik han hadde advart om i TV-intervjuer. Én måned senere sa Fauci til Kongressen at den sannsynligvis var rundt én prosent – ti ganger sesonginfluensa.

Da Fauci senere gradvis hevet anslaget for hvor stor andel som måtte være immune for å oppnå flokkimmunitet, innrømmet han at opinionsmålinger spilte inn. Da vaksineviljen var lav, holdt han anslaget lavere. Da flere sa de ville vaksinere seg, tenkte han at han kunne «nudge this up a bit» og beveget seg mot 80–85 prosent.

Det er ikke bare vitenskapelig oppdatering. Det er atferdsstyring forkledd som vitenskapelig presisjon. Fauci bestemte ikke bare hva han mente var sant. Han bestemte hvor mye av sannheten befolkningen var moden for å høre.

Vaksinekommunikasjonen fulgte samme oppskrift. Vaksinene reduserte risikoen for alvorlig sykdom betydelig og reduserte også smitte, særlig mot de tidlige variantene. Men i mai 2021 gjorde Fauci en relativ og usikker effekt til et absolutt klingende løfte: Den vaksinerte ble en «dead end to the virus», og med mange nok blindveier ville viruset ikke komme noen vei. I samme intervju erkjente han riktignok at sannsynligheten ikke var null. Slagordet var likevel det folk husket – og det politikerne kunne bygge politikk på.

Allerede i juli registrerte han israelske data som tydet på at Pfizer-vaksinens beskyttelse mot enhver infeksjon med deltavarianten var falt fra rundt 94 til 64 prosent. Beskyttelsen mot alvorlig sykdom var fortsatt over 90 prosent. Men vaksinen var ikke den blindveien for smitte som Fauci hadde lovet. Dette invaliderte dessuten det mye brukte smittevernsargumentet om at alle måtte vaksinere seg for at bestemor ikke skulle dø. 

Fauci nøt ikke bare definisjonsmakten. Han brukte den aktivt. Da CDCs uavhengige vaksinekomité i september 2021 stemte 9–6 mot å boostere for ellers friske 18-64-åringer med høy yrkesmessig viruseksponering, skrev Fauci at han bokstavelig talt tryglet («literally begged») CDC-sjef Rochelle Walensky om å overstyre vedtaket. Da hun gjorde det, noterte han triumferende: «Rochelle listened to me.»

Dette var ikke en distansert vitenskapsmann som nøkternt presenterte evidensmaterial for den politiske ledelsen. Det var en maktaktør som mobiliserte telefoner, personlige relasjoner og offentlig press til den uavhengige komiteens vedtak ble satt til side.

Stengte samfunnet gjennom TV-skjermen

Dagboken viser hvor mye av makten som kom fra mediene.

Den 15. mars 2020 hadde Fauci opptrådt på alle de fem store søndagsprogrammene. Samme kveld ringte han New Yorks ordfører Bill de Blasio. Fauci skriver at han overbeviste ham om å stenge skolene og deretter anbefalte å stenge barer og restauranter. De Blasio svarte at han ville basere avgjørelsen på Faucis anbefaling.

Deretter hadde Fauci en tilsvarende samtale med Ann O’Leary, stabssjefen til California-guvernør Gavin Newsom. Hun fortalte at Newsom, basert på Faucis TV-opptredener, hadde besluttet å stenge skolene, barene og restaurantene. På vei ut fra Det hvite hus registrerte Fauci at bilister tutet og ropte «thank you». Dagen etter skrev han at de føderale retningslinjene reflekterte hans press for en mer aggressiv 15-dagersstrategi.

Han brukte sin TV-autoritet til å skape politiske beslutninger, brukte beslutningene som bekreftelse på sin egen autoritet – og førte regnskap over applausen etterpå. Den hvite frakken var blitt utøvende makt uten demokratisk ansvar.

Helgenen som førte klipparkiv

Han beskriver sin nasjonale og internasjonale berømmelse som «eksplosiv» og «utenkelig», før han fastslår at det ikke er noen overdrivelse å kalle ham landets mest berømte og omtalte person – og en av verdens mest gjenkjennelige. På samme side står dødstallene.

Han registrerer at Trump er betatt av ham, at Secret Service slipper ham inn uten å kontrollere legitimasjonen, og at han tar oppmerksomheten fra presidenten. Fauci fulgte pandemien tett. Han fulgte enda tettere med på mediedekningen av Fauci.

900.000 dollar inn på konto

Den samme selvpromoteringen kommer frem i korrespondansen om Dan David-prisen.

Dette var ikke en æresbevisning som uventet falt ned i fanget hans. Allerede i 2018 ba Fauci forskeren Barton Haynes om å nominere ham. «As usual, I will supply all of the material», skrev han. En senere formell nominator takket Fauci og National Institute of Allergy and Infectious Diseases-medarbeider Greg Folkers for å ha gjort det meste av arbeidet.

Da etikksystemet omsider godkjente at han kunne motta pengene, skrev en medarbeider: «Congratulations … you’re rich!» Fauci korrigerte senere sin egen økonomiske rapport: Det var 899.960 dollar, ikke 901.400 dollar, som var satt inn på bankkontoen hans.

Det er ikke dokumentasjon på bestikkelse. Prisen ble tildelt av en egen komité, og mottaket ble godkjent gjennom det føderale etikksystemet. Det er heller ikke uvanlig at kandidater til store akademiske priser bidrar med materiale til nominasjonen.

Men her organiserte en sittende toppembetsmann aktivt sin egen nominasjon, brukte medarbeidere i prosessen og endte med nær 900.000 dollar på sin private konto. Det er etisk stygt, åpenbart selvbegunstigende og oppsiktsvekkende lite omtalt – vi kan ikke erindre å ha sett det nevnt i norske medier? Det gir også et annet lys over helgenfortellingen mediene bygget rundt ham.

Vitenskapen er ikke en mann

Vitenskapens kjennetegn er ikke at eksperter aldri tar feil. Det er at usikkerheten synliggjøres, hypotesene kan utfordres og maktpersonene ikke får definere kritikk av seg selv som et angrep på selve kunnskapen.

Fauci gjorde nettopp det. Da han i 2021 ble utfordret på kritikken mot seg, svarte han at kritikerne egentlig kritiserte vitenskapen, «because I represent science». Ingen representerer vitenskapen. Den som hevder det, har sluttet å opptre som vitenskapsmann og begynt å opptre som prest.

Faucis skandale er ikke at han tok feil om alt. Det gjorde han ikke. Den er heller ikke at dagboken beviser at han kjente virusets egentlige opprinnelse. Det gjør den ikke.

Skandalen er at han beholdt nyansene for de innvidde og solgte sikkerhet til resten. At han lot politiske mål påvirke vitenskapelige tall. At han brukte mediemakten til å forme beslutninger som rammet millioner. At han tonet ned legitime hypoteser når de truet institusjonen han ledet. Og at han samtidig dyrket fortellingen om seg selv som den nøytrale, beskjedne legemliggjøringen av sannhet.

Onsdag bør Senatet stille tre enkle spørsmål:

Hva visste Fauci privat? Hva sa han offentlig? Og hvorfor var avstanden mellom de to så stor?

Det er Faucis cover-up.