It's all about the money

Det er en uskreven, men iskald naturlov i næringslivet: Lojalitet, tillit og årelange vennskap har en eksaktdato. Den datoen inntreffer på mikrosekundet når det plutselig ligger et tresifret millionbeløp på bordet. I dagens DN - kan man lese intervjuet med Erik Frydendal.

Historien om Erik Frydendal og Hunter Group er ikke bare et skoleeksempel på grådighet. Det er et beksvart, nesten teatralsk studie i den brutale kynismen som trer i kraft når regnestykkene går fra blodrødt til mørkegrønt, og de som har sittet trygt i baksetet plutselig bestemmer seg for å kaste sjåføren ut i fart for å få all æren – og alle pengene – for ankomsten.

Det store lotteriet

La oss være krystallklare på hva som faktisk har skjedd i Hunter Group: Selskapet har i praksis vunnet i lotto. Det var Erik Frydendal som sto i køen, kjøpte kupongen og holdt på den da alle andre mistet troen. Strategien med å leie inn gigantiske VLCC-skip for å leie dem ut igjen, var et massivt, binært veddemål på makroøkonomi. Da markedet lå nede og selskapet blødde kontanter, var det Frydendal som kjente på magesåret, navigerte permitteringer og fryktet skifteretten. Styret, ifølge Frydendal, var mer opptatt av at malingen flasset på ytterdøren.

Da Opec-beslutninger og geopolitisk kaos i Midtøsten endelig vippet markedet i Hunter Groups favør, eksploderte inntjeningen og aksjekursen steg over 1300 prosent. Det er utelukkende markedet som nå gjør jobben. Det er ikke et plutselig utbrudd av strategisk genialitet fra styret som driver inntjeningen, og det kreves ingen ny "visjonær" ledelse for å seile et skip i kraftig medvind. At styret likevel velger å skifte ut kapteinen akkurat i det stormen legger seg, fremstår utelukkende som en sylskarp, kalkulert manøver for å omfordele verdier.

Vennskapets pris

Det som løfter denne saken fra en ordinær bedriftstvist til et gresk drama, er relasjonen mellom Frydendal og styreleder Morten Astrup. Frydendal hentet Astrup inn i styret fordi han «ville ha noen han kunne stole på». I snart tre tiår har de delt skiturer, seilferier, bryllup og fortrolige samtaler.

At det er nettopp denne vennen som serverer sushi i Frydendals egen stue for å levere beskjeden om at «vi har et problem», er intet mindre enn et selskapsrettslig Judaskyss. Å blande vennskap og forretninger er alltid en risikosport, men å være den som personlig trekker stigen opp for en nær venn rett før han skal høste livsverket sitt – anslått til 170 millioner kroner – krever en helt spesiell type emosjonell frakobling.

Uansett hvordan Astrup rasjonaliserer dette på styrerommet eller i rettssalen, er det umulig å se for seg at rollen som bøddel for en gammel venn føles særlig behagelig når arbeidsdagen er over og han skal se seg selv i speilet.

Syltynt alibi fra styret

Styrets offisielle begrunnelser fremstår nesten komisk hule. Å hevde at en CEO som har ledet selskapet plettfritt gjennom åtte år, kjøpt og solgt skip med respektabel fortjeneste, og posisjonert dem for et veddemål som akkurat har gått inn, plutselig mangler "kompetanse for neste fase", er en intellektuell fornærmelse mot aksjemarkedet. Hvilken fase er det han mangler kompetanse til? Å telle pengene som renner inn fra avtalene han selv inngikk?

Beskyldningene om illojalitet og påståtte sammensvergelser med Arne Fredly virker som beleilige røyktepper konstruert for å legitimere det egentlige motivet. Som Hunter Group kynisk påpeker i sitt sluttinnlegg: Frydendal har fraskrevet seg stillingsvernet.

Jussens utgangspunkt er at slike toppledere kan kastes på dagen uten saklig grunn. Lovgiver innførte dette for at styrer raskt skulle kunne fjerne underpresterende ledere – ikke som et juridisk smutthull for å rane til seg bonusen til en toppleder som har gjort en formidabel jobb, rett før utbetaling.

Frydendal brukte åtte år og «hele livet sitt» på å bygge posisjonen. Han sto i stormen. Han tok nedsiderisikoen. Når kassen nå er full, velger styret å kaste ham på dør. Dette er kapitalismens aller mørkeste og mest usmakelige bakside: De som sår og bærer all risikoen, blir kynisk stengt ute fra innhøstingen det sekundet noen med formell makt innser hvor verdifull avlingen faktisk ble.

Jeg tror om 10-15 år og Astrup skriver bok, vil han trekke frem dette som en av sine største tabber i forretningslivet. For det er jo bare penger.