Trumps strategiske maktspill: Iran, olje og kampen mot Kina

Angrepet på Iran har ført til global markedsuro, og en olje- og gasspris som har økt drastisk de siste dagene. Mange analytikere og eksperter har kritiserte det som et impulsivt og lite gjennomtenkt påfunn fra Trump, og de spår at han vil bli tvunget til å stoppe om oljeprisen holder seg høy og markedene fortsetter å synke for å ikke tape høstens mellomvalg. Men ikke se bort ifra at det er Trumps langsiktige og overordnede plan i stormaktsspillet mellom USA og Kina som utspiller seg nå, og at det er det viktige.

Donroe-doktrinen

Det er mange som allerede nå har sett Iran angrepet i en logisk sammenheng med den såkalte Donroe-doktrinen (Donald + Monroe) som Trump implementerte i sin nåværende presidentperiode. Dette er hovedsakelig en holdning om at USA ikke skal ha konkurranse fra sine rivaler (Kina/Russland) på det amerikanske kontinent. Dette har man sett i militære, politiske og økonomiske intervensjoner i både Panama, Ecuador, Honduras, Colombia og Venezuela, der Kina/Russland tidligere har hatt innflytelse. 

Kampen mot Kina

Mange mener at dette var første steg i det som Trump ofte har kommentert, nemlig at Kina skal bli nedkjempet i det 21. århundrets stormaktsspill. Der Obama og Biden av mange ble kritisert for å være for passive og la Kina gjøre som de ønsket, kan det være at Trump her ser sin beste mulighet for å bli husket som en av de beste presidentene, ved å nedkjempe USAs store rival, Kina. 

Strategien minner i så fall om Reagans tilnærming mot Sovjetunionen: å utnytte motpartens strukturelle svakheter over tid. I Trumps tilfelle dreier det seg særlig om to av Kinas sårbarheter – landets strategiske partnerskap med Iran og dets enorme avhengighet av importert olje.

Alliansespillet

Selv om Kina har prøvd å kjøpe seg flere allierte via Belt and Road sine uhorvelig store utlån til infrastruktur (som etterhvert ofte har vist seg lite bærekraftig), har USA basert på historiske bånd hatt mange flere allierte, som Europa, Canada, Japan, Sør-Korea, Australia, med flere. Selv om Trump ikke akkurat har forsterket disse båndene, vet de fleste at USA fortsatt er deres beste bet for å ha ryggdekning mot Russland og Kina. Kanskje spesielt etter angrepene på Venezuela og Iran viste hvor dårlig kinesisk og russisk militærutstyr og anti-luftvern fungerte mot en høyteknologisk motstander. 

Kina vet nok derfor veldig godt at selv om de mer og mer nærmer seg USA militært, både kvantitativt og kvalitativt, har de lite mulighet til å vinne en offensiv krig om USA får med seg alle sine allierte, eller motsatt. Denne svakheten har Trump nå utnyttet ved å få Kina og Russlands største allierte i Sør-Amerika, Venezuela, over på sin side. Og Cuba, den andre viktige allierte, ser nå ut til å kunne kollapse etter kontinuerlige strømbrudd og drivstoffmangel etter at all oljeimport fra Venezuela stoppet.

Midtøsten

Om Trump så vinner mot Iran, enten ved regimebytte, avvæpning eller andre vilkår, vil det da være svært få strategisk eller økonomisk viktige allierte igjen for Kina. USA vil da ha mer eller mindre full kontroll på sin egen del av verden, og via sine allierte i Saudi-Arabia og Israel ha kontroll over tilnærmet hele det oljerike Midtøsten, ettersom både Irak og Syria allerede har “skiftet side”, selv etter alle problemer. 

Olje og gass

Og nettopp olje/gass er den andre store svakheten til Kina Trump nå utnytter. Siden USA allerede indirekte kontrollerer de to andre viktige flaskehalsene for olje sjøveien i Suez og Malacca, vil de med seier mot Iran kontrollere det tredje, nemlig Hormuzstredet. Som en bonus har de nå også i stor grad sikret seg Panamakanalen, som tidligere var utsatt pga. kinesisk eierskap av havner på begge sider.

I kombinasjon med sin “første øy-rekke”-strategi, som er tilgang og allianse med Japan, Taiwan, Filippinene og Borneo for å kontrollere alle maritime inn- og utfartsårer fra Kina, vil USA da ha nærmest full kontroll på all oljetransport til og fra Kina. Dette vil i sum si at om det bryter ut en krig, vil den amerikanske marinen relativt enkelt kunne stoppe den store majoriteten av oljeeksport til Kina.

Kritiske råvarer

Selv om Kina har enorme strategiske lagre, åpner nye rørledninger fra Russland, og har god kapasitet i å bytte om til kull for strømproduksjon, er det fortsatt slik at de er avhengig av høy oljeimport for de andre viktige bruksområder for det sorte gullet både sivilt og militært. Her kan man se en parallell til hva Kina prøver å få kontroll på mot USA; nemlig de sjeldne jordmetallene, også til både sivilt og militært bruk. Olje er derfor Trumps mot-trekk mot dette, ved å kontrollere sin egen kritiske råvare.

Kina kan tape

Uansett om det ikke blir noen framtidig konflikt med Kina, har Kina tidligere fått kjøpt olje ekstra billig av både Venezuela og Iran, da disse ikke har hatt mange andre kjøpere pga. sanksjoner. Om både Venezuela og Iran nå blir vennligsinnede og kan selge på det frie verdensmarkedet, vil Kina i framtiden måtte betale mye mer for sin olje. I tillegg har begge disse landene kjøpt mye militært utstyr av Kina, men kanskje enda mer viktig har førstehåndserfaring og gitt tilbakemelding på det. Dette kan nå stoppe opp, og gi negative effekter for kinesisk militærindustri og utvikling.

Collateral damage?

Dessverre er det slik at de fleste allierte landene til USA også er veldig oljeavhengig og får en høy pris å betale så lenge Irankrigen holder på. Dette har Trump nettopp kommentert (hovedsakelig til innenlands velgere, men det er nok og rettet utenlands) er en liten pris å betale i det lange løp om USA får full kontroll på stredet. I beste fall får USA og dets allierte får tilgang til vennligsinnet olje fra Iran som tidligere har gått til Kina, og som kan senke oljeprisen permanent på lang sikt – på samme måte som man ser har skjedd med Venezuela sin olje. 

Positive effekter i USA

Man ser allerede nå at amerikansk eksport vil få en god periode med superprofitt på sin gasseksport, og om dagens høye oljepris varer en god stund, kan man se for seg at det blir en oppsving i innenlands investeringer i nye felt eller utvidelse av eksisterende. I kombinasjon med at amerikansk innenlands konsum er rundt 60-65 % dekket av egen produksjon, vil alt dette nok føre til at den amerikanske opinionen kan tåle en langvarig krig og oljeprisforstyrrelsen lengre enn tidligere. 

Dedollarisering

En tredje effekt av nederlaget til Venezuela, og potensielt Cuba og Iran, var at de var godt i gang med å bruke Yuan direkte i oljehandelen, da ett av Kina sine mål er å bli kvitt dollaravhengigheten til seg selv og sine allierte. Tar man vekk disse tre landene, er det knapt noen igjen utenom Russland som ser noen særlige fordeler med å handle i Yuan, og dette kan fort slik være nådestøtet for Kina sine planer om å bygge Yuan som en egen uavhengige verdensvaluta. 

Trumps Endgame

Poenget her er at mange kanskje har gjort litt for lettfattelige analyser av motivasjonen for dette angrepet, men også hvor lenge Trump og administrasjonen kan holde ut. Satser man på at Trump skal gi etter, kan man derfor fort ta feil – det ser faktisk ut som Trump nå risikerer mellomvalget, og slik mye av de to siste årene i hans presidentperiode. 

Har man fulgt litt med burde man nå ha visst at Trump ikke er redd for å være upopulær. For det som virkelig opptar Trump er nemlig hans ettermæle. Så om angrepet på Iran på sikt blir det avgjørende vendepunktet for at Kina blir hindret nok til at USA blir den dominerende stormakten også i det 21 århundre, vil han nok stå i denne krigen helt til han blir husket som han som gjorde “America Great Again”.