USA har brukt 121 millioner fat – Iran-krigen kan sende Brent til 115 dollar

Krigen mellom USA og Iran har gått inn i en ny og farligere fase. Amerikanske styrker har angrepet iranske luftvernsystemer, radarinstallasjoner, maritime kapasiteter og mål knyttet til Revolusjonsgarden langs Irans sørkyst. Iran svarte med missil- og droneangrep mot amerikanske interesser i Bahrain, Jordan, Kuwait og Irak.

Ifølge Bloomberg er kampene blant de kraftigste siden juli. Angrepene kommer etter flere uker med lavere militær aktivitet, men uten at partene har funnet en politisk løsning. Det som kunne ligne et midlertidig pusterom, fremstår nå mer som en pause mellom to faser av den samme krigen.

For oljemarkedet er ikke spørsmålet først og fremst hvor mange mål som blir truffet inne i Iran. Det avgjørende er om konflikten fortsetter å begrense den fysiske oljeflyten gjennom Hormuzstredet.

Før krigen passerte rundt en femtedel av verdens oljeforsyning gjennom denne smale korridoren. Selv når stredet ikke er fullstendig stengt, kan miner, angrep på tankskip, militær eskorte og økte forsikringskostnader redusere kapasiteten og gjøre leveransene langsommere og dyrere. I et allerede stramt marked er forsinkelser nok til å flytte prisen kraftig.

Markedet har fått tilbake krigspremien

Brent har igjen beveget seg opp mot 95 dollar fatet etter den nye opptrappingen. Det viser at markedet har begynt å prise inn høyere risiko, men ikke at det priser inn et varig bortfall av store volumer.

Det skillet er viktig. En geopolitisk risikopremie kan forsvinne raskt dersom angrepene avtar eller forhandlingene gjenopptas. Et fysisk underskudd er vanskeligere å reversere. Dersom færre fat når markedet uke etter uke, må prisen stige tilstrekkelig til å frigjøre alternative forsyninger eller dempe etterspørselen.

Det er i dette scenariet 115 dollar blir relevant.

Fra et Brent-nivå rundt 95 dollar krever 115 dollar en oppgang på omtrent 21 prosent. Det er betydelig, men langt fra utenkelig dersom krigen gir vedvarende bortfall av olje, tankskip fortsetter å bli angrepet og kommersielle lagre må dekke gapet.

USAs oljeforsikring er allerede kraftig redusert

Samtidig er USAs viktigste buffer langt svakere enn før krigen. Den amerikanske strategiske petroleumsreserven, SPR, inneholdt 294,1 millioner fat per 20. august. Det tilsvarer bare 41 prosent av den autoriserte lagringskapasiteten på 714 millioner fat.

Til sammenligning hadde SPR 415,4 millioner fat før krigen. USA har dermed brukt om lag 121 millioner fat av reserven siden konfliktens start – en nedgang på rundt 29 prosent.

Det betyr ikke at USA står uten handlekraft. Nær 300 millioner fat er fortsatt en stor reserve, og landet er selv en av verdens største oljeprodusenter. Problemet er retningen: Dersom SPR brukes til å dempe prisene samtidig som kommersielle lagre faller, flyttes stadig mer av belastningen over på en buffer som allerede er kraftig redusert.

Markedet følger ofte det ukentlige lagertallet. Det viktigste tallet kan imidlertid være hvor mange uker utviklingen fortsetter.

Venezuela er ingen rask løsning

President Donald Trump ønsker å bruke venezuelansk olje til å fylle opp SPR. Politisk er logikken lett å forstå. Venezuela har verdens største påviste oljereserver, ligger i den vestlige hemisfæren og kan på lengre sikt redusere USAs avhengighet av forsyninger fra Midtøsten.

Teknisk og kommersielt er planen langt mer krevende.

Problemet er ikke at venezuelansk olje er tung. Flere av de komplekse raffineriene langs den amerikanske gulfkysten er bygget nettopp for å prosessere tunge, svovelrike kvaliteter. Problemet er at oljen ikke nødvendigvis passer direkte inn i SPR.

Den venezuelanske referansekvaliteten Merey har tradisjonelt ligget rundt 15–16 grader API og om lag 2,7 prosent svovel. Oljen i SPR er for det meste langt lettere – typisk mellom 30 og 40 grader API – og inneholder mindre enn 2 prosent svovel. Reserven skiller mellom søt og sur råolje og aksepterer bare olje som tilfredsstiller fastsatte kvalitetskrav. Venezuelas tyngste kvaliteter må derfor blandes eller oppgraderes før de kan fungere som en direkte erstatning for oljen som er tatt ut.

En annen løsning er å sende de venezuelanske fatene til amerikanske raffinerier og kjøpe inn lettere råolje til SPR. Men også dette krever flere transaksjoner, mer logistikk og tid. Venezuela produserer dessuten bare rundt én million fat per dag etter mange år med underinvesteringer og forfall. Produksjonen kan økes, men ikke raskt nok til alene å erstatte et stort og langvarig bortfall fra Persiabukta. Rørledninger, oppgraderingsanlegg, kraftforsyning og eksportterminaler må rehabiliteres før landet igjen kan bli en virkelig stor leverandør.

Venezuelansk olje er derfor en mulig langsiktig del av løsningen, men ingen akutt erstatning for en fungerende Hormuz-korridor.

Hva skal til for 115 dollar?

Brent kan nå 115 dollar dersom tre utviklingstrekk opptrer samtidig.

For det første må konflikten fortsette å ramme den fysiske oljeflyten, ikke bare skape dramatiske overskrifter. Vedvarende angrep på tankskip, terminaler eller eksportinfrastruktur vil ha langt større priseffekt enn isolerte militære angrep uten tap av produksjon.

For det andre må de globale og amerikanske lagrene fortsette å falle. Så lenge lagrene absorberer bortfallet, kan markedet leve med en begrenset forstyrrelse. Når bufferne krymper uke etter uke, blir hvert nytt avbrudd mer alvorlig.

For det tredje må alternative volumer komme for sakte. OPEC+-land med ledig kapasitet kan dempe oppgangen, men bare dersom produksjonen kan økes og oljen faktisk når kjøperne. Dersom også disse fatene er avhengige av Hormuz, er produksjonskapasitet alene ikke nok.

En full stenging av Hormuz er ikke nødvendig. Et vedvarende netto bortfall på mellom 1,5 og 2,5 millioner fat per dag kan være tilstrekkelig til å løfte Brent mot 110–115 dollar dersom lagrene samtidig fortsetter å falle og erstatningsvolumene kommer for sakte. Over 60 dager tilsvarer det 90–150 millioner fat som må erstattes gjennom økt produksjon, lavere etterspørsel eller ytterligere lagertrekk – nok til å legge betydelig press på verdens tilgjengelige oljebuffer.

Intervallet er ikke en presis pristærskel. Effekten vil avhenge av hvor raskt OPEC+ reagerer, hvilke råoljekvaliteter som forsvinner, og om høyere priser begynner å svekke etterspørselen. Men regnestykket viser hvorfor markedet ikke trenger å miste hele oljestrømmen gjennom Hormuz før 115 dollar blir realistisk.

Motargumentet er at en ny våpenhvile, svakere global etterspørsel eller raskere produksjonsøkning utenfor Midtøsten kan presse risikopremien ut av markedet. Brent på 115 dollar er derfor ikke basisscenariet så lenge store eksportvolumer fortsatt når markedet.

Men avstanden mellom dagens pris og 115 dollar er mindre enn den ser ut. Det avgjørende er ikke om Hormuz stenges fullstendig, men hvor stort det vedvarende nettobortfallet blir. Det holder at bortfallet blir stort nok, lenge nok og vanskelig nok å erstatte.

USA forsøker nå å møte en akutt forsyningskrise med en strategisk reserve som er på sitt laveste nivå på flere tiår, og en venezuelansk løsning som foreløpig passer bedre som industripolitikk enn som kriseberedskap. Dersom krigen fortsetter og lagrene faller videre, kan spørsmålet snart endre seg fra om Brent kan nå 115 dollar – til hvor mye etterspørsel som må ødelegges for å hindre at prisen går enda høyere.