Kasakhstan bygger fremtiden – Norge bygger støtteordninger

ASTANA: Under mitt besøk i Astana denne uken i forbindelse med parlamentsvalget fikk jeg også anledning til å besøke universitetsmiljøer og føre samtaler med forskere, akademikere og akademiske entreprenører. Det mest interessante var ikke ett bestemt laboratorium, ett universitet eller én enkelt satsing. Det var måten flere av delene ser ut til å være tenkt inn i en større institusjonell sammenheng. Kasakhstan forsøker ikke bare å bygge kapasitet innen enkeltsektorer. Landet forsøker å koble utdanning, forskning, entreprenørskap, infrastruktur og nasjonale ambisjoner til sammenhengende økosystemer.

Dette ble særlig tydelig under et besøk ved Nazarbayev University sammen med Dr. Timur Baigarin. Baigarin har doktorgrad fra USA og arbeider med forskning og utvikling innen idrettsmedisin. Han tok meg med inn i forskningsmiljøet hvor han arbeider og viste meg laboratoriet, men også det større universitetsmiljøet rundt.

Det er nettopp dette «rundt» som er interessant.

Kasakhstan har ambisjoner om å prestere på høyt internasjonalt nivå innen idrett. Men ambisjonen behandles ikke bare som et spørsmål om å finne talentfulle utøvere eller bygge nye arenaer. Rundt prestasjonen forsøker man å etablere den vitenskapelige, medisinske og fysiske infrastrukturen som gjør prestasjonen mulig.

På samme universitetsområde møtes forskning, idrettsmedisin, treningsfasiliteter, svømmeanlegg, studenter og akademiske miljøer. Forskerne kan arbeide tett på problemstillingene. Utøverne får tilgang til kompetanse og fasiliteter. Studentene får tilgang til reelle forskningsarenaer. Kunnskap kan utvikles, testes og føres tilbake til praksis.

Sett isolert er ingen av disse elementene spesielt oppsiktsvekkende.

Det interessante er koblingen mellom dem.

Institusjonell kapasitet skapes i forbindelsene

Dette er et perspektiv vi ofte undervurderer når vi snakker om økonomisk utvikling.

Vi er blitt svært gode til å bygge institusjoner med hver sine oppgaver. Universitetene skal forske og undervise. Innovasjonsmiljøene skal støtte gründere. Investorene skal tilføre kapital. Idrettsorganisasjonene skal utvikle utøvere. Offentlige myndigheter skal utvikle infrastruktur og utforme politikk.

Men den økonomiske verdien oppstår ikke nødvendigvis inne i hver enkelt institusjon. Den oppstår i stor grad mellom institusjonene. Et forskningslaboratorium har begrenset verdi dersom kunnskapen aldri finner veien ut. Et universitet kan produsere fremragende forskning uten at den skaper nye bedrifter. Et land kan ha mye kapital uten at kapitalen finner de riktige prosjektene.

Og man kan ha gode gründere som likevel ikke klarer å skalere dersom de mangler tilgang til forskning, kompetanse, testarenaer eller markeder. Institusjonell kapasitet handler derfor ikke bare om hvor sterke de enkelte institusjonene er. Den handler også om hvor godt de komplementerer hverandre.

Det var nettopp denne logikken jeg opplevde at idrettsmiljøet ved Nazarbayev University illustrerte.

Kasakhstan ønsker bedre internasjonale idrettsprestasjoner. Da bygges det ikke bare mer idrett. Man bygger samtidig forskning, kompetanse, medisinske miljøer og infrastruktur rundt ambisjonen. Det er en langt mer helhetlig måte å forstå kapasitetsbygging på.

Idretten er et bilde på noe større

Det ville imidlertid være feil å lese dette bare som en historie om idrett.

Gjennom dagene i Astana har jeg møtt den samme måten å tenke på i diskusjoner om teknologi, kunstig intelligens, utdanning og økonomisk utvikling.

Når kunstig intelligens diskuteres, blir det raskt et spørsmål om mer enn selve teknologien. Datasentre krever energi. Energiforsyning krever infrastruktur og langsiktige investeringer. Teknologien krever universiteter som utdanner mennesker med riktig kompetanse. Selskapene trenger kapital, markedstilgang og forutsigbare institusjoner.

Dermed blir kunstig intelligens ikke et isolert digitaliseringsprosjekt. Det blir et institusjonelt økosystem.

Det samme gjelder entreprenørskap.

Et land skaper ikke et sterkt entreprenørskapsmiljø ved å etablere en inkubator og håpe at resten ordner seg.

Et entreprenørskapsøkosystem oppstår når kunnskapsinstitusjoner, kapitalmiljøer, etablerte virksomheter, myndigheter og gründere får mulighet til å virke sammen over tid.

Når universitetet utvikler ny kunnskap, må det finnes entreprenører som kan se kommersielle muligheter i den.

Når entreprenøren utvikler en løsning, må det finnes miljøer hvor den kan testes.

Når løsningen viser potensial, må det finnes kapital som kan finansiere neste fase.

Og når selskapet vokser, må det finnes kompetanse, leverandører og markeder som gjør videre skalering mulig.

Ingen av disse delene kan alene skape et sterkt entreprenørskapsmiljø.

Det er samspillet som skaper kapasiteten.

Det lokale næringslivet blir en del av systemet

Dette perspektivet endrer også hvordan vi bør forstå universitetenes rolle i økonomien.

Et universitet er ikke bare en institusjon som utdanner studenter.

Når det inngår i et velfungerende økosystem, kan universitetet bli en økonomisk ankerinstitusjon for regionen rundt.

Forskningsmiljøene tiltrekker kompetanse. Studentene representerer fremtidige arbeidstakere og potensielle gründere. Internasjonale forskere bringer med seg nye nettverk. Bedrifter får tilgang til kunnskap og laboratorier de ellers ikke ville hatt mulighet til å bygge selv.

Over tid kan det også påvirke det lokale entreprenørskapet.

Nye tjenester vokser frem rundt institusjonen. Leverandører utvikler seg. Teknologibedrifter etablerer seg nær kompetansemiljøene. Investorer får flere prosjekter å vurdere. Og mennesker som har arbeidet i ett vekstselskap, kan senere bygge det neste.

Slik utvikles økosystemer.

Ikke gjennom én stor beslutning, men gjennom mange komplementære investeringer som gradvis begynner å forsterke hverandre.

Det er nettopp derfor Dr. Baigarins forskningslaboratorium er interessant langt utover idrettsmedisinen.

Laboratoriet inngår i en struktur der forskning møter infrastruktur og faktiske brukere. Hvis denne koblingen også klarer å trekke inn entreprenører og kapital, kan kunnskap konverteres videre til teknologi, tjenester og nye virksomheter.

Da begynner vi å snakke om økonomisk kapasitet.

Norge har delene – men hva med helheten?

Dette er også grunnen til at besøket i Astana fikk meg til å tenke på Norge.

For Norge mangler egentlig svært få av delene.

Vi har sterke universiteter og forskningsinstitusjoner. Vi har kompetent arbeidskraft. Vi har offentlige finansielle ressurser få andre land kan sammenligne seg med. Vi har gründere, investorer og teknologibedrifter.

Likevel opplever vi stadig diskusjoner om svak kommersialisering av forskning, kapitalmangel i vekstfasen, manglende kobling mellom akademia og næringsliv og utfordringer med å bygge nye internasjonalt konkurransedyktige selskaper.

Kanskje ligger en del av problemet i selve måten vi organiserer utviklingen på.

Vi har en tendens til å møte komplekse problemer med enkeltstående virkemidler.

Hvis vi ønsker mer entreprenørskap, oppretter vi et nytt program.

Hvis vi ønsker mer forskning, øker vi en forskningsbevilgning.

Hvis vi ønsker mer innovasjon, oppretter vi en ny ordning.

Hvert tiltak kan være fornuftig. Men summen av gode enkelttiltak blir ikke automatisk et godt økosystem.

Det avgjørende spørsmålet er om tiltakene faktisk henger sammen.

Kan forskeren finne entreprenøren?

Kan entreprenøren få tilgang til forskningsinfrastrukturen?

Finnes kunden som kan teste løsningen?

Kommer kapitalen på riktig tidspunkt?

Finnes kompetansen når bedriften skal vokse?

Og er de institusjonelle rammene forutsigbare nok til at mennesker og kapital tør å satse?

Det er først når disse spørsmålene ses i sammenheng at vi begynner å diskutere entreprenørskap som system, og ikke bare som individuell aktivitet.

Fra sektorpolitikk til strategisk økosystembygging

Her mener jeg erfaringene fra Kasakhstan reiser et prinsipielt spørsmål for Norge.

Vi trenger ikke kopiere Kasakhstan. Landene har ulike politiske systemer, institusjonelle tradisjoner og økonomiske forutsetninger.

Men vi kan lære av måten problemstillingen rammes inn på.

Kasakhstan synes på flere områder å starte med en strategisk ambisjon og deretter spørre hvilke kapasiteter som må bygges rundt den.

Vil man prestere internasjonalt i idrett, må man bygge mer enn arenaen.

Vil man utvikle kunstig intelligens, må man bygge mer enn programvaren.

Vil man utvikle entreprenørskap, må man bygge mer enn gründeren.

Det er et institusjonelt perspektiv på økonomisk utvikling.

Og det innebærer at staten, universitetene, markedet og kapitalen ikke kan forstås som helt separate størrelser. De må fungere som komplementære deler av et større system.

Dette betyr ikke at alt skal styres ovenfra.

Tvert imot er sterke økosystemer avhengige av entreprenører, konkurranse, eksperimentering og privat kapital.

Men noen må sørge for at forutsetningene rundt markedet faktisk eksisterer.

Det er forskjellen mellom å finansiere et prosjekt og å bygge kapasitet.

Fullt og helt – ikke stykkevis og delt

Da Dr. Timur Baigarin viste meg forskningslaboratoriet sitt ved Nazarbayev University, var det lett å bli imponert over fasilitetene.

Men det er ikke laboratoriet jeg først og fremst tar med meg hjem.

Det er måten laboratoriet inngår i en større sammenheng.

Idrettsutøveren står ikke alene. Rundt utøveren bygges vitenskap, medisinsk kompetanse, fasiliteter og utdanning. Rundt universitetet utvikles det samtidig miljøer hvor forskning, teknologi og entreprenørskap kan møtes.

Og dette inngår igjen i en større nasjonal ambisjon om å bygge økonomisk og teknologisk kapasitet.

Det er holistisk institusjonsbygging.

Norge har allerede mange av verdens beste enkeltkomponenter. Utfordringen fremover er ikke nødvendigvis å bygge enda flere.

Utfordringen er å få dem til å virke som ett system.

For entreprenørskap bygges ikke stykkevis og delt.

Innovasjon bygges ikke stykkevis og delt.

Og nasjonal konkurransekraft bygges definitivt ikke stykkevis og delt.

Den bygges fullt og helt – gjennom institusjoner og økosystemer som gjør hverandre sterkere.