USA går tom for tid – oljereserven nærmer seg smertegrensen

Ferske tall fra US Energy Information Administration (EIA) viser at USAs samlede råoljelagre falt med 7,6 millioner fat i uken som endte 28. august.

De kommersielle råoljelagrene falt med 4,5 millioner fat til 424,5 millioner, mens ytterligere 3,1 millioner fat ble hentet fra Strategic Petroleum Reserve (SPR). Den strategiske reserven er dermed redusert til 286,6 millioner fat – det laveste nivået siden begynnelsen av 1980-tallet.

Før Hormuzkrisen startet inneholdt SPR rundt 415,4 millioner fat. USA har dermed brukt 128,8 millioner fat, tilsvarende 31 prosent av reserven, på seks måneder.

Tallene viser hvor viktig lageruttakene har vært for å dempe konsekvensene av bortfallet fra Persiabukta. Samtidig viser de hvor raskt USAs siste store buffer er i ferd med å svekkes.

USAs oljebuffer svekkes

Det er ikke bare SPR som faller.

Bensinlagrene sank med ytterligere 1,2 millioner fat til 205,7 millioner og ligger nå nesten 13 millioner fat, eller 5,9 prosent, lavere enn på samme tidspunkt i fjor.

Destillatlagrene økte riktignok med 800.000 fat den siste uken, men ligger fortsatt 10 prosent under fjorårets nivå og rundt 14 prosent under femårsgjennomsnittet. Det er spesielt bekymringsfullt foran høsten og vinteren, når etterspørselen etter diesel og fyringsolje normalt
blir viktigere.

Samlede amerikanske petroleumslagre, inkludert SPR, falt med 6,1 millioner fat gjennom uken og er nå 141,6 millioner fat lavere enn for ett år siden.

De kommersielle råoljelagrene er imidlertid ikke teknisk kritiske på nasjonalt nivå. Med 424,5 millioner fat ligger de fortsatt 0,9 prosent høyere enn på samme tidspunkt i fjor og omtrent én prosent over femårsgjennomsnittet for sesongen.

Det alvorlige ligger derfor ikke først og fremst i dagens kommersielle lagernivå, men i de lave
produktlagrene og hvor raskt den strategiske bufferen forsvinner.

Raffineriene har lite mer å gi

Amerikansk oljeproduksjon steg til rekordhøye 13,86 millioner fat per dag. Problemet er at
raffineriene allerede kjører nær maksimal kapasitet.

Raffineriinntaket steg til 17,5 millioner fat per dag, mens kapasitetsutnyttelsen nådde 98 prosent – det høyeste nivået siden 2018. Samtidig eksporterte USA nærmere 4,5 millioner fat råolje per dag og over 7,4 millioner fat petroleumsprodukter.

USA produserer mer olje enn noen gang, men kombinasjonen av høyt raffineriinntak, sterk eksport og fortsatt bruk av SPR gjør at lagrene likevel faller.

Den amerikanske raffinaderisektoren går dessuten inn i den normale høstsesongen for vedlikehold. Lavere raffinerikjøring kan redusere presset på råoljelagrene, men samtidig gjøre det vanskeligere å bygge opp lagrene av bensin og destillater.

Det kan flytte presset fra råoljemarkedet til drivstoffmarkedet uten å løse det underliggende forsyningsproblemet.

SPR er inne i en operasjonell gråsone

Det finnes ingen offentlig fastsatt teknisk minstegrense for hvor langt SPR kan reduseres.

Enkelte analytikere anslår at en streng operasjonell minimumsgrense ligger mellom 150 og 200 millioner fat. Andre markedsaktører mener problemer med uttak og sammensetning kan bli mer synlige allerede når reserven beveger seg ned i området mellom 250 og 300 millioner fat.

Forskjellen skyldes at det ikke bare er det samlede volumet som avgjør hvor mye olje USA
faktisk kan hente ut. Oljen er fordelt mellom ulike lagringsanlegg og saltkaverner, med
forskjellig råoljekvalitet, trykk og tilgjengelig uttakskapasitet.

USAs energidepartement oppgir en nominell maksimal uttakskapasitet på 4,4 millioner fat per dag. Det betyr imidlertid ikke at samme uttaksrate kan opprettholdes dersom volumene faller betydelig videre.

Med 286,6 millioner fat er reserven allerede kommet inn i den brede faresonen enkelte markedsaktører viser til. Fortsetter uttakene med 3,1 millioner fat i uken, vil SPR falle under 250 millioner fat i løpet av omtrent tre måneder.

Markedet vil trolig reagere før reserven møter en fysisk grense. Det avgjørende er når amerikanske myndigheter blir mindre villige eller i dårligere stand til å fortsette salgene.

Hormuzkrisen er fortsatt uløst

Før krigen passerte rundt 20 millioner fat olje og petroleumsprodukter gjennom Hormuzstredet
daglig. Observerte utgående volumer har under store deler av konflikten ligget mellom 4 og 6
millioner fat per dag.

Noe av bortfallet er erstattet gjennom Saudi-Arabias og De forente arabiske emiraters rørledninger utenom Hormuz. Økt produksjon fra blant andre USA, Brasil, Guyana og Canada har også bidratt.

Resten er i stor grad håndtert gjennom lageruttak, frigjøring av olje lagret på tankskip og lavere forbruk.

Dette er det avgjørende skillet mellom varige og midlertidige løsninger. Rørledninger og økt produksjon kan levere over tid. Strategiske reserver kan bare brukes én gang.

Lageruttakene har ikke løst Hormuzkrisen. De har kjøpt markedet tid.

Nå begynner også tiden å bli en knapp ressurs.

115 dollar er ikke lenger et ekstremt scenario

Brent handles rundt 95 dollar fatet. Markedet har dermed priset inn en betydelig geopolitisk risikopremie, men neppe et langvarig scenario der Hormuztrafikken forblir sterkt begrenset samtidig som nødreservene nærmer seg en operasjonell grense.

Dersom trafikken gjennom Hormuz normaliseres og USA stanser uttakene fra SPR, kan Brent falle tilbake. Men dersom krisen fortsetter gjennom høsten og lagerreduksjonene vedvarer, fremstår 105–120 dollar som et realistisk prisområde.

Brent på 115 dollar vil i et slikt scenario ikke være et ekstremt utfall, men en realistisk konsekvens av at dagens utvikling fortsetter.

Skulle SPR nærme seg 250 millioner fat uten at forsyningssituasjonen bedres, kan markedet begynne å prise inn at USA ikke lenger har den samme evnen til å dempe underskuddet. Det åpner for priser over 120 dollar, særlig dersom konflikten fører til nye angrep på tankskip, eksporthavner, rørledninger eller produksjonsanlegg.

Prisutviklingen kan bli ikke-lineær

Oljeprisen trenger ikke stige gradvis i takt med at lagrene faller.

Så lenge markedet tror myndighetene kan frigjøre mer olje, fungerer SPR som en troverdig forsikring mot forsyningskrisen. Når reserven nærmer seg et nivå hvor ytterligere uttak blir politisk eller operasjonelt vanskeligere, kan denne forsikringen raskt miste verdi.

Da må en større del av markedsunderskuddet håndteres gjennom høyere priser og lavere
etterspørsel.

De første 100 millioner fatene fra nødreservene kan frigjøres uten panikk fordi markedet vet at det finnes mer. De siste tilgjengelige fatene har en helt annen verdi.

Dersom det ikke kommer en varig bedring i trafikken gjennom Hormuz i løpet av september, fremstår Brent over 100 dollar som mer sannsynlig enn en retur mot 80 dollar. Risikoen vil samtidig forskyves stadig mer mot høyere priser så lenge lagrene fortsetter å falle.

USA er ikke i ferd med å gå tom for olje. Men landet er i ferd med å gå tom for tid til å unngå
valget mellom å bevare den strategiske reserven og la prisene ta en større del av tilpasningen.