Ny Miran-studie åpner for Fed-kutt i balansen på opptil 2,1 billioner dollar

Federal Reserve-styremedlem Stephen Miran er tilbake med en ny «brukerguide» – denne gang ikke for å bygge om verdenshandelssystemet, men for å krympe den amerikanske sentralbankens egen balanse. 

Den nye artikkelen kan leses som et teknokratisk speilbilde av ideene som høsten 2024 ga ham ryktet som arkitekten bak en mulig «Mar-a-Lago-akkord»: en strategi for å balansere på Triffins vippepunkt: først stabilisere statsfinansene, deretter svekke dollaren kontrollert for å redusere gjeldsbyrden uten å utløse kapitalflukt. Eller satt mer på spissen: en plan for å tvinge resten av verden til å betale for USAs gjeld.

Vil vingeklippe sentralbanken

I det nye FEDs-paperet, A User’s Guide to Reducing the Federal Reserve’s Balance Sheet, skriver Miran sammen med Federal Reserve-økonomene Alyssa Anderson, Alessandro Barbarino og Anthony Diercks at ulike regulatoriske og operative grep samlet kan åpne for en reduksjon i Fed-balansen på rundt 1,2 til 2,1 billioner dollar, fra dagens nivå på 6,65 billioner dollar. 

Miran og co mener det fortsatt vil være innenfor dagens regime med rikelige reserver for bankvesenet («ample reserves»). Forfatterne understreker at paperet ikke er en anbefaling om én bestemt løsning, men en meny av alternativer, og at en reell nedskalering vil kreve betydelig regelverksarbeid og trolig ta minst ett år, sannsynligvis flere.

Kjernen i argumentet er at Fed ikke bare er bundet av hvor mange reserver systemet trenger, men også av at regulering og tilsyn selv skaper etterspørsel etter reserver. Det er denne tanken Miran tidligere har omtalt som «regulatory dominance» av Fed-balansen. 

I praksis betyr det at Fed kan redusere balansen uten å gå tilbake til et system med knapphet på reserver («scarce reserves») – dersom myndighetene endrer regelverket som i dag tvinger banker til å holde store mengder likviditet. Det kan for eksempel innebære å justere likviditetskravene (LCR), endre hvordan banker behandles i stresstester, gjøre det mindre stigmatisert å bruke Feds lånevindu (discount window), og styrke repo-markedet slik at banker i større grad kan skaffe likviditet derfra.

Hvorfor i det hele tatt krympe balansen?

Miran og medforfatterne bruker også betydelig plass på et spørsmål som ofte tas for gitt: hvorfor er det ønskelig å redusere balansen i utgangspunktet?

Det første svaret er markedsfunksjon. En stor Fed-balanse innebærer at sentralbanken eier en betydelig andel av stats- og boliglånsobligasjoner, noe som påvirker både prising, likviditet og kapitalallokering. Når reserver flommer over, svekkes også behovet for et fungerende interbankmarked. Premisset i paperet er at dette ikke er nøytralt: et stort sentralbankfotavtrykk kan fortrenge private aktører og skape mer vedvarende vridninger enn det som er nødvendig for å oppnå pengepolitiske mål.

Det andre argumentet er beredskap. En mindre balanse gir Fed mer handlingsrom – «policy space» – neste gang økonomien eller finanssystemet krever ekstraordinære tiltak. Hvis man starter fra et allerede oppblåst nivå, blir nye kjøp både mindre effektive og politisk vanskeligere å forsvare. En slankere balanse betyr i praksis mer «tørt krutt» til neste krise.

Det tredje er mer politisk sensitivt: skillet mellom pengepolitikk og finanspolitikk. Når Fed i praksis blir en stor kjøper av statspapirer, oppstår det en gråsone der pengepolitikken glir over i gjeldsforvaltning. Nettopp dette er kjernen i kritikken fra finansminister Scott Bessent, som har beskrevet kvantitative lettelser som et eksperiment som trekker sentralbanken inn i statens finansiering. En mindre balanse er derfor også et forsøk på å rydde opp i denne institusjonelle uklarheten.

Må gjøres sakte – ellers ryker markedet

Samtidig er forfatterne krystallklare på én ting: dette kan ikke gjøres raskt.

En for rask nedbygging vil i praksis innebære at store mengder statspapirer må absorberes av private investorer på kort tid. Det risikerer å skape press i markedet, høyere renter og svekket markedsfunksjon – spesielt ikke samtidig som en ny krig i Midtøsten. Derfor argumenterer de for at balansen primært bør reduseres gjennom naturlig avløp (runoff) – altså at papirer forfaller og refinansieres i markedet – heller enn gjennom aktive salg.

Poenget er enkelt, men ofte undervurdert: Fed kan ikke bare «selge seg ut» uten konsekvenser. Markedet må faktisk være villig og i stand til å ta imot volumene. En balansekrymping er derfor like mye et spørsmål om markedsabsorpsjon som om pengepolitikk.

Rimer med Bessents prosjekt

Koblingen til Scott Bessent er vanskelig å overse.

I sin artikkel i The International Economy beskrev Trumps finansminister Feds utvikling etter finanskrisen som en form for «mission creep», der sentralbanken har beveget seg langt utover sitt opprinnelige mandat – en “Gain-of-Function” Monetary Policy. Han kritiserte særlig kvantitative lettelser for å forvrenge markeder og trekke Fed inn i statsgjeldsforvaltning.

Det er ikke identisk med Mirans prosjekt – men det er komplementært.

Der Bessent angriper legitimiteten og omfanget av Fed, leverer Miran en teknisk oppskrift på hvordan systemet faktisk kan endres.

Denne linjen ble ytterligere aktualisert etter at Financial Times torsdag rapporterte at Bessent vurderte tettere Treasury-kontroll over Fed, inspirert av Bank of England. Bessent svarte med et kraftig offentlig angrep og kalte saken «fake news». Men uavhengig av den konkrete påstanden er retningen tydelig: Trump-leiren har flere tunge aktører som ønsker en mer aktiv omforming av sentralbankens rolle.

Fra ideologi til rørleggerarbeid

Det nye Miran-paperet bryter også med en enkel karikatur: dette handler ikke om mer pengetrykking.

Tvert imot er prosjektet å gjøre Fed mindre dominerende i finansmarkedene, redusere balansen og endre de regulatoriske forholdene som i dag gjør store reserver «nødvendige». Det er en viktig nyanse.

For markedene betyr dette at Miran ikke bare er arkitekten bak store geopolitiske ideer om dollaren og handel, men også Trump-administrasjonens mann for å ta ideene ned på detaljnivå og fremme konkrete reformer av finanssystemet.

Den første «brukerguiden» handlet om å presse verden. Den nye handler om å bygge om systemet innenfra. Men om ikke Trump-administrasjonen får en rask ende på krigen i Iran, vil Mirans ideer om å krympe Feds balanse forbli liggende langt ned på agendaen.