Kagan advarer om amerikansk Iran-nederlag

En av arkitektene bak den amerikanske intervensjonismen etter den kalde krigen mener nå at USA står overfor et strategisk nederlag i Midtøsten som «hverken kan repareres eller ignoreres».

I en mye omtalt artikkel publisert i The Atlantic med tittelen «Checkmate in Iran» argumenterer historiker og utenrikspolitisk kommentator Robert Kagan – kjent som en fremtredende neokonservativ stemme – for at Iran-krigen har avslørt grunnleggende begrensninger i amerikansk makt.

Kagan påpeker at USA og Israel, til tross for 37 dager med massive luftangrep mot Iran, ikke klarte å tvinge frem verken regimesammenbrudd eller politiske innrømmelser fra Teheran.

Store deler av Irans militære kapasitet ødelagt, samtidig som en betydelig del av regimets lederskap ble drept. Likevel overlevde regimet – og uten å gi etter for amerikanske krav.

Nå forsøker Trump-administrasjonen i stedet å presse Iran gjennom økonomisk blokkade og kontroll over skipsfarten rundt Hormuzstredet.

Verre enn Vietnam, Afghanistan og Irak

Kagan stiller imidlertid spørsmål ved om økonomisk press kan lykkes der massiv militærmakt mislyktes.

Kagan hevder at Iran i praksis har etablert kontroll over Hormuzstredet, og at USA ikke lenger er i stand til å gjenopprette den «friksjonsfrie» globale ordenen landet tidligere garanterte, samtidig som Iran ikke har noen interesse av en retur til status quo ante.

– «Defeat in the present confrontation with Iran will be of an entirely different character», (enn Pearl Harbor, Vietnam, Afghanistan eller Irak), skriver Kagan.

Han beskriver situasjonen som et geopolitisk vendepunkt der Gulf-statene tvinges til å tilpasse seg Teheran, mens Kina og Russland styrker sin posisjon på bekostning av USA.

Ironisk avsender

Artikkelen har fått ekstra oppmerksomhet fordi den kommer fra nettopp Kagan.

Han var blant de mest profilerte forkjemperne for Irak-krigen og var med på å grunnlegge den neokonservative tenketanken Project for the New American Century, som i årene etter 11. september argumenterte for aktiv amerikansk maktbruk og regimeskifte i Midtøsten.

Kagan er også gift med tidligere amerikansk toppdiplomat Victoria Nuland, kjent for sin harde linje mot både Russland og Iran.

Det har fått flere kommentatorer til å påpeke ironien i at en av de fremste arkitektene bak den amerikanske unipolare verdensordenen nå beskriver situasjonen som et strategisk sammenbrudd.

Den franske kommentatoren Arnaud Bertrand skrev på X at Kagans analyse nærmest fungerer som «Ronald McDonald som forteller deg at burgere ikke er særlig gode».

Samtidig er det en viss ironi i at krigshauken Kagan, som representerer den liberale intervensjonismen som Trump gikk til valg mot, nå markerer seg som en arg motstander av Trumps krig i Iran. 

Det reiser også spørsmål om det primært er krigen han er mot, eller om han ville likt den bedre om den ikke ble startet av Trump, men hans egen kone? 

Etter ti uker er det klart at krigen ikke ble den raske suksessen Trump-administrasjonen hadde sett for seg. Likevel, all den tid USA ikke har sendt inn bakkesoldater og begrenset krigsinnsatsen til luft- og havrommet, med minimale tap av soldater, er det grunn til å sette spørsmålstegn ved Kagans påstand om at Iran allerede er et større nederlag enn Vietnam, Afghanistan og Irak. 

Frykter permanent energisjokk

Kagans hovedargument er at Hormuz ikke trenger å være fullstendig stengt for å skape et varig geopolitisk skifte.

Ifølge ham er det tilstrekkelig at stredet oppfattes som usikkert, politisk betinget eller kommersielt uforutsigbart. Dermed øker forsikringskostnader, shippingrisiko og energipriser strukturelt.

Kagan hevder videre at USA står i et strategisk dilemma: Enten akseptere et de facto iransk pressmiddel over verdens energimarkeder – eller eskalere til en langt større regional krig med enorme økonomiske konsekvenser.

Han argumenterer for at Iran fortsatt er i stand til å ramme olje-, LNG- og raffineringsinfrastruktur i Gulf-regionen, til tross for omfattende israelske og amerikanske angrep mot landets militære kapasitet.

Kritiseres for å overdrive

Artikkelen har samtidig møtt betydelig skepsis.

Flere analytikere peker på at Kagan overdriver Irans styrke og undervurderer USAs og alliertes langsiktige kapasitet til å gjenåpne sjøveiene dersom den politiske viljen skulle endre seg.

Råvareinvestor Alexander Stahel skriver at Kagan har rett i at Hormuz ikke trenger å være «stengt» for å skape alvorlige økonomiske problemer, men mener påstander om «amerikansk overgivelse» og iransk kontroll over verdens energisystem er «retorisk overdrivelse».

Stahel peker i stedet på at problemet først og fremst handler om kommersiell tillit: rederier, forsikringsselskaper og mannskap må være villige til å sende skip tilbake inn i Persiabukta for at normale energistrømmer skal gjenopprettes.

«The issue is not can’t, but won’t yet», skriver Stahel, og argumenterer for at USA, Gulf-statene, Europa og asiatiske stormakter fortsatt har betydelig latent militær kapasitet dersom energikrisen forverres ytterligere.

Ferguson: Kan bli en langvarig fastlåst konflikt

Noen dager før Kagan kom historiker Niall Ferguson med sin analyse av Iran-konflikten i The Free Press, der han advarer mot at både markedet og politiske ledere undervurderer hvor langvarig og økonomisk ødeleggende situasjonen kan bli.

I artikkelen «The Iran Stalemate» argumenterer Ferguson for at moderne kriger ofte utvikler seg motsatt av hva samtiden forventer: De starter raskere enn man tror, men varer langt lenger enn noen ser for seg i begynnelsen.

«Wars take much less time to start than you think they will, and last much longer than you thought they could», skriver han.

Ferguson mener konflikten allerede har beveget seg bort fra forestillingen om en kort, avgrenset operasjon, og i stedet glidd over i en mer uklar og potensielt langvarig tilstand av blokkade, økonomisk krigføring, våpenhvileforhandlinger og vedvarende trusler mot shipping og energiinfrastruktur i Persiabukta.

Særlig advarer han mot at markedet fortsatt behandler Hormuz som et midlertidig problem. Ifølge Ferguson handler risikoen ikke bare om oljeprisen, men om hele det globale systemet rundt energi, industri og vareflyt. En vedvarende forstyrrelse i Hormuz kan ramme alt fra LNG og gjødsel til helium, plast, raffinering og halvlederproduksjon, samtidig som inflasjonspresset igjen bygger seg opp internasjonalt.

Iran nede, men ikke ute

Han peker samtidig på at Iran trolig er mer økonomisk robust enn mange antar. Til tross for massiv økonomisk og militær belastning mener Ferguson at regimet fortsatt har flere mekanismer for å holde systemet gående, blant annet gjennom smugling, barterhandel, kinesisk støtte og alternative handelsruter utenom sjøveiene. Ikke minst har Iran anvendt de siste fem årene til bitcoin-mining og utviklet avanserte kapabiliteter i kryptosfæren. 

Dermed advarer han mot å ta en rask iransk økonomisk kollaps for gitt.

«There is a chance of Iranian economic and regime collapse, but it doesn’t feel like the base case», skriver Ferguson.

I stedet peker han mot et scenario der verden gradvis tilpasser seg en ny normal med høyere energipriser, større geopolitisk friksjon og vedvarende usikkerhet rundt energimarkedets viktigste chokepoint langt inn i 2027.