Støre lover trygghet – uten fremgang

Det var en selvsikker Jonas Gahr Støre som møtte folket i årets nyttårstale. Trygg på rollen. Trygg på språket. Trygg på at han eier rommet. Etter Jens Stoltenbergs gjenkomst og Arbeiderpartiets gjenvalg, har Støre blitt varm i trøya. Det merkes. Dette er ikke en statsminister som famler etter legitimitet. Det er en som snakker med selvtilliten til en som har fått med storebroren sin til slagsmål i skolegården.

Han virker også mindre hemmet av regjeringssamarbeidet med Senterpartiet og mer komfortabel med en ren Ap-regjering, støttet av et mer fleksibelt og transaksjonelt tutti-frutti-samarbeid på Stortinget.

Og når Støre først får bevege seg dit han trives best – i det utenrikspolitiske landskapet – er han i sitt ess. Krigen i Ukraina, stormaktsrivalisering, NATO, sikkerhet og beredskap, en upålitelig alliert i Det hvite hus. Dette er den gamle utenriksministeren Støre, tilbake i komfortsonen. Han er presis, alvorlig og troverdig. Det er vanskelig å ta ham på manglende innsikt eller internasjonal tyngde.

Der skoen trykker

Men det er også her problemet begynner. For Støre er det ute i verden at skoen trykker. Men for folk flest er det i lommeboken.

Kun i forbifarten berører Støres tale folks økonomiske hverdag. «Høye priser i nærbutikken og usikkerhet for hjørnesteinsbedriften.» Punktum. Ferdig. Det er hele diagnosen av norsk husholdningsøkonomi anno 2026. Ingen forklaring. Ingen årsakskjede. Ingen løsning. Ingen retning. Bare en konstatering – før han raskt vrir fokuset over på verdens uro.

Det er et bevisst retorisk grep. Økonomien omtales ikke som et politisk problem som kan løses, men som en konsekvens av en urolig verden. Støre snakker om samfunnet slik staten ser det – ikke slik folk lever det. Økonomi reduseres til nasjonale aggregater og systemrisiko. Det som ikke lar seg oversette til stormaktsanalyse, sikkerhetspolitikk og internasjonal alvorstyngde, tones ned. I dette perspektivet blir hverdagsøkonomi ikke politikk, men støy i bildet – noe som forsvinner når verden betraktes ovenfra.

Ingen tale for småkårsfolk

Tonen i talen er ikke autoritær, men byråkratisk. Støres retorikk er ikke samlende, men normerende. Det er embetsmannsstatens språk: alvorlig, velment – og fullstendig blottet for gjensidighet. Det er også et språk som avslører at Støre trives bedre i eleverte samtaler med internasjonale ledere som Volodymyr Zelenskyj, Emmanuel Macron og Ursula von der Leyen enn i møtet med nordmenns økonomiske hverdag.

Dette innebærer en subtil, men tydelig klientifisering av befolkningen. Folk adresseres ikke som medborgere i et politisk prosjekt, men som passive subjekter. Deres rolle er ikke å stille krav om  økonomisk fremgang, men å ta til takke med «tryggheten» staten tilbyr, mot at de aksepterer innstramninger uten videre spørsmål. 

Spørsmålet om hvorvidt vanlige mennesker faktisk har råd til et rikt, selvstendig og meningsfullt liv, skyves i bakgrunnen til fordel for de store, globale sakene. Det er en holdning som klinger fremmed i et land bygget på likhet, lav avstand til makten og gjensidig ansvar mellom stat og borger.

«Vi forsto tida vi levde i, og ga svar folket trodde på»

Her bryter Støre også med Arbeiderpartiets egen tradisjon. Trygve Brattelis berømte formulering – «Vi forsto tida vi levde i, og ga svar folket trodde på» – handlet nettopp om å koble folks materielle virkelighet til politiske løsninger. Ikke om å be dem tåle mer, men om å forklare hvorfor ting var blitt som de var – og hva som skulle til for å endre det.

I stedet bruker Støre verdenssituasjonen som moralsk ramme. Uroen der ute blir ikke bare forklaring, men også begrunnelse. Implisitt sier han: Dette er prisen. Ta til takke med mindre. Det er det ansvarlige. Det er det voksne.

Men dette er også en måte å avpolitisere økonomien på. Når alt reduseres til geopolitisk nødvendighet, forsvinner rommet for politisk handling. Da blir kritikk ikke bare feil – men illojal. Det er nettopp denne logikken Martin Bech Holte har utfordret i debatten om hvorfor nordmenn, til tross for Norges unike forutsetninger, ikke er rikere enn vi er. Internasjonale sammenligninger brukes som skjold, ikke som analyse – det Bech Holte omtaler som defaitisme. Det er krig i Ukraina. Derfor må du akseptere å bli fattigere. Planeten koker, derfor må du fryse. 

Trygghet uten fremgang

Støre er en dyktig retoriker. Det er ingen tvil om det. Men i årets nyttårstale brukes retorikken mindre til å forklare og mer til å tåkelegge. Til å forme et narrativ det ikke forventes at folk stiller spørsmål ved. Til å lukke handlingsrommet for å bygge landet. Det er effektivt. Men det er også farlig. For når økonomien folk lever i tones ned, skapes avstand, ikke fellesskap.

Det er i dette lyset Støres kontante avvisning av Martin Bech Holtes alternative statsbudsjett må forstås.  Til syvende og sist avslører talen et begrenset syn på politikkens muligheter. Ambisjonsnivået defineres av det som anses gjennomførbart innenfor dagens stortingssammensetning, ikke av hva som faktisk kunne vært mulig for å styrke verdiskaping, kjøpekraft og økonomisk selvstendighet for folk flest. Politik­ken blir defensiv: Staten skal skjerme, avlaste og administrere, men i liten grad frigjøre økonomisk handlingsrom nedenfra.

Det er et lederskap med stor tro på statens evne til å forvalte trygghet – men langt mindre tro på politikkens evne til å skape fremgang.