Peak Dubai?

I midten av februar kjøpte influenser Isabel Raad en luksusvilla i Dubai til rundt 43 millioner kroner – 47 millioner med omkostninger. To uker senere begynte missiler og droner å krysse himmelen over Gulfen.

Flere symboltunge mål i emiratet ble rammet. En drone slo ned ved Fairmont-hotellet på Palm Jumeirah – i nabolaget hvor mange av Dubais influensere og utenlandske eiendomskjøpere har slått seg ned – vrakrester fra avskjæringer satte fyr på fasaden til Burj Al Arab, og Dubai International Airport fikk skader etter nedfall fra luftvernet. Branner brøt også ut ved Jebel Ali-havnen. På sosiale medier sirkulerte videoer som viste en drone i retning av Burj Khalifa før den ble skutt ned av luftvernet i siste liten. Verdens høyeste tårn ble evakuert.

Iran traff ikke bare bygninger i Dubai den natten. De traff ideen om Dubai.

Boligmarkedet reagerte raskt. Flere markedsindikatorer peker mot prisfall på over 20 prosent siden krigens utbrudd, etter flere år med ellevill oppgang – delvis drevet av kapitalflukt etter krigen i Ukraina.

Illusjonen som brast

Som kommentator Jiang Xueqin formulerte det: «Det hele har vært et glansbilde. De har brukt enorme summer på å skape bildet av et sted som er trygt, skattefritt og lønnsomt for investorer. Men én ballistisk missil kan være nok til å ødelegge den illusjonen.»

Poenget hans er enkelt. Dubai er ikke først og fremst en by. Det er en økonomisk tese – forestillingen om at man kan bygge en global finansmetropol ved Persiabukta og samtidig isolere den fra regionens konflikter gjennom penger, arkitektur og diplomati.

Missilene satte et spørsmålstegn ved akkurat den tesen. Droneangrepene minnet om at Dubai tross all glamouren ikke ligger i Monaco, men midt i Midtøsten. Det finnes fortsatt bare ett Sveits. Det går ikke an å bygge et nytt i ørkenen – selv med verdens høyeste tårn og kjøpesentre som overgår Vestens mektigste katedraler. 

Influensere til unnsetning

Reaksjonen fra byens mest synlige ambassadører kom raskt.

På TikTok og Instagram begynte influensere å poste videoer med identisk dramaturgi: «You live in Dubai – aren’t you scared?» før klippet går over til heroiske bilder av emiratets ledere ledsaget av budskapet «I know who protects us».

Mønsteret var så likt at forskere sitert i Financial Times pekte på at det kunne ligne en koordinert påvirkningskampanje – eller i det minste et etablert nettverk av influensere som raskt kan mobiliseres når Dubais omdømme trenger et løft. 

Det sier i seg selv mye om Dubais økonomiske modell. Byen eksporterer ikke først og fremst varer eller industri. Den eksporterer et bilde: en hypermoderne oase hvor verdens mobile elite kan leve mellom skyskrapere, strandklubber og skattefri kapital.

Internettrollet Ian Miles Cheong kvitret fra nattklubben at: «It’s 3am in a Dubai club right now and the place is alive. You can’t beat this city». Posten ble behørig hånet for bragden å symbolisere alt som er galt med Dubai i en kort videosnutt: det prangende luksusforbruket, de tomme blikkene, de underbetalte gjestearbeiderne fra Sørøst-Asia, og den totale mangelen på sjel. 

Til og med Andrew Tate ble mobilisert for å betrygge bitcoinbrødrene at Dubai fortsatt er trygt. Krigen er ingen ekte krig, bare en Matrix-psyop.

Fri kapital – men ikke fri tale

Krigen har også minnet om en side av Dubai som sjelden fremheves i influenser-videoer.

Myndighetene har advart mot å spre «rykter», falske nyheter eller informasjon som kan skape panikk under konflikten. Slike ytringer kan i verste fall føre til saftige bøter på opptil $77.000, fengsel eller tap av oppholdstillatelse.

Paradokset er velkjent: Dubai er ekstremt liberalt når det gjelder kapital, men langt mindre liberalt når det gjelder politikk og ytringsfrihet.

Så lenge solen skinner og pengene strømmer inn, er det lett å overse. Kriser gjør slike motsetninger mer synlige.

Byen som stadig overlever

Likevel bør man være forsiktig med å skrive Dubais nekrolog.

Etter finanskrisen i 2008 kollapset eiendomsmarkedet dramatisk. Halvferdige skyskrapere sto igjen som monumenter over overmot, og mange mente at ørkenmetropolen hadde nådd grensen for sitt hyperkapitalistiske eksperiment.

De tok feil.

Dubai måtte reddes av sin rike storebror Abu Dhabi. Men i dag er Dubai større, rikere og mer global enn før finanskrisen. Kommentator Janan Ganesh i Financial Times peker på en mer strukturell forklaring: I en multipolar verden der det økonomiske tyngdepunktet har forflyttet seg østover og sydover, ligger Dubai midt i smørøyet. Dubai kler rollen som et knutepunkt for kapital og mennesker fra alle klodens kanter. 

Rundt 90 prosent av befolkningen er utenlandsfødt. Få steder i verden er mer åpne for global mobilitet av mennesker, kapital og ideer. Samtidig ligger byen geografisk nær sentrum av verdens befolkning, innen ensifret antall timers flyreise for store deler av verdens befolkning. 

Og som Janan Ganesh påpeker er det nettopp byens overfladiskhet og sterilitet som gjør Dubai så egnet som globalt knutepunkt – noe verken Istanbul eller Riyadh kan matche.

Influensere og investorer foren eder? 

Krigen kan derfor få to helt ulike konsekvenser.

På kort sikt kan den kjøle ned et eiendomsmarked som allerede har vært blåst kraftig opp av russisk kapital, kryptopenger og europeiske skatteflyttere.

Men på lengre sikt kan den samme uroen paradoksalt nok styrke Dubais rolle som globalt veikryss. Hvis krigen leder til politiske omveltninger – kanskje til og med komplett regimeskifte – og et Iran som blir mer integrert i verdensøkonomien, vil behovet for et økonomisk knutepunkt i Gulfen neppe bli mindre.

Historien gir i hvert fall én lærdom: Dubai har blitt erklært ferdig flere ganger før.

Isabel Raad kunne spart 10 millioner ved å vente noen uker. Men det er for tidlig å fastlå at hele formuen hennes renner ut i sanden. Kanskje er det tvert imot nettopp nå – etter et boligprisfall på 20 prosent – at influensere, gründere og investorer bør se sitt snitt til å forene seg i Dubai. Kjøp når droner svermer i gatene?