Stian Rustad flytter til Sveits

Norge straffer gründerne – og lurer på hvorfor de drar

Stian Rustad holdt Excel-kurs om kvelden for å lønne utviklerne. Nå har han flyttet til Sveits. Formuesskatten flytter makt fra dem som satser, til dem som styrer – og kan koste Norge bedrifter som aldri blir startet, skriver Glenn Agung Hole.

GRÜNDERNES EKSODUS: Stian Rustad har flyttet til Sveits. Norsk skaperkraft får seg et hardt slag når landets supergründere pakker kofferten. Glenn Agung Hole mener Norge bør bekymre seg for kapitalen som drar – og bedriftene som aldri blir til.
Publisert

Det er lett å få øye på formuen til Stian Rustad i 2026. Hvem ville fått øye på den i Porsgrunn i 1997? Da holdt han Excel-kurs om kvelden for å kunne lønne utviklere. Kunder som hadde fått demonstrert økonomisystemet hans over internett, ville vite når de fikk programmet på CD. Det gikk fem år før han kunne legge bort kveldsarbeidet og leve av 24SevenOffice.

Søndag 15. november meldte Rustad at han flyttet til Sveits. I sommer fortalte han Dagbladet at mye av kapitalen hans var bundet i maskiner og bølgekraftverk. Han ville fortsette å investere i teknologi som kunne bruke år på å gi avkastning, og pekte på formuesskatten som en viktig grunn til å dra. Nå opplyser han at stadig flere av investeringene hans skjer utenfor Norge.

Staten ser formuen – hvem så risikoen?

Etter 28 år i næringslivet undrer jeg meg over hvor fort et eierskap skifter karakter i den politiske debatten. Så lenge familien setter sparepengene på spill, er risikoen en privatsak. Straks bedriften er verdt noe, omtales eieren som om pengene hele tiden har stått på en konto og ventet på å bli fordelt. Derfor har jeg skrevet disse ordene.

«Når en regjering tar for mye av det folk tjener og bygger opp, får de mindre frihet til å velge hvordan de vil leve. En idé blir kanskje aldri til en bedrift, og en familie kan få vanskeligere for å stå på egne ben. For høy skatt flytter makten over fremtiden fra innbyggerne til politikerne.» Glenn Agung Hole

For en lønnsmottaker kan et halvt års oppsparte levekostnader være forskjellen på å bli i en jobb hun vil ut av, og å tørre å starte for seg selv. Også det er privat kapital. Den som vil skattlegge mer av det hun sparer, skylder henne et svar på hva den friheten er verdt.

Hva vet egentlig finansministeren?

Den østerrikske økonomiske tradisjonen begynner med menneskene som må velge før de kjenner utfallet. Friedrich Hayek viste i 1945 hvorfor kunnskapen de bygger på, vanskelig kan samles på ett kontor. Ta Rustads idé til 24SevenOffice. I familiens bedrift hadde han sett hvor tungvint programvaren var, og hvor mye bryderi det var med sikkerhetskopier. Under studiene i Brussel fikk han tilgang til internett. Han kjente dermed både problemet hjemme og en teknologi som kanskje kunne løse det. Finansministeren kunne ha vært skarpere enn Rustad og fremdeles ikke visst det Rustad visste.

En eier som tror på en av mine ingeniørstudenter, kan finansiere en prototype og la den første kunden prøve den på mandag. Søker de i stedet om offentlig støtte, må prosjektet passe til et formål andre har definert. Dersom Stortinget tar inn en million i skatt og bevilger hele millionen tilbake til innovasjon, kan regnestykket gå opp til siste krone. Like fullt har retten til å velge hvilket forsøk som skal gjøres, skiftet hender.

Skatt før pengene kommer

Ludwig von Mises forklarte hva som står på spill for den som velger først. Gründeren binder penger i dag ut fra et skjønn om hva folk vil betale i morgen. Gevinst og tap viser i ettertid hvor godt hun vurderte kundenes behov og kostnaden ved å dekke dem. I mellomtiden står kapitalen der, i Rustads tilfelle blant annet som et bølgekraftverk. Det kan produsere strøm. Skatteregningen må likevel betales i kroner. En eier kan få formuesskatt å betale lenge før bedriften kan gi utbytte. Da må pengene komme fra et annet sted. For en familie som allerede har satset sparepengene, kan det bety å låne privat eller selge en del av bedriften.

Hvem blir igjen ved kjøkkenbordet?

I forskningen min ved USN har jeg intervjuet ti gründerbedrifter og fire inkubatorer i Vestfold og Telemark. De trakk frem både knapphet på risikokapital og formuesskatten. Flere savnet også erfarne næringslivsledere å rådføre seg med. For gründeren kan det være samme person som mangler. En lokal eier kan gå inn med egne penger og samme ettermiddag ringe innkjøpssjefen som hittil har latt gründerens e-poster ligge ubesvart.

Jeg mener Stortinget bør avvikle formuesskatten på kapital bundet i næringsvirksomhet. Det koster skatteinntekter. Fellesskapet kan ta sin del av overskudd, utbytte og realiserte gevinster. Mens familien ennå venter på at satsingen skal bære seg, bør den selv få avgjøre hvor lenge den har råd til å holde ut.

Da Rustad dro, fikk vi en flyttedato og et navn. Når en familie ved kjøkkenbordet bestemmer seg for at den ikke har råd til å prøve et år til, får vi ingen av delene. Vi får heller ingen bedrift. Det er den familien jeg vil gi mer makt over egen fremtid.

Bjeffet frem av Labrador