Når Europa trekker seg tilbake i nord, fyller stormaktene tomrommet

Sikkerhetspolitikk handler ikke lenger bare om forsvar og allianser, men om kontroll over verdikjeder, kritiske råvarer og økonomisk tilstedeværelse. Kampen om Grønland og Arktis viser hvordan geoøkonomi nå former både makt og markeder. Når Europa og Norge bygger ned aktivitet i nord, øker ikke bare den politiske risikoen – også den økonomiske.

Det finnes en seiglivet misforståelse i norsk offentlighet: at sikkerhetspolitikk handler om forsvar, våpen og allianser, mens verdiskaping handler om marked, gründere og «vanlig» næringspolitikk. I 2026 er dette et utdatert skille. For investorer, eiere og næringslivsledere er det langt mer presist å si at sikkerhetspolitikk i økende grad handler om hvem som kontrollerer verdikjeder, kritiske innsatsfaktorer, logistikk, eierskap og industriell kapasitet. Med andre ord: sikkerhetspolitikk handler stadig mer om økonomiens struktur – og dermed også om entreprenørskap.

Maktkamp i nordområdene

Denne sammenhengen blir spesielt tydelig i Arktis. Det som nå utspiller seg i nordområdene er ikke et teoretisk fremtidsscenario, men et pågående skifte i hvordan makt utøves i praksis. Når konkurransen om kritiske råvarer, teknologi og transportkorridorer tiltar, blir regioner som tidligere ble omtalt som perifere, omdefinert til strategiske knutepunkter. For Norge burde dette være et varsku. For investorer bør det være et risikosignal – og et mulighetsrom – samtidig.

Den klassiske teoretikeren som hjelper oss å forstå denne utviklingen, er økonom og geopolitisk tenker Albert O. Hirschman. Allerede i 1945 viste han hvordan handel og økonomisk integrasjon ikke bare skaper gjensidig gevinst, men også maktasymmetrier. Den som har flest alternativer, har størst politisk forhandlingskraft. Den som er mest avhengig, er mest sårbar. Hirschmans poeng er ikke at handel er negativ, men at avhengighet kan bli et pressmiddel når den er konsentrert og uten reelle substitutter.

I dag kaller vi dette geoøkonomi: bruken av økonomiske virkemidler for å oppnå geopolitiske mål. Sanksjoner, eksportkontroll, investeringer, subsidier, teknologistandarder og restriksjoner på tilgang til kritiske innsatsfaktorer er ikke lenger unntakstilstand. Det er normaltilstand. Dette har direkte konsekvenser for kapitalmarkedene. Risiko handler ikke bare om renter og etterspørsel, men om politisk tilgang, leveransesikkerhet og juridisk/strategisk kontroll.

Kritiske råvarer

Kritiske råvarer og metaller er kjernen i denne nye maktlogikken. Sjeldne jordarter, litium, nikkel, kobolt, grafitt og flere andre mineraler er blitt strategiske fordi de er nødvendige for batterier, energisystemer, digital infrastruktur, avansert industri og forsvarsteknologi. Når samfunnet elektrifiseres, digitaliseres og militærteknologi moderniseres, vokser betydningen av disse materialene – og dermed betydningen av hvem som kontrollerer dem, og hvor verdikjedene ligger.

Dette er ikke et abstrakt poeng. Verdikjeder kan politiseres over natten. Tilgang kan strammes inn. Pris kan manipuleres gjennom regulering, eksportrestriksjoner eller statlige industriprogrammer. I et slikt landskap blir det avgjørende om man har alternative leverandører, alternativ teknologi eller egen prosesskapasitet. Det er nettopp dette Hirschman beskrev: avhengighet er ikke bare et økonomisk forhold – det er et maktforhold.

Geoøkonomi i Arktis

Arktis er en naturlig arena for denne utviklingen. Regionen er ikke bare et militærstrategisk rom, men også et råvare- og logistikkrom. Smeltende is og teknologisk utvikling gjør ressurser mer tilgjengelige og sjøruter mer relevante. Når transportkorridorer flyttes, flyttes også økonomisk tyngde. Når ressurskartet endres, endres også maktbalansen. For investorer betyr dette at geopolitikk og industriell geografi igjen blir investeringsvariabler, ikke bare bakgrunnsstøy.

Det er i denne konteksten USAs sterke interesse for Grønland må forstås. Grønland er ikke bare en øy i Nord-Atlanteren. Det er et strategisk brohode mellom Nord-Amerika og Europa, en del av det nordatlantiske sikkerhetsrommet, og samtidig et område med potensial for viktige ressurser. USA har i flere år signalisert at Grønland har høy strategisk verdi – både av sikkerhetsmessige og geoøkonomiske grunner. Det betyr ikke at en konkret annektering er et «faktum», men det betyr at press, tilstedeværelse og innflytelse kan intensiveres når stormakter oppfatter at deres kjerneinteresser står på spill.

Amerikansk dominans

Og her kommer det ubehagelige: Dette rommet for amerikansk dominans oppstår lettere når Europa fremstår strategisk passivt. Hadde Europa hatt en samlet, industriell og geoøkonomisk strategi for Arktis – med kapital, verdikjedeutvikling og tilstedeværelse – ville Europas forhandlingsposisjon vært sterkere og avhengigheten mindre. I stedet har europeisk politikk ofte vært preget av fragmentering, reguleringsfokus og manglende evne til å koble industri og sikkerhet i ett og samme strategiske bilde.

Norge er et særlig tydelig eksempel på dette paradokset. Vi er en arktisk stat med geografisk tyngdepunkt i nord, og med et særskilt ansvar for tilstedeværelse og suverenitetshevdelse. Likevel har vi over tid sendt signaler om nedbygging og begrensning av aktivitet i nordområdene. I debatten fremstilles dette ofte som moralsk eller miljøpolitisk ansvarlighet. Men i en geoøkonomisk realitet er fravær aldri nøytralt. Når aktivitet reduseres, reduseres også den strukturelle suverenitetshevdelsen. Når verdiskaping forsvinner, forsvinner også deler av det sikkerhetspolitiske sikkerhetsnettet.

Norsk nedbygging

Dette er særlig tydelig på Svalbard. Svalbard er ikke bare et symbol, men et strategisk rom som krever faktisk tilstedeværelse for å opprettholde reell kontroll og legitimitet. Uansett hvordan man vurderer enkeltnæringer, er det et geopolitisk faktum at befolkning, infrastruktur, arbeidsplasser og økonomisk aktivitet er en del av den praktiske suvereniteten. Når den norske tilstedeværelsen svekkes, svekkes også evnen til å styre utviklingen på egne premisser. Hirschmans logikk er igjen relevant: den som har alternativer og kapasitet, har makt. Den som trekker seg tilbake, reduserer egne alternativer.

Det samme gjelder fastlandsnord. Nord-Norge er ikke en perifer sone; det er et strategisk rom som knytter Norge til nordatlantisk sikkerhet, europeisk energiforsyning, og nordlige transport- og råvarekorridorer. Når industriell aktivitet, kraftutbygging, logistikk og infrastruktur ikke utvikles i takt med behovene, svekkes både økonomisk vekst og strategisk motstandskraft. Dette har også en direkte investorlogikk: regioner med svak infrastruktur, svake verdikjeder og lav politisk prioritet får høyere risikopremie og lavere kapitaltilgang, noe som igjen forsterker nedbyggingen.

NATO-fellen

Noen vil innvende: men vi har jo NATO. Vi har USA. Vi er «dekket». Dette er en farlig mentalitet. Allianser er nødvendige, men de er aldri ubetingede. De er politiske konstruksjoner som påvirkes av innenrikspolitikk, stormaktsprioriteringer, og endringer i trusselbildet. Den som bygger sin nasjonale robusthet på antakelsen om at andre alltid vil stille opp på samme måte, bygger på usikker grunn. Hirschman ville sagt det slik: å være helt avhengig av én sikkerhetsleverandør uten reelle alternativer er en sårbarhet i seg selv.

Her ligger det et budskap som Investornytts lesere intuitivt forstår, fordi det ligner porteføljelogikk: Man diversifiserer ikke fordi man mistror én aksje, men fordi man forstår at konsentrasjonsrisiko er farlig. Sikkerhetspolitikk fungerer på samme måte. Hvis Norge og Europa bygger ned egen industriell kapasitet og entreprenøriell omstillingsevne i nord, øker konsentrasjonsrisikoen i geopolitikken: man får færre alternativer, mindre fleksibilitet og svakere forhandlingskraft.

Entreprenørskap = Sikkerhet

Derfor er entreprenørskap mer enn en «gründernisje». Entreprenørskap er evnen til å skape alternativer. Det er evnen til å bygge nye verdikjeder når gamle svikter, utvikle ny teknologi når tilgang begrenses, og skape industriell kapasitet når import blir politisert. I en geoøkonomisk verden er dette sikkerhetspolitisk kapasitet. For investorer betyr dette at innovasjonsøkosystemer, industriklynger og nasjonalt eierskap ikke bare er veksthistorier – de er en del av samfunnets risikostyring.

Dette er også grunnen til at diskusjonen om kritiske råvarer ikke kan stoppes ved «utvinning eller ikke». Den egentlige verdiskapingen – og den egentlige makten – ligger ofte i prosessering, foredling, teknologi, gjenvinning og standarder. Land som bare er råvareleverandører blir ofte prisgitt andres industrielle politikk. Land som kontrollerer foredlingsledd og teknologi kontrollerer mer av verdikjeden og får mer politisk innflytelse. I Hirschmans språk: de får flere alternativer, og dermed mer makt.

Aktiv arkitekt eller passiv tilskuer

Arktis er derfor ikke bare et sted for ressursdebatt, men for verdikjededebatt. Spørsmålet for Norge og Europa er om vi skal være aktive arkitekter av nordlig industriell utvikling, eller passive tilskuere til at andre fyller rommet. Hvis vi velger det siste, bør vi ikke bli overrasket når stormakter – inkludert USA – søker å sikre seg posisjoner som beskytter deres egen tilgang og strategiske dybde.

Det finnes også en innenrikspolitisk dimensjon som investorer ofte undervurderer, men som er helt sentral i sikkerhet: samfunnsrobusthet. Nordområdene er ikke bare geografi, men mennesker og lokalsamfunn. Økonomisk aktivitet skaper bosetting, kompetanse og lokal legitimitet. Det gir sosial stabilitet. Når økonomien bygges ned, øker fraflytting, kompetanse forsvinner, og regionen blir mer sårbar – ikke bare militært, men institusjonelt. Det er et sikkerhetspolitisk tap, men også et økonomisk tap: mindre arbeidsmarked, færre prosjektmuligheter og mer politisk friksjon.

I praksis betyr dette at investeringer i nord ikke bare er «regionpolitikk». Det er en del av statens strategiske risikohåndtering. Infrastruktur inn mot Sverige og Finland, energisystemer, havner, logistikk, industriell kapasitet og næringsklynger er sikkerhet. Samtidig er det investerbart. Den som klarer å lese denne strukturelle retningen tidlig, vil forstå hvor risiko flytter seg – og hvor muligheter oppstår.

Luksus-strategi

Så hva er konklusjonen, formulert for Investornytts lesere? Den er enkel: I 2026 er geopolitikk blitt en del av finansens grunnlogikk. Kritiske råvarer, Arktis og kontroll over verdikjeder avgjør både nasjonal handlingsfrihet og investeringsrisiko. Hirschman hadde rett: økonomiske strukturer former politisk makt. Og politisk makt former markeder.

Når Norge og Europa reduserer aktivitet i nord – på Svalbard og i nordområdene – svekker vi ikke bare lokal verdiskaping. Vi reduserer også vårt sikkerhetspolitiske sikkerhetsnett. Vi gjør oss mer avhengige, og dermed mer pressbare. Vi bygger ned alternativer, og dermed ned forhandlingskraft. I en verden der stormakter posisjonerer seg rundt Grønland, råvarer og nordlige korridorer, er dette en strategisk luksus vi ikke har råd til.

Det vi trenger er derfor en ny fortelling som investorene forstår: Entreprenørskap er ikke pynt på økonomien. Det er økonomiens evne til å overleve sjokk og skape alternativer. I en geoøkonomisk tidsalder er det sikkerhetspolitikk. Og i nordområdene er det selve grunnlaget for at suverenitet ikke bare er et juridisk begrep, men en praktisk realitet.