Hvorfor døde Olaf Tufte?

Olaf Tufte var ikke bare en OL-vinner. Han var idealnordmannen. Bonde og brannmann. En nøktern og jordnær mann, som lot årene tale for seg. I flere tiår og syv olymiader representerte han disiplin, arbeidskapasitet og en nesten mytologisk fysikk. Nettopp derfor traff dødsfallet så hardt: Hvordan kan en 50-åring i den ekstreme enden av den menneskelige prestasjonsskalaen plutselig dø av akutt hjertestans?

Så langt vet vi lite. Tufte ble funnet bevisstløs på gården sin, fløyet til Rikshospitalet og erklært død dagen etter. Familien har opplyst at dødsårsaken var akutt hjertestans, men at endelige svar fra obduksjon avventes – som familien har opplyst at de ikke vil dele mer informasjon om.

Spørsmålet som ikke bør forbys

I dette tomrommet er det uunngåelig at mange stiller spørsmålet: Kan covid-vaksinen ha spilt en rolle?

Derfor er det også nødvendig at spørsmålet stilles. Ikke fordi det er den mest sannsynlige forklaringen. Det er den ikke. Men fordi spørsmålet finnes der ute, også blant helt vanlige mennesker som ikke er konspirasjonsteoretikere. Og i et åpent, vitenskapelig samfunn bør hypoteser falsifiseres, ikke avfeies med moralsk forakt.

Det er dessuten en utbredt oppfatning at helsemyndigheter så vel som media har berøringsangst for vaksinespørsmålet. Den refleksen er uklok. Den nører opp under mistillit, og gjør at seriøse spørsmål overlates til useriøse aktører.

mRNA-vaksiner har en dokumentert, men sjelden, bivirkning i form av hjertemuskelbetennelse. En norsk studie omtalt av FHI fant 177 tilfeller blant 4,1 millioner vaksinerte der vaksinen ble vurdert som mest sannsynlig årsak – 4,5 per 100.000 vaksinerte. Det gjør ikke vaksinesporet til en god forklaring på Tuftes død. Uten tidsnær vaksinasjon, symptomer eller obduksjonsfunn som peker mot myokarditt, er det et svakt spor. Men nettopp derfor bør det besvares saklig, ikke tabuiseres.

Hvis ikke risikerer man også en annen feil, slik vi så i kjølvannet av pandemien: at folk ga covid-vaksinen skylden for dødsfall som snarere skyldtes koronaviruset i seg selv. Likeledes er det mer sannsynlig at dødsfall som følger av hjertesykdom skyldes underliggende sykdom, alder, genetikk eller tilfeldige sjeldne hendelser enn covid-vaksinen. 

Ingen skjult dødsbølge

Det er heller ikke dekning for å konstatere en bred økning i plutselige dødsfall blant idrettsutøvere under og etter covid. En JAMA Network Open-studie fra 2025 fant ingen økning i plutselig hjertestans eller hjertedød blant unge konkurranseutøvere i USA i pandemiens tre første år sammenlignet med de tre foregående. Et FIFA-register for fotballspillere fant heller ingen økning under pandemien. Det utelukker ikke enkeltcaser. Men det svekker fortellingen om en skjult bølge av vaksinerelaterte idrettsdødsfall.

For meg er det mer interessante sporet et annet: Har norsk utholdenhetskultur vært for naiv i skillet mellom prestasjonsevne og hjertehelse?

Jeg har vokst opp tett på langrennsmiljøet. Jeg har sett mennesker som var “unge for alderen”, topptrente og tilsynelatende robuste, likevel bli rammet av infarkt og hjertestans. Jeg har selv tidvis trent mye løping, og i ettertid lurt på hvor grensen egentlig går mellom helse og belastning.

I et portrettintervju i forbindelse med mesternes mester på nrk i 2023 vedkjenner Tufte at hans store feil var å ikke ta ett år fri etter Beijing OL i 2008 – etter å ha «tatt livet av kroppen i så mange år». Med snitt på 6,5 timers søvn per natt som nygift småbarnsfar, sa kroppen fullstendig stopp i VM i Poznan i 2009. Men som kjent kom han sterkt tilbake med bronsen i Brasil i 2016. 

Har vi misforstått toppform som helse?

Forskningen gir ikke grunnlag for treningspanikk. Trening er sunt. Men ekstrem utholdenhetsidrett over tiår er ikke det samme som mosjon. En European Heart Journal-studie fant atrieflimmer hos 21,5 prosent av tidligere elite-roere, mot 3,2 prosent i kontrollgruppen. Norsk Cardiologisk Selskap anbefaler nå målrettet hjertescreening av utvalgte idrettsgrupper.

Tuftes død bør ikke bli en arena for spekulasjon – men heller ikke for taushet. Offentligheten har ikke krav på hele obduksjonsrapporten. Men det er av allmennhetens interesse når en av landets mest dekorerte toppidrettsutøvere dør brått og tilsynelatende som lyn fra klar himmel. En nøktern medisinsk hovedkonklusjon ville hatt verdi – slik offentligheten fikk etter det like uventede dødsfallet til svømmeren Alexander Dale Oen i 2012. (Obduksjonen viste at Dale Oen døde av hjerteinfarkt som følge av alvorlig, uoppdaget kransåresykdom.)

Det handler ikke om å grave i en privat tragedie. Det handler om å lære av et oppsiktsvekkende dødsfall hos en offentlig idrettsutøver som symboliserte det sunneste vi trodde et menneske kunne være.