Pøblene herjer – Mediene bortforklarer

Hva er medias ansvar?

Når Norges største avis, VG, velger å dekke de ukontrollerte gatekampene i Frankrike med overskrifter som «Setter inn spesialstyrker mot eget folk», demonstrerer de en farlig og bevisst mangel på bakkekontakt. Det vi bevitner er ikke en stat som undertrykker en fredelig befolkning. Vi bevitner et samfunn under angrep fra krefter som bruker politisk misnøye som et påskudd for ren terror i gatene. Å fremstille utplasseringen av spesialtrent politi som et overgrep, er en hån mot de menn og kvinner som står i fremste linje for å forsvare rettsstaten.

Klarer ikke media å begripe hvor ekstremt krevende og livsfarlig situasjonen er for fransk politi? Når over 300 politifolk har blitt skadet bare i løpet av de tre siste store sammenstøtene, står vi ikke overfor demonstranter. Vi står overfor en voldelig mobb. Totalt er over 1000 politifolk skadet. Mer enn ti av dem har pådratt seg så alvorlige skader at de har stor sjanse for aldri å kunne returnere til yrket sitt. De har fått livene og karrierene sine smadret fordi de forsøkte å beskytte butikkeiere, nabolag og offentlige bygg mot nedbrenning og plyndring.

Total mangel på forståelse

At VG og andre toneangivende medier problematiserer bruken av spesialstyrker i et slikt trusselbilde, avslører en dyp uvitenhet om politiets operative virkelighet.

Politiet opererer ut fra maktpyramiden. Ingen går til fysisk angrep eller rykker inn med spesialenheter ut av det blå. Det gis gjentatte, klare pålegg om å fjerne seg. Det advares.

Maktbruken eskaleres kun når pøbler nekter å etterkomme ordre, når de ødelegger andres eiendom, og når de utøver livsfarlig vold. Politiet går aldri mot fredelige demonstranter. De går mot dem som kaster brannbomber, svinger våpen og truer medmenneskers liv. Når trusselnivået overgår det vanlig opprørspoliti kan håndtere, er spesialstyrker ikke bare et legitimt verktøy – det er en absolutt nødvendighet.

Som om ikke de menneskelige omkostningene var nok, er de materielle ødeleggelsene knapt til å fatte. Det er plyndret for ufattelige 10 milliarder kroner. Dette er ikke et rop om sosial rettferdighet; det er ren vandalisme og grådighet satt i system. Når en politikilde i tillegg opplyser at det i all hovedsak er første- og andregenerasjons innvandrere som står bak disse herjingene, revner den etablerte pressens skjønnmalte narrativ fullstendig. Dette handler ikke lenger om franske velferdsbudsjetter.

Palestinske flagg

Når vi samtidig ser at palestinske flagg vaier over utbrente biler, blir det smertelig tydelig at gatekampene fungerer som en ventil for noe helt annet. Det er en massiv, oppdemmet aggresjon – blant annet mot Vestens håndtering av krigen i Gaza – som nå får fri utfoldelse under dekke av sosialt opprør. Her svikter den etablerte pressen sitt samfunnsansvar fundamentalt. Ved å bruke ladede begreper og viske ut den livsnødvendige grensen mellom en fredelig demonstrant og en voldsutøver, gir media pøblene et politisk alibi. Det ødelegger totalt for de fredelige demonstrantenes budskap.

Midt i dette står de økonomiske realitetene fast, like ubønnhørlige som før: Et samfunn har ikke mer penger enn det skaper. Man kan ikke kreve at en stat skal strø om seg med midler den ikke har, for så å brenne ned selve infrastrukturen som gir deg helsehjelp, utdanning, mat og sikkerhetsnett. Samfunnskontrakten bygger på at man krummer nakken, tar utdanning, skaper verdier og bidrar. Man er sin egen lykkesmed. Staten er ikke en utømmelig bankkonto du kan plyndre når du er frustrert.

Mediene har en plikt til å ta krystallklar avstand fra denne volden. Ved å i stedet innta en polariserende rolle hvor politiet mistenkeliggjøres og opptøyene hvitvaskes som «folkelig opprør mot dyrtid», legitimerer pressen i praksis angrepene på våre demokratiske institusjoner. Det er på høy tid at journalistikken slutter å fungere som et PR-byrå for gatevold, og begynner å stille dem som river ned samfunnet til ansvar.