Regjeringens politilskandale: Slik blir vi lurt

Når regjeringen selger inn lønns- og prisvekst som en «historisk satsing», bedriver de ikke bare politisk spinn. De lyver det norske folk rett opp i ansiktet. Det er på tide å kalle en spade for en spade. Justisminister Astri Aas-Hansen (AP) og statssekretær Joachim Øren driver med systematisk velgerbedrag mens politiet kneler.

«En løgn om storstilt satsing på politiet blir ikke sann fordi den gjentas mange ganger,» skriver PF-leder i Vest politidistrikt i bransjebladet Poliforum.

Det er en knusende dom over en regjering som har gjort det til en sport å manipulere tall for å skjule en dyster virkelighet. Mens Øren skryter uhemmet i media om en styrking av politiet på en tredjedel, ser vi i virkeligheten et politi som er i ferd med å gå i oppløsning.

Ørens tallmagi

Det krever en helt spesiell form for politisk arroganse å presentere nominelle tall – altså penger som bare dekker at strømmen, bensin og lønningene har blitt dyrere – som en reell satsing. 

Når Øren og Justisdepartementet hevder at Vest politidistrikt har fått 500 millioner mer siden 2021, er det en bevisst avsporing og regelrett løgn. At det er en løgn er en ting, men et hån mot de som står i førstelinjen en annen.

Sannheten er at nesten hele dette beløpet er spist opp av inflasjon og nye, pålagte oppgaver. Det er som å gi en sulten person en femtilapp når brødet koster 55 kroner, og så kreve takk for at man har gjort vedkommende «rik». Det er ikke bare uredelig; det er en fornærmelse mot den sunne fornuft. Joachim Øren undervurderer det norske folks intelligens hvis han tror vi ikke ser forskjell på driftsmidler og inflasjonsjustering.

Justisminister uten bakkekontakt

Hvor er justisminister Astri Aas-Hansen i dette bildet? Hun sitter med det øverste ansvaret for at politidistrikt nå tvinges til å kalle budsjettkutt for «framdrift». I Vest politidistrikt er realiteten at fire politistasjoner kan bli lagt ned. Dette skjer samtidig som kriminalitetsbildet blir råere, de kriminelle nettverkene får dypere rotfeste, og befolkningen føler seg stadig utrygge.

At Aas Hansen tillater denne retorikken, vitner om en farlig mangel på respekt for den kritiske situasjonen politiet står i.  Ved å gjemme seg bak prosentsatser og nominelle milliardbeløp, gambler hun med politiets viktigste kapital: Tillit.

Et svik mot samfunnsoppdraget når regjeringen «gir med den ene hånda og tar med den andre», slik tallene fra Vest PD viser, er resultatet et politi som står økonomisk på stedet hvil, mens oppgavene tårner seg opp. Det er et demokratisk problem når de som skal sørge for vår trygghet, blir tvunget til å grave seg ut av «møkk» – for å låne PF-lederens ord – mens politikerne står på en scene og mottar applaus for penger som i praksis ikke finnes.

Regjeringen Aas Hansen og deres rådgivere må slutte å pynte på bruden. Det norske folk krever et politi som er rustet til å møte dagens trusselbilde, ikke en Excel-øvelse designet for å vinne dagsrevy-innslag.

Joachim Øren: Slutt å lyve med tall. Du er en elendig rådgiver, dette skader AP mer enn du tror. Du undervurderer det norske folk.

Astri Aas-Hansen: Ta ansvar for at politiet faktisk kan gjøre jobben sin. Tilliten til regjeringens justispolitikk er ikke bare tynnslitt – den er i ferd med å forsvinne helt. Og denne gangen kan dere ikke kommunisere dere ut av det. Tallene lyver ikke, selv om dere gjør det.

Så over til privat næringsliv

I regnskapsverdenen (IFRS/NRS) er det et ufravikelig krav at finansiell rapportering skal gi et rettvisende bilde av virksomhetens stilling. Dette er krav fra Finanstilsynet. 

Når Øren bruker nominelle tall for å døyve kritikken om ressursmangel, bryter han med det fundamentale skillet mellom nominell verdi og realverdi. En CFO som rapporterer en omsetningsvekst på 30 % uten å nevne at varekostnaden har økt med 40 %, begår det som i revisjonsterminologien kalles material misstatement (vesentlig feilinformasjon).

Hvis en finansdirektør (CFO) hadde operert med samme type tallgymnastikk og bevisste tåkelegging som vi nå ser i politipolitikken, ville vedkommende ikke bare fått sparken – de ville mest sannsynlig blitt gjenstand for etterforskning av Økokrim for markedsmisbruk og bedrageri.

Her er de brutale parallellene mellom denne politiske retorikken og økonomisk kriminalitet i næringslivet.

Regnskapsfusk: Å selge inflasjon som overskudd

Tenk deg en CFO som går ut til aksjonærene og sier: «Selskapet har aldri vært sterkere! Vi har 37 % mer penger på konto enn for fem år siden.» Aksjonærene jubler, helt til de oppdager at utgiftene til råvarer og strøm har økt med 40 %, og at selskapet i realiteten går med dundrende underskudd.

I næringslivet kalles dette for misvisende rapportering. En CFO som bevisst unnlater å justere for kostnadsvekst for å gi et glansbilde av situasjonen, begår et tillitsbrudd som er uopprettelig. Vedkommende manipulerer investorenes beslutningsgrunnlag. I politikken kalles det «kommunikasjonsstrategi», men i børsverdenen kalles det svindel.

Bedrageri overfor aksjonærene (Velgerne)

Aksjonærene (folket) har investert sine penger (skattekroner) og sin tillit i en ledelse (regjeringen) som lover trygghet og vekst. Når ledelsen leverer tall som er «vasket» for å se bra ut, mens de i realiteten legger ned produksjonslinjene (politistasjonene), begår de et økonomisk bedrag.

Hvis en CFO hevder at «vi satser stort på kjernevirksomheten», samtidig som de ansatte ikke har råd til verktøy og fabrikkene stenges, ville revisor nektet å signere regnskapet. En slik diskrepanas mellom ledelsens retorikk og den faktiske driften er et klassisk tegn på at man prøver å skjule en nær forestående konkurs.

Å flytte penger mellom regnskapsposter

Politikere elsker å presentere «nye satsinger» uten å nevne at pengene tas fra grunndriften. I et børsnotert selskap ville dette tilsvart å ta penger fra vedlikeholdsfondet for å betale utbytte, for så å hevde at selskapet er «mer lønnsomt enn noen gang».

Dette er en kortsiktig plyndring av selskapets substans. Når man tvinger et politidistrikt til å velge mellom å etterforske voldtekt eller å ha en åpen dør for publikum, har man i realiteten erklært driftshvile. En CFO som hadde gjort dette for å pynte på resultatet før en generalforsamling, ville blittsaksøkt personlig for millioner.

Tap av bevilgning

For et selskap er tillit alt. Hvis markedet forstår at CFO-en lyver systematisk om de reelle rammene, stuper aksjekursen, og styret må gå.

Når politikere som Joachim Øren og Astrid Aas Hansen bruker nominell vekst som sannhetsvitne for «styrking», driver de med en form for politisk innsidehandel med falsk informasjon. De vet at tallene er hule, de vet at politiet kneler, men de selger likevel et produkt (trygghet) som de vet de ikke har dekning for.