Kronikk: «Boomerne beholdt makten – millennials fikk regningen»

En ny kronikk i Compact Magazine skaper debatt om konsekvensene av amerikansk DEI-politikk (diversity, equity and inclusion). Forfatter Jacob Savage beskriver hvordan han og andre hvite mannlige millennials opplevde at karriereveier i mediebransjen, akademia og Hollywood i praksis ble smalere etter midten av 2010-tallet. Ikke fordi eldre hvite menn mistet makt, men fordi rekrutteringspresset om «mer mangfold» traff inngangsnivåene og mellomlaget av arbeidslivet.

Savage åpner med en personlig historie fra Los Angeles: Etter flere år med manusarbeid fikk han i 2016 signaler om at han og en medforfatter var nær en plass i et «writers’ room», men ble avvist fordi rommet allerede besto av «for mange hvite menn». Møtet endte høflig, men uten jobb. For Savage blir episoden et symbol på en bredere utvikling: Eldre hvite boomer-menn ble sittende i maktposisjonene, mens de trakk opp stigen etter seg.

Han er eksplisitt på at dette ikke var et generasjonsskifte på toppen. Sjefer, redaktører og professorer – ofte boomer- eller eldre Gen-X-menn – beholdt sine maktstillinger. Men kravene om mangfold ble håndhevet der konkurransen var hardest: blant unge og midt-i-karrieren-kandidater. Ifølge Savage var det her justeringen ble gjort, og det var her kostnaden havnet.

Nederst i søknadsbunken

Kronikken trekker inn en rekke konkrete tall for å underbygge poenget om at ansettelsesutfall ikke samsvarte med søkergrunnlaget. I Hollywood viser Savage til at hvite menn utgjorde 48 prosent av TV-manusforfattere på lavere nivå i 2011, men bare 11,9 prosent i 2024. Samtidig beskriver han hvordan eldre hvite menn fortsatt dominerte blant etablerte showrunnere og øvre sjikt i bransjen.

I journalistikken siterer han en seniorredaktør som forklarer at en typisk stilling kunne få «et par hundre søknader», hvor minst 80 kom fra hvite menn. Savage legger til at hvite menn fortsatt utgjorde nær halvparten av søkerne, men endte med å fylle rundt 10 prosent av de åpne stillingene i perioden etter 2019.

Sortert ut av mediebransjen

Kronikken trekker inn en rekke konkrete tall for å underbygge poenget om at ansettelsesutfallene endret seg dramatisk over tid – og ikke i takt med søkergrunnlaget. I Hollywood viser Savage til at hvite menn utgjorde 48 prosent av TV-manusforfattere på lavere nivå i 2011, samme år som han selv flyttet til Los Angeles. I 2024 var andelen redusert til 11,9 prosent, ifølge Writers Guild-tallene han refererer til. Dette skjer samtidig som eldre hvite menn, ifølge Savage, i stor grad ble værende blant etablerte showrunnere og i øvre sjikt av bransjen.

I journalistikken beskriver Savage en tydelig diskrepans mellom søkergrunnlag og ansettelsesutfall som har akselerert etter #MeToo og George Floyd. En seniorredaktør han siterer forteller at en typisk utlysning kunne tiltrekke seg «et par hundre søknader», hvor om lag 80–100 kom fra hvite menn. Hvite menn dermed rundt 40–50 prosent av søkerne, omtrent på linje med tidligere år. Likevel ble hvite menn i denne perioden i praksis sortert bort i sluttfasen, og endte ifølge redaktøren med å fylle omtrent én av ti stillinger som faktisk ble besatt. Redaktøren beskriver det som «gitt på forhånd» at hvite menn ikke ville bli valgt, uavhengig av kvalifikasjoner, så lenge det fantes kvalifiserte kandidater med annen bakgrunn.

Problemet, som The Atlantics sjefredaktør, Jeffrey Goldberg (hvit mann, anno 1965), erkjente i 2019: 

«Det er veldig, veldig vanskelig å skrive en 10.000-ords forsidehistorie. Det er ikke mange journalister i USA som kan gjøre det – og de som kan, er nesten utelukkende hvite menn.» 

Likevel, påpeker Savage, fortsatte redaksjonene å redusere rekrutteringen av nettopp denne gruppen, samtidig som de samme eldre, etablerte skribentene ble værende i topposisjoner.

I mangfold, sannhet

Savage bruker akademia som sitt mest detaljerte eksempel på hvordan kohorteffekten slo ut over tid. Han peker på at obligatorisk pensjonering ble avskaffet i 1994, noe som bidro til at eldre professorer – i hovedsak hvite menn fra rekruttert før 2000-tallet – ble værende i stillingene sine. Samtidig ble rekrutteringslinjen for nye stillinger gradvis endret.

Ved Harvard viser han til at hvite menn utgjorde 39 prosent av tenure-track-stillingene [på vei til fast ansettelse, journ.anm.] i humaniora i 2014, men at andelen falt til 18 prosent i 2023. Savage understreker at dette ikke sier noe om dagens professorstab isolert sett, men om pipelinen som bestemmer hvem som faktisk får adgang til akademiske karrierer og vil definere akademia fremover.

Han går deretter inn i detaljerte prosess-tall fra Brown University i 2022, nettopp for å vise hvordan seleksjonen endres fra søkerstadiet til endelig ansettelse:

• I humaniora var 55 prosent av søkerne menn, men andelen ble redusert systematisk i hvert ledd: 48 prosent på longlist, 42 prosent på shortlist, 34 prosent i intervjurunden, og til slutt 29 prosent av jobbtilbudene.

• I samfunnsvitenskap var 54 prosent av søkerne menn, mens bare 32 prosent av tilbudene gikk til menn.

• I realfag var kvinner 23 prosent av søkerne, men mottok 42 prosent av tilbudene.

Savage bruker disse tallene for å vise hvordan utfallet avviker stadig mer fra utgangspunktet jo lenger prosessen går – sammenlignet med tidligere perioder der søkerandel og ansettelsesandel lå langt nærmere hverandre.

Ved UC Berkeley viser han til at hvite menn utgjorde 48,2 prosent av søkerne i realfag, men bare 26 prosent av ansettelsene til assisterende professor-stillinger. Som kontrast trekker han frem at hvite menn i 2015 stod for 52,7 prosent av nye tenure-track-ansettelser ved Berkeley, noe som ifølge ham illustrerer hvor raskt praksisen ble endret.

Ved Yale oppgir Savage at 14,6 prosent av tenure-track assisterende professorer ansatt siden 2018 var hvite amerikanske menn. I humaniora var tallet 6 av 76, som han selv angir til 7,9 prosent. Samtidig påpeker han at eldre hvite menn fortsatt ble ansatt i seniorstillinger, noe han bruker som et kjerneeksempel på at justeringen i hovedsak traff yngre kohorter, ikke toppen av systemet.

No Country for White Men

Savage retter også kritikk mot fremstillingen av DEI som en hovedsakelig godartet («benign») eller symbolsk praksis. Han viser blant annet til argumenter – gjengitt i amerikansk presse – om at ordningene stort sett handlet om signaler og bevisstgjøring. For Savage er dette en beskrivelse som kan stemme for dem som allerede var etablert, men som ifølge ham ikke fanger hvordan systemet fungerte for yngre kohorter av hvite menn, som ble kvotert ut for at andre skulle kvoteres inn. De havnet på den tapende siden i et nullsumspill. 

Hans hovedpåstand er at hvite mannlige millennials måtte være «eksepsjonelle» for å oppnå den samme mobiliteten som tidligere generasjoner fikk gjennom normale karriereløp – mens andre grupper ble aktivt prioritert i rekrutteringsfasen.

En kohort-fortelling med politiske konsekvenser

Det sentrale grepet i The Lost Generation er at Savage insisterer på å lese det siste drøye tiåret som en kohort-historie, ikke bare en debatt om kjønn og etnisitet isolert sett. Samme identitet kunne gi helt ulike karriereløp avhengig av når man kom inn i systemet. De som allerede var inne, ble i stor grad skjermet. De som kom etter, møtte nye spilleregler.

Savage avslutter med å stille et bredere spørsmål: Om institusjonene som gjennomførte denne omleggingen – mediene, akademia, Hollywood – faktisk ble sterkere, mer tillitsvekkende og mer meritokratiske av den? Eller om ekskluderingen av en hel kohort bidro til den legitimitetskrisen mange av disse miljøene i dag befinner seg i?

Kronikken ble publisert 15. desember 2025 i Compact Magazine.