Italia og Spania kvitter seg med verstingstempel

Italia og Spania har i stillhet kvittet seg med «periferi»-stempelet i obligasjonsmarkedet. Investorer priser nå italiensk og spansk statsgjeld langt tettere opp mot eurosonens kjerne enn de har gjort. Det skriver Financial Times.

Risikopåslaget investorene krever for å holde italienske og spanske statsobligasjoner sammenlignet med tyske bunds har falt til sitt laveste nivå på 16 år. Det markerer en tydelig reprising av risiko i eurosonen, der Roma og Madrid i økende grad behandles på linje med land som tidligere ble regnet som klart tryggere.

Utviklingen skjer parallelt med en merkbar endring i eurosonens «kjerne». Frankrike sliter med vedvarende budsjettunderskudd, politisk uro og en gjeldsbane som peker bratt oppover, mens Tyskland har varslet en historisk lånefinansiert investeringspakke. For investorer betyr det at tidligere referansepunkter fremstår mindre uangripelige enn før.

Spania vekstvinner

Spania har i tillegg fått solid medvind fra realøkonomien. Landet ligger an til å bli verdens raskest voksende store, avanserte økonomi for andre år på rad i 2025, ifølge prognoser fra IMF. En kombinasjon av høy nettoinnvandring, sterk turisme, relativt lave energikostnader og betydelige EU-midler løfter veksten og bidrar til å presse budsjettunderskuddet videre ned.

Italia har et svakere vekstbilde, men har likevel vunnet tillit i obligasjonsmarkedet. Under Giorgia Melonis regjering har finanspolitikken vært mer disiplinert enn fryktet, og underskuddet er på vei raskt ned. Landet ventes å forlate EUs prosedyre for overdreven gjeld tidligere enn antatt – i kontrast til Frankrike, som beveger seg i motsatt retning.

I sum er ikke Italia og Spania blitt lavrenteland. De er blitt lavere risikoland relativt til resten av eurosonen – og det er det obligasjonsmarkedet nå priser inn. Samlet sett har Italias lånekostnader i år beveget seg sidelengs rundt 3,5 prosent, mens Spanias har økt svakt til rundt 3,3 prosent.

Obligasjonsmarkedet priser i økende grad eurosonen som én kredittmessig «blob», med intern differensiering, men uten den strukturelle fragmenteringsrisikoen som dominerte etter eurokrisen.