Europa overreagerer på Trumps sikkerhetsstrategi

Reaksjonene i Europa har vært kraftige siden Trumps nye sikkerhetsstrategi beskrev kontinentet som svekket, overregulert og truet av «sivilisatorisk utslettelse». Historikeren Niall Ferguson mener likevel at europeerne bommer fundamentalt på hva dokumentet er, og ikke er. Det skriver Ferguson i The Free Press. 

– Dette er ikke en doktrine. Det er et byråkratisk kompromiss

Ferguson advarer mot å tro at en 30-siders tekst uttrykker en helhetlig amerikansk strategi. Budskapet hans er at NSS ikke er noen doktrine, men et byråkratisk kompromiss. Dokumentet bærer preg av mange hender, motstridende agendaer og interne dragkamper i Washington. Som han påpeker, er det lite sannsynlig at Trump selv har lest teksten i sin helhet.

For Ferguson er derfor Europas sterke respons – fra bekymring til sjokk – et tegn på at kontinentet overtolker teksten som en bindende geopolitisk kursendring, snarere enn som et produkt av den amerikanske forvaltningsmaskinen.

Hard retorikk – ingen politikk

Mens flere europeiske ledere har tolket strategien som et dramatisk brudd med tiår med transatlantisk sikkerhetspolitikk, understreker Ferguson at slike dokumenter sjelden styrer USAs faktiske handlinger. 

Historien viser, argumenterer Ferguson, at amerikansk utenrikspolitikk formes av løpende beslutninger i Det hvite hus, Senatet, Pentagon og de ulike sikkerhetsorganene – langt mer enn av årlige strategipapirer. 

Han viser til Henry Kissingers klassiske observasjon om at «det finnes ikke én amerikansk utenrikspolitikk», bare en serie beslutninger og kompromisser som senere gis en etterrasjonalisert koherens. 

Derfor mener han at Europa risikerer å lese langt større geostrategisk alvor inn i dokumentet enn det Washington selv gjør. 

Ideologisk avstand mellom USA og Europa blir tydeligere

Gideon Rachman i Financial Times er mindre opptatt av dokumentets byråkratiske opprinnelse og mer av retningen det antyder. For ham representerer NSS et mulig skifte der USA definerer sikkerhet i sivilisatoriske, ikke bare militærpolitiske, termer. Masseinnvandring omtales som en større langsiktig trussel enn Russland – også for Europa.

Rachman mener strategien dermed eksponerer en økende ideologisk kløft:

• USA: vekt på nasjon, kultur, identitet og grenseregulering

• Europa: vekt på liberal-demokratiske institusjoner, menneskerettigheter og internasjonal rett

Det er denne spenningen Rachman mener Europa må ta alvorlig, mer enn enkeltformuleringene i dokumentet.

Paradokset er at de liberal-demokratiske institusjonene, menneskerettighetene og den regelstyrte internasjonale ordenen Europa holder til sitt hjerte og har bygget sin identitet rundt, har vært betinget av at USA betaler regningen, mens Europa har vært med som moralposerende gratispassasjer. Det har Trump fått nok av.

Et oppgjør med USAs historiske rolle

Ferguson peker også på at NSS retter en uvanlig skarp kritikk mot USAs egen utenrikspolitiske tradisjon. Dokumentet hevder at amerikanske eliter i tiår har «overvurdert USAs evne til samtidig å finansiere en massiv velferds-, regulerings- og forvaltningsstat og et omfattende militært, diplomatisk, etterretningsmessig og utenlandspolitisk kompleks.»

Formuleringen er et oppgjør med forestillingen om USA som den ubegrensede garantisten for global orden. Å være verdenspoliti er ifølge forfatterne ikke lenger bærekraftig. Rapporten representerer også et oppgjør med utenrikspolitikken til både Bush sr. og Clinton-administrasjonene. Det er som å banne i kirken til USA utenrikspolitiske etablissement og forklarer hvorfor både Wall Street Journal og New York Times har reagert med utilslørt forakt. 

Resultatet er, slik Ferguson leser NSS, en amerikansk irritasjon over et Europa som moralsk forsvarer en verdensorden de ikke har evne eller vilje til å opprettholde militært og økonomisk, men som Europa forventer at USA fortsatt skal subsidiere.

USA først, men ellers lite nytt under solen

Fergusons analyse er en advarsel mot overtolkning. NSS avslører interne amerikanske prioriteringer, men gir ingen fasit for USAs handlinger fremover. Derfor mener han Europa må være varsom med å tolke dokumentet som en strategisk endelig dom over forholdet mellom USA og Europa. For ham er realpolitikken, ikke retorikken, det som vil avgjøre den transatlantiske sikkerhetspolitikken under Trump-administrasjonen.