Bessents nye våpen mot rentene: Kan tappe hovedkontoen på 950 milliarder dollar

USAs finansdepartement vurderer å bruke penger fra Treasury General Account, kjent som TGA, til å finansiere de varslede tilbakekjøpene av langsiktige amerikanske statsobligasjoner.

Det opplyser to høytstående tjenestepersoner i departementet til CNBC. Kontoen, som i praksis er den amerikanske statens brukskonto i Federal Reserve, inneholder nær 950 milliarder dollar. Hvor mye som eventuelt kan bli brukt, eller når en beslutning kan komme, er ikke kjent. Tjenestepersonene gjorde det likevel klart at kontantbeholdningen anses som tilgjengelig for tilbakekjøpene.

Opplysningene utvider dramatisk den teoretiske ildkraften bak Bessents inngripen i obligasjonsmarkedet. Samtidig kommer de rett etter at Ray Dalio beskrev selve behovet for slike kjøp som et mulig varselskudd om at USA nærmer seg en gjeldskrise.

Dalio: Tre faresignaler samtidig

I et omfattende innlegg fredag 21. august pekte Bridgewater-grunnleggeren på tre utviklingstrekk som etter hans syn følger det klassiske mønsteret før en statlig gjeldskrise:

Japan reduserer eksponeringen mot amerikanske statsobligasjoner, de lange amerikanske rentene har steget samtidig som dollaren har svekket seg, og finansdepartementet har begynt å kjøpe mer av sin egen langsiktige gjeld.

– Er disse hendelsene i samsvar med den klassiske malen jeg beskrev i boken How Countries Go Broke: The Big Cycle? Svaret er ja, skrev Dalio.

Dalio mener USA befinner seg ved et finansielt vendepunkt. På dagens kurs anslår han at en gjeldskrise kan komme om mellom ett og fem år, med omtrent tre år som hans beste – og uttrykkelig usikre – gjetning.

Innlegget ble skrevet før det ble kjent at finansdepartementet betrakter den nær én billion dollar store TGA-beholdningen som mulig finansiering. Det gjør Bessents kortsiktige kapasitet større enn Dalio la til grunn, men endrer ikke hovedinnvendingen hans: Tilbakekjøpene reduserer verken underskuddet eller statens samlede finansieringsbehov.

Doblet tilbakekjøpene

Finansdepartementet overrasket markedet 19. august ved å minst doble størrelsen på tilbakekjøp av eldre og mindre likvide statsobligasjoner med lang løpetid.

Fra 9. september økes beløpet fra maksimalt 2 milliarder dollar til minst 4 milliarder dollar per operasjon i segmentene med løpetid fra ti til 30 år. Ordningen skal i første omgang vare frem til 4. november. Bessent har siden signalisert at kjøpene kan bli enda større.

Finansdepartementets offisielle begrunnelse er å bedre likviditeten i eldre obligasjoner. Timingen gjør likevel at grepet blir lest som et forsøk på å slå tilbake mot «bond vigilantes» og stagge de lange rentene. Den 30-årige amerikanske statsrenten hadde dagen før steget til 5,34 prosent, det høyeste nivået siden 2007, mens USAs samlede statsgjeld passerte 40.000 milliarder dollar.

Den første markedsreaksjonen var kraftig, men kortvarig. Rentene falt etter kunngjøringen, før store deler av bevegelsen ble reversert. Flere investorer beskrev tiltaket som midlertidig lindring fordi de underliggende problemene – store budsjettunderskudd, inflasjonsfare og et enormt tilbud av ny gjeld – sto urørt.

Mandagens melding om TGA-kontoen sendte igjen de lange rentene ned og svekket dollaren noe.

Bruker 40 prosent mer enn inntektene

Dalio illustrerer problemet ved å behandle den amerikanske staten som et selskap. Etter hans anslag vil staten i år få inn rundt 5.500 milliarder dollar og bruke rundt 7.500 milliarder. Utgiftene er dermed nær 40 prosent høyere enn inntektene, mens underskuddet ligger rundt 2.000 milliarder dollar.

Han anslår videre at gjelden holdt utenfor amerikanske statlige fond er rundt 32.000 milliarder dollar, mens den samlede bruttogjelden er rundt 40.000 milliarder. Renteregningen alene har passert 1.250 milliarder dollar i årstakt.

Dalios mest dramatiske regnestykke er at USA må håndtere om lag 11.000 milliarder dollar i renter og forfall det kommende året – omtrent dobbelt så mye som statens inntekter.

Det tallet trenger imidlertid en viktig presisering: Rundt 10.000 milliarder dollar består av obligasjoner som forfaller og normalt refinansieres ved at nye obligasjoner utstedes. Det er derfor ikke en årlig budsjettkostnad på linje med rentene. Tallet viser først og fremst hvor avhengig USA er av at investorene fortsetter å rullere gjelden – og til hvilken rente de er villige til å gjøre det.

Dalios løsning er å redusere budsjettunderskuddet til 3 prosent av BNP gjennom en kombinasjon av utgiftskutt, økte skatteinntekter og lavere renter. Han advarer samtidig mot at Federal Reserve kunstig presser rentene ned uten at de underliggende statsfinansene forbedres.

For investorer anbefaler han lavere eksponering mot obligasjoner, 10–15 prosent av porteføljen i gull og «litt» bitcoin.

Bessents økonomiske D-dag

Samtidig som Bessent forsøker å stabilisere markedet for amerikansk statsgjeld, bruker han dollaren som USAs fremste våpen mot Iran.

I en kronikk i Financial Times søndag 23. august varslet finansministeren at USA går inn i sluttspillet mot regimet i Teheran. Han beskrev den kommende offensiven som en «økonomisk D-dag» og lovet å kutte alle gjenværende finansielle og kommersielle livslinjer til Iran.

Budskapet var ikke bare rettet mot Iran. Land, banker og selskaper som fortsetter å kjøpe iransk olje, flytte iranske penger eller legge til rette for handel, ble advart om at de selv kan bli isolert fra global kapital og det amerikanske finanssystemet.

Mandag fulgte Bessent opp med bredere sanksjoner og trusler mot Irans økonomiske samarbeidspartnere. Tiltakene retter seg blant annet mot digitalaktiva, teknologi, gull, luftfart og skipsfart. Enheter som hjelper Iran med å omgå sanksjonene, risikerer å miste tilgangen til det amerikanske finanssystemet.

Dollaren binder historiene sammen

De to tilsynelatende separate offensivene henger sammen gjennom dollarens særstilling.

USA kan true andre land med økonomisk isolasjon fordi dollaren, amerikanske banker og markedet for statsobligasjoner fortsatt utgjør kjernen i det globale finanssystemet. Samtidig er denne makten avhengig av at utenlandske myndigheter, sentralbanker og investorer fortsatt ønsker å oppbevare store deler av formuen sin i dollar og amerikansk statsgjeld.

Hard bruk av dollarsystemet som geopolitisk våpen kan over tid gi utsatte land sterkere insentiver til å bygge alternative betalingskanaler og redusere dollaravhengigheten. Det betyr ikke at dollarens dominans står foran et umiddelbart sammenbrudd. Men det gjør spørsmålet Dalio stiller mer relevant: Om amerikanske statsobligasjoner fortsatt oppfattes som et tilstrekkelig sikkert verdilager når tilbudet vokser raskere enn den naturlige etterspørselen.

Ikke QE – og ikke gratis penger

Bruk av TGA vil heller ikke være det samme som kvantitative lettelser fra Federal Reserve.

Finansdepartementet kan ikke skape nye penger. Det vil bruke kontanter som allerede er hentet inn gjennom skatter og tidligere låneopptak. Dersom kontoen senere skal bygges opp igjen, må staten hente inn nye inntekter eller utstede nye obligasjoner.

Grepet kan dermed utsette behovet for ny kortsiktig gjeld og gi Bessent større frihet til å påvirke rentekurven her og nå. Men det sletter ingen gjeld. Dersom de langsiktige obligasjonene etter hvert erstattes med kortsiktige statskasseveksler, blir statens rentekostnader samtidig mer følsomme for Federal Reserves styringsrente.

Bessents prosjekt har dermed to fronter: Han vil vise at Washington fortsatt kan bruke dollaren til å isolere motstandere ute, samtidig som han forsvarer prisen og likviditeten i dollarens viktigste verdipapir hjemme.

For Bessent er tilbakekjøpene et likviditetstiltak. For Dalio er behovet for å gjennomføre dem etter et kraftig rentehopp selve faresignalet. Kontantbeholdningen på 950 milliarder dollar endrer størrelsen på våpenet – ikke striden om hvorfor det er blitt nødvendig.