Tyskland ødelegger seg selv – AfD takker for hjelpen

For 16 år siden utga Bundesbank-styremedlem Thilo Sarrazin Deutschland schafft sich ab – Tyskland avvikler seg selv. Boken utløste en voldsom innvandringsdebatt. Sarrazin måtte gå. De som ventet en politisk kursendring, fikk fem år senere se det motsatte.

I juli 2015 møtte Angela Merkel skoleelever i Rostock foran TV-kameraene, under regjeringens dialogserie «Gut leben in Deutschland». Den palestinske jenta Reem fortalte om familiens frykt for å bli sendt ut av landet. Merkel forklarte at Tyskland ikke kunne ta imot alle. Jenta gråt. Bildene gikk verden rundt, og jernkansleren ble anklaget for hjerteløshet.

Merkel deaktiverte venstre hjernehalvdel og lot følelsene ta overhånd. Uker senere lød budskapet «Wir schaffen das». Tyskland la de facto Dublin-systemets returmekanisme til side for de fleste syriske asylsøkere: Søknadene skulle behandles i Tyskland fremfor i det europeiske landet som etter regelverket hadde ansvaret, normalt første ankomstland. Fra politikkens begrensninger til hjertets grenseløshet.

I 2011–2025 registrerte Tyskland til sammen 3,2 millioner førstegangssøknader om asyl. De fleste ukrainske flyktninger kommer utenom denne statistikken. Ved utgangen av juni i år var over 1,3 millioner ukrainere registrert som beskyttelsessøkende.

Trippel selvskading

Også energipolitikken ble styrt av vibes. Etter Fukushima-ulykken i Japan i 2011 besluttet Merkel å fremskynde avviklingen av atomkraften. Dette til tross for at ingen døde av stråling og at FNs strålingskomité ikke har påvist helseskader i lokalbefolkningen som direkte kan tilskrives strålingen fra ulykken. Tyskland sverget samtidig sin lit til Putin og gjorde seg avhengig av russisk gass. Da Russland invaderte Ukraina og energiforholdet brøt sammen, fullførte Merkels etterfølger Olaf Scholz likevel atomnedleggelsen i 2023. Først gjorde man energiforsyningen sårbar. Så fortsatte man å demontere alternativet.

I tillegg skulle Europas utslippskrav drive bilindustrien bort fra teknologien tyskerne hadde perfeksjonert. Tidligere Ifo-sjef Hans-Werner Sinn har pekt på paradokset: Forbrenningsmotoren var et tysk konkurransefortrinn. Den politisk fremtvungne overgangen til elbiler favoriserte Kina. Europa satte en politisk utløpsdato på et industrielt forsprang det hadde tatt generasjoner å bygge. Tyskerne skulle ikke bare konkurrere med kineserne. De skulle først legge fra seg sitt sterkeste våpen. Kina kunne knapt ha bestilt en mer hjelpsom europeisk industripolitikk.

Martin Bech Holte kaller svak krone, offentlig pengebruk og subsidier norsk «trippeldoping». Tysklands variant er trippel selvskading: å gjøre integreringsoppgaven uoverkommelig, energiforsyningen utilstrekkelig og industriens konkurransefortrinn forbudt.

100.000 jobber på slaktebenken

Nå kommer regningen. Volkswagen planlegger rundt 100.000 stillingskutt globalt. Modellutvalget skal halveres innen 2035. Fire tyske fabrikker mangler sikret videre produksjon når dagens programmer løper ut i 2031–2034. Aksjekursen hoppet seks prosent på fredag. Men markedet priser de tyske bilgigantene som om sjansen er stor for at industrien ligger i ruin innen ti år.

Dette er ikke bare en bedriftskrise. Det er en fallitterklæring for forestillingen om at politiske vedtak kan erstatte økonomiske realiteter. Selv IG Metall og de ansattes representanter har sluttet opp om omstillingskompromisset. Det sier noe om krisens alvor: Kampen gjelder ikke lenger bare hvor mange arbeidsplasser som kan reddes, men om det vil finnes en konkurransedyktig bedrift å redde dem i.

Velgernes hevn

Den økonomiske regningen kommer nå også til uttrykk ved valgurnene. Søndagens valgskred i Sachsen-Anhalt ga AfD 43,8 prosent av stemmene, mot bare 17,2 prosent til CDU. AfD mer enn doblet oppslutningen fra 2021. Merkels parti mistet over halvparten av sin.

Valgskredet må leses som et sent, men knusende mistillitsvotum til den politiske kursen som ble staket ut under Merkel og videreført av hennes etterfølgere fra begge de to styringspartiene, CDU og SPD. Oppgjøret gjelder mer enn dagens regjering: Det gjelder tiår med beslutninger der gode hensikter fikk veie tyngre enn konsekvensene for arbeidsplasser, energiforsyning og samfunnets bæreevne. Å avfeie AfDs fremmarsj som velgernes moralske svikt slik VGs Hans Petter Sjøli gjør, er en bekvem måte å slippe å diskutere makthavernes politiske svikt på.

Nå kan mistilliten bli omsatt i regjeringsmakt. AfD mangler tre mandater på eget flertall, og veien til regjeringskontorene er fortsatt uavklart. Men «brannmuren» har ikke stanset velgerflukten. De etablerte partiene kan fortsatt forsøke å holde AfD utenfor. De kan ikke organisere seg bort fra ansvaret for politikken som har gitt partiet stadig større oppslutning.

Delstatens underleverandører til bilindustrien og pendlerne til VW i Wolfsburg gjør industrikrisen høyst lokal. AfD har ikke skapt denne politikken. Partiet høster mistilliten den etterlater.

Innvendingen er at økonomien vokser igjen. Ifo-instituttet og Kiel-instituttet anslår minst 1,3 prosent vekst i år, ifølge Deutsche Welle. Eksporten bedres, men oppgangen får også drahjelp av gjeldsfinansiert forsvarsopprustning og regjeringens infrastruktursatsing på 500 milliarder euro. Staten kan kjøpe aktivitet. Den kan ikke bevilge seg tilbake til industrielt verdensherredømme.

Verre enn ruiner

Den ubehagelige muligheten er at Merkels arv blir vanskeligere å reparere enn de materielle ødeleggelsene fra 1945. Holocaust og krigens menneskelige tap er usammenlignbare. Men fabrikker kan gjenreises. Det er vanskeligere å gjenskape industrikompetanse når den først er borte.

En aldrende ingeniør- og fagarbeidergenerasjon erstattes ikke ved å fylle på folkeregisteret. Flyktninger kan ikke erstatte lærlinger. Dersom industrikompetansen forvitrer mens stor innvandring fra Midtøsten og Nord-Afrika ikke omsettes i arbeid og selvforsørgelse, bytter Tyskland ut befolkningen uten at grunnlaget for velstanden fornyes.

Forsvinner bilindustrien samtidig som energiskiftet svikter, kan selve grunnlaget for en ny gjenreisning gå tapt. Også veien til «Der Untergang» kan være brolagt med gode intensjoner.

Sarrazins advarsel var profetisk. Merkel og hennes etterfølgere valgte å ignorere den. AfD har heller ingen troverdig løsning, men de er det eneste partiet som erkjenner problemene. Det er en start.