Statistikk, forbannet løgn og Trump

Det var feil av Trump å sparke statistikkdirektøren. Han skulle lagt ned hele etaten. Sparkingen av BLS-direktør Erica McEntarfer ble møtt med ramaskrik. Men kanskje burde kritikken heller rettes mot et statistikkbyrå som gang på gang har levert tall som ikke tåler dagens lys.

Det tar seg sjelden veldig godt ut når politiske ledere sparker embetspersoner i statlige statistikkbyråer. Det gir en optikk som minner mer om bananrepublikker enn demokratier med respekt for uavhengige institusjoner.

Det ser ikke bedre ut når presidenten sparker direktøren i statistikkbyrået på samme dag som slippet av en svak arbeidsmarkedsrapport – slik Donald Trump gjorde med Bureau of Labor Statistics-direktør Erica McEntarfer på fredag.

Argentinske tilstander

Sist gang presumptivt objektive bønnetellere ble utsatt for tilsvarende politisk oppsigelse i den amerikanske hemisfæren, var i 2007. I Argentina. Da sparket Cristina Fernández de Kirchner byråkratene som var ansvarlig for konsumprisindeksen, som ifølge den sosialistiske presidenten overdrev inflasjonen i landet.

Kan vi dermed konstatere at Trump opptrer som en latin-amerikansk diktator som river ned demokratiet?

Tja. Timingen er uheldig. Men sparkingen er på ingen måte uberettiget. Det er mange USA-eksperter som igjen roper høyt om tyrannen Trump. Men hvor var de da BLS skandaløst reviderte ned sysselsettingen i USA med -818 000 jobber i august i fjor – revidert igjen til noe mer moderate -589 000 i mars i år. Da hørte vi ingenting fra den kanten. Ei heller om at 45 av 48 arbeidsmarkedsrapporter under Joe Bidens presidentskap ble revidert negativt. Eller da BLS lakk markedssensitiv informasjon til Wall Street, eller publiserte en inflasjonsrapport for tidlig. Vandelen til BLS er langt fra plettfri.

Politisk bias, eller bare inkompetanse?

Årsakene er neppe politiske. Men det er ingen tvil om at kvaliteten på den månedlige arbeidsmarkedsrapporten spesielt og offentlig amerikansk statistikk generelt, har forverret seg drastisk de siste årene.

Noe skyldes pandemien. Noe skyldes strukturelle endringer i økonomien, som at flere har flere deltidsjobber istedenfor en fast jobb. Mye skyldes innvandring, og i særdeleshet illegal innvandring, som kåler til arbeidsmarkedsstatistikken og svekker statens bilde av hva som egentlig foregår i arbeidsmarkedet – både det regulerte og det svarte. Og mye skyldes rett og slett fallende responsrater på myndighetenes statistikkinnsamling.

Til sammen gjør dette at den månedlige arbeidsmarkedsrapporten fra USA er langt på vei verdiløs. Likevel sitter hele verdens finansmarkeder klistret til skjermen klokken 14:30 hver første fredag i måneden, for å se hva den sier.

McEntarfer fortjente å få fyken

På dette grunnlaget er det bare rett og rimelig at McEntarfer måtte ta sin hatt og gå – som blant andre hedgefondforvalter Ray Dalio uttrykte sin støtte til. Riktignok predaterer telletrøbbelet i etaten hennes tiltredelse i januar 2024. Men hun har heller ikke gjort noe for å forbedre situasjonen. Tvert imot er det mer som tyder på at datakvaliteten har blitt dårligere under hennes ledelse.

Sånn sett kan en argumentere for at Trump ikke gikk langt nok. Han skulle ikke sparket McEntarfer. Han skulle lagt ned hele det statlige statistikkbyrået. Eller sendt inn Elon Musk en brigade av DOGE-nerder for å endevende etaten fra bunnen og opp.

Det er gode grunner for å overlate statistikkutforming til privat sektor. Det er noe private aktører kan, og i mange tilfeller allerede gjør bedre enn statlige statistikkbyråer.

Når tallene mister troverdighet

At jobbveksten for mai og juni ble revidert ned med til sammen 258 000 jobber er oppsiktsvekkende. Hvor vanskelig kan det være å telle antall sysselsatte med teknologien vi har tilgjengelig i dag?

Som Goldman Sachs bemerker: Nedrevideringen av jobbveksten for de to foregående månedene i juli-rapporten var en av de største siden 1960, og den kom i tillegg til flere måneder med nedjusteringer i forkant. Nedrevideringer av denne størrelsesordenen har sjelden forekommet utenom resesjoner.»

Trumps forklaringer er i overkant konspiratoriske. Dessuten bommer han på kronologien: I et intervju på CNBC tirsdag, fremstilte han det som at revisjonen i august i fjor var etter valget i november. Men det at Trump tar feil, frikjenner ikke BLS.

En som ikke er villig til å slippe BLS av kroken er Wharton-professor Jeremy Siegel. Han mener datakvaliteten ikke holder mål, og at svar på BLS’ undersøkelser må gjøres obligatorisk for bedrifter.

Dårlig statistikk = feil politikk

Problemet er at feilaktig statistikk fra BLS gir alvorlige følgefeil. Som Zerohedge påpeker: Hvis Jerome Powell hadde hatt de reviderte jobbsifrene fremfor seg, ville Federal Reserve ha kuttet renten forrige uke.

Det reflekteres også i markedets forventninger om et rentekutt på neste Fed-møte i september, som den siste uken har skutt i været fra drøye 60 prosent til over 90 prosent sannsynlig.

Apropos respekt for institusjonelle normer. På pressekonferansen etter forrige ukes rentemøte ble Powell spurt om han ville gå av som guvernør når formannskapet hans utløper i mai neste år – perioden hans som en av Feds syv guvernører utløper ikke før i januar 2028. Det ville han ikke svare på og brøt ut av pressekonferansen. At Powell i det hele tatt holder muligheten åpen for å fortsette i styret etter formannskapet hans utløper, er i seg selv et brudd med institusjonen presedens.

Om Powell har styrt pengepolitikken godt kan diskuteres. Men for kostnadsoverskridelsene knyttet til renovasjonen av Federal Reserves hovedkvarter, som han attpåtil har løyet om i Kongressen, må han rettmessig kunne kritiseres. En leder i privat sektor kunne fått fyken for mindre.

Hvorfor ser du flisen i Trumps øye, men ikke bjelken i byråkratiets?

Powell og hans hoff utgir seg for å være økonomiske vismenn når de snakker om abstrakte størrelser som inflasjon og arbeidsledighet. De, og bare de, vet hva den nøytrale renten i økonomien må være. Men når de blir gitt i oppgave å administrere et konkret byggeprosjekt, så faller sløret. De viser seg å være like inkompetente som alle andre, eller mer. Som forfatter og Black Swan-guru Nassim Taleb sier: It is easier to macrobullshit than to microbullshit.»

Det er lett å kritisere Trump. Han er langt fra perfekt. Men det betyr ikke at de offentlige etatene Trump angriper er så perfekte som Trumps kritikere skal ha det til.