Når folkeretten blir en sovepute for tyranner

Det er nesten rørerende å lese Morten Myksvoll i Bergens Tidende. Han er «sjokkert» over USAs fremgangsmåte i Venezuela. Han skriver om «røverstater», «kolonistatus» og «plyndring». Det er den klassiske refleksreaksjonen fra sosialisten til sin hals. Jeg skal fortelle litt lengre ned om hva Maduro har organisert og utført på egen befolkning. 

La oss først slå fast det åpenbare, som Myksvoll og hans like alltid pakker inn i bomull: Venezuela er ikke bare en «splittet stat». Det er det definitive gravstedet for den sosialistiske drømmen. Igjen har historien bevist at når man forsøker å bygge et utopia på planøkonomi og maktkonsentrasjon, ender man opp med hungersnød, hyperinflasjon og syv millioner mennesker på flukt. Sosialisme har aldri fungert, og i Venezuela fungerte det så dårlig at landet med verdens største oljereserver klarte kunststykket å gå tom for bensin.

En nødvendig urett 

Ja, Donald Trump har tatt Venezuela på «sin måte». Å bortføre en sittende statsleder er et brutalt brudd på folkeretten. Det er ikke omforent med de diplomatiske teselskapene vi liker å dyrke i Vesten. Men her er spørsmålet Myksvoll nekter å stille: Hva er alternativet?

Skulle vi ventet på at FN sendte en ny, tannløs resolusjon? Skulle vi stolt på at «den demokratiske opposisjonen» – som har blitt fengslet, torturert og drevet i eksil i ti år, og som Trump hevder ikke har støtte eller respekt i Venezuela – plutselig skulle klare å overbevise en væpnet menneskehandels- og narkomafia om å gi fra seg nøklene til presidentpalasset frivillig?

Noen ganger er det moralsk rett å bryte loven for å stanse en større forbrytelse. Hvis folkeretten brukes som et skjold for en illegitim diktator som sulter ut sitt eget folk, har folkeretten mistet sin verdi. Å fjerne Maduro er et globalt fellesgode som veier tyngre enn de diplomatiske retningslinjene som Myksvoll tviholder på.

Myksvolls logiske havari

Myksvoll presterer å skrive at Trump har mer til felles med Maduro enn med den demokratiske opposisjonen. Det er en påstand så blottet for faglig dekning at det grenser til det komiske. Den ene er lederen for verdens mektigste demokrati, underlagt institusjoner som faktisk stoppet ham i 2020. Den andre er en mann som har avviklet parlamentet, kontrollert domstolene med jernhånd og skutt demonstranter i gatene. Å sidestille disse to er ikke bare historieløst; det er en fornærmelse mot Maduros ofre.

Videre angriper Myksvoll Trumps ønske om å kontrollere ressursene som «plyndring». Men la oss være realister: Hvem skal betale for gjenoppbyggingen av det vraket sosialistene har etterlatt seg? Skulle amerikanske skattebetalere tatt hele regningen? Ved å bruke Venezuelas egne ressurser til å finansiere overgangen, sikrer man at opprydningen faktisk skjer. Det er ikke kolonialisme; det er konkursbehandling av et bo som er tømt av ideologiske kriminelle.

For det som er faktum er at titusenvis av kvinner blir systematisk menneskehandlet fra Venezuela med myndighetenes vesignelse til nettverk over hele verden. De blir brukt som sexslaver og utbredt distribusjon av illegal pornografi med svært unge jenter. Det er en seier for kvinnekampen!

Maduro styrte verdens største kriminelle nettverk, indirekte. 

Virkeligheten trumfer prosedyren Myksvoll frykter «røverstaten» USA. Jeg frykter mer en verden der diktatorer som Maduro kan sitte trygt fordi Vesten er mer opptatt av arkivverdig saksbehandling enn av resultatene.

Det er lett å sitte i en kontorstol i Bergen og felle tårer over brutte konvensjoner. Men for de millionene som har spist fra søppelkasser i Caracas mens Maduro har spist biff på direktesendt TV, er det fullstendig likegyldig hvordan han forsvant. Det eneste som betyr noe, er at han er borte.

At USA gjør det som kreves når ingen andre tør, er ikke sjokkerende. Det er nødvendig. Jeg forsvarer det ikke, langt i fra beste praksis. Men reflekterer over det. 

Og hvis prisen for å få slutt på det sosialistiske marerittet i Sør-Amerika er at vi må se en eiendomsmogul fra New York oppføre seg som en «hostile acquirer», så er det en pris vi bør betale med glede.

For i motsetning til sosialismen, så får en «hostile takeover» i det minste hjulene i gang igjen.