Mannen som kom tre tiår for sent

Keir Starmer kunne vært en helt brukbar statsminister i 1997. Kanskje til og med i 2007. En samlebåndsliberaler uten egne politiske overbevisninger men svøpt i datidens dogma om vestlige verdiers universalisme og historiens slutt. På den tiden ville kameleonen Keir enkelt kapret tidsånden og «truffet tonen».

Men det er ikke lenger det glade 90-tallet. I dagens politiske landskap er Sir Keir like malplassert som Mr. Bean. Starmers fremste kvalifikasjon var at han ikke var Jeremy Corbyn. Det var et lavt hinder å forsere, men var nok til å gi Labour en klar seier etter 14 år med tory-velde i valget i 2024.

Statsminister uten egenskaper

Problemene kom med makten. Som Jonas Gahr Støre var Starmer besatt av å være statsminister, men hadde ingen idé om hva han skulle gjøre som statsminister. Hovedproblemet for Starmer er at han egentlig ikke står for noen ting. Som Isabel Hardman påpeker i The Spectator, kom det tydelig frem i mandagens avskjedstale utenfor Downing Street 10. Gjennom hele talen var han like kjølig og robotaktig som vanlig. Først da han takket kone og barn kom følelsene til syne. Det eneste andre som vekker mannens følelser er fotball. Han lar seg rive med av Arsenal, men har ingen begeistring for Storbritannia. 

Når Starmer kastes på historiens skraphaug – som syvende statsminister på ti år – etterlater han seg et Storbritannia som er på vei til å bli en feilet stat. 10 år etter Brexit-avstemningen er landet fortsatt i limbo mellom EU og USA, uten politisk prosjekt eller nasjonal identitet. En undersøkelse gjennomført av frimarkedstankesmien Institute of Economic Affairs i april understreket gapet mellom britenes selvbilde og virkeligheten. Spurt om å gjette hvor britisk inntektsnivå rangerer mot amerikanske delstater, var gjennomsnittssvaret 7. plass – foran 43 stater. Fasit: 51. plass, fattigere enn alle de amerikanske delstatene. Til og med Mississippi. Komplett ydmykelse. 

Fra imperium til failed state

Starmer har ikke skapt problemene. Han har arvet dem. Men har heller ikke gjort noe for å løse dem. Hans ettermæle er hovedsakelig et ny-orwellsk samfunn som arresterer 12.000 personer i året for hatytringer på internett, og et forbud mot sosiale medier for alle under 16 år – som Starmer har annonsert, men som det blir opp til hans arvtager å innføre og håndheve, (eller skrote). 

Andy Burnham representerer ikke noe nevneverdig skifte fra Starmer. Han ser til og med likedan ut. Innen to år vil også han være ute og glemt. At seieren i suppleringsvalget i Makerfield var nok til å forsegle Starmers skjebne og gjøre Manchester-ordføreren til tronarving, viser hvor tynt det er i toppen av Labour. Av partiets øvrige 401 MPs var det ingen som kunne groomes til å lederemne bli.

Samtidig som Starmer har blitt utfordret fra venstresiden i eget parti – som vil ha mer støtte til Palestina og mindre til Ukraina – har han kommet under økende press fra høyresiden. Da blesten rundt rettssaken etter knivdrapet på 18 år gamle Henry Nowak ble så øredøvende at det ikke lenger kunne ignoreres, ble Starmer tvunget til å uttale seg om saken. Noe han normalt kun ville gjort om hudfargene var reversert, eller om Netflix produserer en TV-serie der unge hvite gutter fremstilles som kilden til knivkriminalitet i engelske byer. 

Grooming-skandalen som sluker eliten

Det har også vært vanskelig for Starmer å tie om farsotten som har tatt Storbritannia med storm: Rupert Lowes Rape Gang Inquiry, som hevder at opptil 250.000 britiske jenter har blitt systematisk voldtatt og lemlestet av hovedsakelig pakistansk-muslimske gjenger – såkalte grooming gangs. Til tross for den offisielt klingende tittelen er rapporten ingen offentlig utredning, men en mer tabloid versjon av den offisielle Baroness Casey-granskningen fra 2025, utarbeidet av Lowes ytre høyre-parti Restore. Innholdet er uansett for ille til å ignorere. I løpet av få år har den innvandringsliberale eliten i Nord-London måttet gå fra å benekte at problemet eksisterer, til å bestride omfanget av det. 

Saken har gitt høyresiden vind i seilene. Det sier sitt om forfallet i det britiske samfunnet når gjeninnføring av dødsstraff har blitt en politisk vinnersak. Men som i Monty Pythons Judean People's Front mot People's Front of Judea, har høyresiden til høyre for toryene delt seg opp mellom Lowes Restore og Nigel Farages Reform. Denne fraksjonsdannelsen bidrog til å servere seieren på sølvfat til Burnham i Makerfield, og kan i enda større grad gjøre det hvis det blir kalt inn til nyvalg etter han tar over som statsminister i høst. 

Tory-leder Kemi Badenoch forventes å ville få overtaket på Burnham i statsministerens spørretime, men for å velte ham må hun også hanskes med de to store egoene til høyre for seg. Det kan bli Burnhams gavepakke. 

Lyset slukkes i Downing Street

Som i Romerrikets sene dager, spiller det minkende rolle hvem som er statsminister. Vedkommende blir uansett sittende kort og får utrettet lite. Solen har senket seg over det britiske imperiet.