Mafiastempel på merdkanten

Professor Paul Larssons nylige utspill om oppdrettsnæringen i DN tegner et bilde av en bransje preget av lovløshet og systemisk kriminalitet. Ved å benytte begrepet «kriminogen» og sammenligne næringen med organisert kriminalitet, beveger Larsson seg bort fra en konstruktiv dialog om forbedring og over i en stigmatisering av en hel stand. Det er nødvendig å nyansere dette bildet.

En av Norges mest gjennomregulerte næringer

Larssons påstand om «fristelser uten kontroll» overser det omfattende kontrollregimet næringen faktisk opererer under. Som Sjømat Norge påpeker, må havbruksaktører forholde seg til:

• Seks departementer og ni sektorlover.

• 23 ulike tilsynsorganer, inkludert Mattilsynet, Fiskeridirektoratet og Statsforvalteren.

• Strenge rapporteringskrav for alt fra luse- og sykdomsstatus til miljøovervåking av havbunnen under anleggene.

At regelverket er komplekst, betyr ikke at det mangler kontroll. Det vitner snarere om en næring som er underlagt streng politisk styring nettopp fordi den forvalter fellesskapets ressurser.

Distriktspolitisk ryggrad, ikke et «skjulested»

Det poengteres at lav oppdagelsesrisiko skyldes at næringen ligger langt ute i distriktene. Dette er en logisk brist. At produksjonen skjer desentralisert, er selve livsnerven i norske kystkommuner. Det skaper tusenvis av arbeidsplasser og finansierer velferd i områder der andre næringer har trukket seg ut.

At en næring opererer i grisgrendte strøk, gjør den ikke automatisk mistenkelig.  Moderne havbruk benytter i dag avansert sensorteknologi, kameraovervåking og digitale sporingssystemer som gir myndighetene langt bedre innsikt enn Larsson gir inntrykk av.

Urimelig sammenligning med organisert kriminalitet

Larsson hevder det er enklere å bekjempe narkotikakriminalitet enn ulovligheter i oppdrett, og begrunner dette med næringens «juridiske muskler». Dette er en problematisk retorikk:

1. Rettssikkerhet: At selskaper benytter advokater for å ivareta sine interesser i komplekse saker, er en fundamental rett i en rettsstat, ikke et bevis på kriminelle hensikter.

2. Samarbeidsvilje: Næringen har selv etterlyst tydeligere regler og mer spisset tilsyn for å luke ut useriøse aktører som ødelegger omdømmet for flertallet.

3. Økokrims egen uttalelse: Assisterende Økokrim-sjef avviser selv at de kvier seg for å etterforske næringen. Dette svekker Larssons påstand om at politiet står maktesløse.

Dialog fremfor stempling

Ingen vil benekte at havbruksnæringen har miljøutfordringer knyttet til lakselus og dyrevelferd. Men å kalle dette for «kriminalitet» på linje med mafiavirksomhet er hverken faglig fundert eller formålstjenlig. Norsk laks er en av våre viktigste eksportartikler og en nøkkel til fremtidens bærekraftige matproduksjon. Jeg får håpe Larssons utspill er et PR-stunt. 

For å løse utfordringene trenger vi teknologisk innovasjon – ikke en polarisert debatt der en hel næring mistenkeliggjøres av akademiske generaliseringer.

«Mafialignende» tilstander: I laksemerdene eller i Oslo-gryta?

Det er kanskje på tide at man løfter blikket fra kaffekoppene på Majorstuen og ser hva som faktisk holder hjulene i gang her til lands. Mens professor Larsson sitter trygt forankret i Oslo-gryta og leker med sosiologiske begreper som «kriminogene bransjer», står tusenvis av hardtarbeidende kvinner og menn ute på merdkanten i vær og vind for å sikre Norges nest største eksportnæring. Det krever sin mann og kvinne å navigere i et hav av 23 tilsynsorganer og ni sektorlover – en kompleksitet som for en skrivebordsteoretiker åpenbart forveksles med lyssky virksomhet.

Det er en smule ironisk at en professor ved Politihøgskolen velger å brennmerke en hel distriktsnæring som «mafialignende», samtidig som hovedstadens egne gater preges av en høyst reell og økende gjengkriminalitet, åpne russcener og voldelige nettverk som politiet beviselig sliter med å kontrollere. Kanskje ressursene og den moralske pekefingeren heller burde rettes mot de faktiske kriminelle miljøene som herjer rett utenfor kontordørene i Oslo, fremfor å mistenkeliggjøre de som faktisk skaper verdiene dette landet skal leve av i fremtiden.

Få orden i Oslo først, før du angriper ryggraden i lokalsamfunn

Norsk havbruk foregår riktignok langt ute i distriktene, men det betyr ikke at det skjer i et lovløst vakuum. Det betyr derimot at næringen er selve ryggraden i lokalsamfunn som ellers ville vært avfolket. Å antyde at lav oppdagelsesrisiko er et bevis på kriminell vilje, er ikke bare en fornærmelse mot næringen, men også mot de statlige kontrollørene som gjør jobben sin hver dag. Det er tross alt laksen, og ikke sosiologiske avhandlinger om «fristelser», som betaler for velferden vår – inkludert professorens egen lønn. Kanskje det er på tide å la kysten få arbeidsro, mens Oslo-politiet fokuserer på de oppgavene de faktisk er satt til å løse i sin egen bakgård.

Disclaimer: For ordens skyld, Investornytt eller undertegnede er ikke betalt av noen organisasjoner via PR-byråer o.l.