Hva ville Henry den åttende gjort?

Å trekke kongelige inn til intervju for maoistisk selvkritikk er en dødfødt øvelse. Mette-Marits etterlengtede intervju med NRK er et kroneksempel. Media kjører sitt symbolske ritual, men blottet for substans. 

Journalistene har sendt spørsmålene på forhånd. Kronprinsessen stiller opp, men vil ikke svare. Allmuen vil ha svar, men får ingen. Og hvis prinsessen avslører litt for mye, klipper NRKs sensorer det bort. Resultatet er rent skuespill. 

En øvelse i meningsløshet

Kronprinsessen er ikke statsministeren. Hun må ikke ta ansvar, ved å bli sittende. Hun kan bli sittende, uten å ta ansvar. 

Så hva nå? 

Kan kongehuset bare si «eff off» til sine undersåtter og komme unna med det? Skal vi bare gå videre og late som at ingenting har skjedd? Kan Mette-Marit bare sitte stille i båten og vente helt til NRK ringer for å lage reportasje om «den tunge tiden»?

Det er det mest sannsynlige utfallet. 

Men er det gangbart? 

Monarkiet er Guds hellige oppdrag på jorden – å skjenke verden verdighet og nåde. Å gi vanlige mennesker et ideal å strekke seg etter, et forbilde i adel og plikt som kan løfte dem ut av deres kummerlige liv. Monarkiet er et kall fra Gud. – Queen Mary i The Crown

I spagat mellom to verdener

De pågående kongehusskandalene treffer et ømt punkt i Grunnloven: det konstitusjonelle tomrommet mellom en sekulær-liberal rettsstat og en dynastisk orden montert på topp – hvor ansvar opphører.

Monarkiet hviler på prerogativet – retten til å stå utenfor ansvar. Demokratiet hviler på det motsatte. Likevel later vi som om de to kan sameksistere uten friksjon.

«Never complain, never explain», var Dronning Elizabeths motto i PR-spørsmål. Kongehuset svarer ikke til offentligheten. Monarken er kun skyldig svar til Gud. 

Forskjellen på Dronning Elizabeth og Mette-Marit er at den britiske monarken tok sitt kall fra Gud seriøst. Som epost-korrespondansen med Jeffrey Epstein dokumenterer, ligger kronprinsessens lojalitet i et mørkere dyp. Hun – som han – ser seg ikke bundet av kristendommens slavemoral. 

Kongen tjener Dei Gratia, på Guds nåde. Men staten tror ikke lenger på kongens gud og har kuttet båndet til kirken. Kjeden fra Gud via konge til stat og folk er brutt. Tilbake står en struktur uten indre logikk. Grunnloven står med ett ben i to verdener: en føydal og aristokratisk, den andre moderne og demokratisk.

Det logiske ville vært å bli kvitt kongehuset. Den eneste grunnen til at det ikke skjer er politisk bekvemmelighet. Som en kreftpasient med en svulst som har vevd seg inn i de indre organer, kan ikke kongehuset røskes ut av riket, uten at hele forfatningens logikk kollapser. 

Himmelens mandat

Kineserne snakker om Tianming. Keiseren kan kun regjere så lenge han nyter himmelens mandat. Kronprins Håkon Magnus er kongens sønn. Men å være himmelens sønn kan han vanskelig hevde, så lenge han lever i ektepakt med en vanæret kronprinsesse. 

Hva ville Henry VIII ha gjort? 

Vi lever i en annen tid. Men det som er sikkert er at kongehuset ikke kan beholde legitimitet så lenge Mette-Marit er en del av det. Hun må fjernes fra de kongelike rekker, slik eks-prins Andrew har blitt brutalt strippet av alle titler. Det var sikkert ikke lett for Kong Charles. Men hvis han kan, så kan Håkon. 

Hvis kronprinsen for enhver pris vil bevare ekteskapet med Mette-Marit, får han følge eksempelet til en annen britisk monark. Ikke Henry den åttende, men Edward den åttende. Og abdisere fra arvefølgerekken, (og flytte til Paris?). For Mette-Marit kan ikke bli Norges dronning.