Europas dobbeltmoral om russisk energi

Europa har gode grunner til å kritisere Donald Trumps dieselavtale med Vladimir Putin. Men kritikken forplikter. Når europeiske land fortsatt kjøper russisk energi for milliardbeløp, må de tåle at deres egen politikk vurderes etter samme målestokk.

Det er lett å være prinsipiell på andres regning. Langt vanskeligere er det å la prinsippene få konsekvenser for egne energikontrakter. Striden om Donald Trumps avtale med Vladimir Putin har avdekket nettopp denne svakheten i Europas forhold til Russland.

Den 9. oktober kunngjorde Trump en avtale om russisk diesel til USA og verdensmarkedet. EU-utenriksministre reagerte med kritikk, og EUs utenrikssjef Kaja Kallas understreket behovet for sterkere press mot Russland. Bekymringen er berettiget. Nye eksportinntekter kan styrke Russlands evne til å fortsette krigen. [1]

Men argumentet har en konsekvens som også treffer Europa. Dersom energihandel svekker det økonomiske presset mot Kreml, må europeiske kjøp vurderes på samme måte. Kjøperens nasjonalitet forandrer ikke inntektenes betydning for selgeren.

197 milliarder euro til Russland

EU importerte russisk energi for 197 milliarder euro fra mars 2022 til juli 2026, ifølge tall en representant for EU-kommisjonen oppga til Euronews, basert på Eurostats COMEXT-database. Hele perioden ligger etter fullskalainvasjonen. Dette er Kommisjonens tallgrunnlag, ikke de høyere beløpene Trump og russiske myndigheter har operert med. [2]

Importverdien er ikke det samme som en direkte overføring til det russiske forsvarsbudsjettet. Men energihandelen gir inntekter til russiske produsenter og et skattegrunnlag for staten. Det økonomiske handlingsrommet dette skaper, forsvinner ikke fordi en europeisk kjøper viser til en gammel kontrakt.

Også Frankrike handler videre

Handelen fortsatte også i høst. Analyseorganisasjonen Centre for Research on Energy and Clean Air, CREA, anslår at de fem største EU-importørene kjøpte russisk fossil energi for rundt 1,6 milliarder euro i september 2026. Gass gjennom rørledninger og LNG utgjorde 81 prosent av verdien. Frankrike importerte russisk LNG for 446 millioner euro og var den nest største EU-importøren av russisk fossil energi den måneden, etter Ungarn. [3]

Det franske eksemplet er vesentlig. Den gjenværende handelen kan ikke avskrives som et problem som bare angår noen få østeuropeiske land. Den omfatter også import til en av EUs største økonomier.

På vei ut – men betaler fortsatt

EU fremhever at importen er redusert, og at regningen uten REPowerEU kunne ha blitt 475 milliarder euro. Det er en bekvem måte å føre moralsk regnskap på: Europa gir seg selv honnør for milliardene det ikke har sendt til Russland. Men de 197 milliardene euro som faktisk er brukt på russisk energi, lar seg ikke viske ut med hypotetiske besparelser. Å handle mindre med Putin er ingen moralsk fribillett. Europas ledere må svare for handelen som fortsetter, med samme alvor som de krever av Trump.

EU har satt sluttdatoer for russisk gass: fullt LNG-forbud fra begynnelsen av 2027 og forbud mot rørgass fra høsten samme år. Men eldre avtaler får overgangsperioder, og EUs råd viser til hensynet til priser og markeder. Europas egen økonomi veier altså tungt nok til at handelen får fortsette. [4]

Europa avvikler en avhengighet, mens Trump åpner for nye leveranser. Den forskjellen gir europeerne et saklig grunnlag for å kritisere Trump. Samtidig fortsetter pengestrømmen under utfasingen. Russiske energiinntekter mister ikke sin verdi for Kreml fordi de kommer fra gamle europeiske kontrakter. En sluttdato i 2027 fritar ingen fra ansvaret for pengene som sendes i 2026.

Prinsipper på andres regning

Det er her dobbeltmoralen oppstår: når egne kjøp forklares med forsyningssikkerhet og økonomisk nødvendighet, mens andres kjøp behandles som om slike hensyn ikke finnes. Europa må gjerne mene at Trumps begrunnelse er dårlig. Da må europeiske ledere også forklare konkret hvorfor egne unntak fortsatt er nødvendige, og hva de gjør for å avslutte dem raskere.

Som institusjonsøkonom er jeg opptatt av hva som skjer når politiske mål møter etablerte interesser. Et energiselskap kan ha kontrakter å oppfylle. En regjering vil beskytte arbeidsplasser og holde prisene nede. Hver beslutning kan fremstå forståelig isolert. Samlet kan beslutningene likevel opprettholde en handel som motarbeider det sikkerhetspolitiske målet de samme regjeringene har vedtatt.

Hvem skal ta regningen?

Dette er et styringsproblem. Hvis kostnaden ved å bryte med russisk energi blir liggende hos enkelte land og selskaper, mens sikkerhetsgevinsten tilfaller hele Europa, får mange grunn til å vente på at andre handler først. En troverdig felles politikk må derfor også fordele kostnadene ved omstillingen. Ellers risikerer hvert unntak å få en ny begrunnelse når fristen nærmer seg.

I næringslivet er dette en kjent utfordring. En strategi blir lite verdt dersom organisasjonens økonomiske insentiver trekker i motsatt retning. Det samme gjelder stater. Europas strategiske handlefrihet avhenger av at energiforsyningen tåler de politiske valgene lederne sier de vil ta.

Derfor må energipolitikken vurderes som en del av sikkerhetspolitikken. Investeringer i stabil produksjon, nett og alternative forsyninger gjør det mulig å redusere avhengigheten. Uten slike alternativer blir sanksjonspolitikken sårbar hver gang prisene stiger. Da kommer hensynet til egen økonomi raskt tilbake som begrunnelse for fortsatt handel.

Et svik mot Ukraina

Jeg mener det er rimelig å kalle avstanden mellom løftet om å svekke Russlands krigsøkonomi og den vedvarende energihandelen et europeisk svik mot Ukraina. Kritikken gjelder denne selvmotsigelsen. Europas betydelige støtte til Ukraina er reell og nødvendig, og medlemslandenes ansvar er forskjellig. Nettopp derfor bør landene som fortsatt importerer, møte konkrete krav om å redusere handelen. [5]

Det innebærer åpenhet om gjenværende kontrakter og importverdier, etterprøvbare begrunnelser for unntak og frister som faktisk håndheves. Velgerne må kunne se hva regjeringene har oppnådd, og hva de fortsatt utsetter. Bedriftene trenger samtidig forutsigbare rammer for å investere i alternativer.

Trump må svare for sin avtale med Putin. Europas ledere må svare for sin egen energiregning. Begge deler kan være nødvendig samtidig. Å påpeke europeisk dobbeltmoral gjør ikke den amerikanske avtalen bedre; det gjør kravet om konsekvens mer presserende.

Europa ser flisen i Trumps øye med stor skarphet. Bjelken i egen energipolitikk krever mer enn en ny fordømmelse. Den krever at europeiske ledere er villige til å bære kostnadene ved prinsippene de forventer at andre skal følge.