Er kommunikasjonsbyråer hvitvaskingssentraler?

Som tidligere politimann med bakgrunn fra etterforskning av korrupsjon og hvitvasking, har jeg lært å se etter mønstre der andre ser tilfeldigheter. I det norske krysspunktet mellom politikk, kapital og PR, ser jeg i dag en systematisk prosess som i verste fall fungerer som en hvitvaskingssentral for politisk innflytelse.

Tradisjonelt defineres hvitvasking som handlinger for å skjule opprinnelsen til utbytte fra straffbare handlinger. Men i den norske makteliten har vi utviklet en mer sofistikert variant: En prosess der private særinteresser transformeres gjennom profesjonelle kommunikasjonskanaler til de fremstår som legitime allmenninteresser eller nødvendige samfunnsreformer.

Gjennom min bakgrunn som gründer, aksjekommentator og aktør i randsonen av denne bransjen, har jeg observert hvordan denne "foredlingen" foregår. Det er på høy tid at vi snakker om de demokratiske kostnadene. For resten av Norge utenfor ring 3 har ikke tillit til dere. 

Og ja, jeg har full forståelse at politikerene ønsker alternative karriereveier og gjerne bedre betalt. 

Men nå koster det tilliten til vårt kjære Norge. Er det verdt det?

Svingdøren som privatiserer fellesskapets kapital

Når en tidligere statsråd eller statssekretær går direkte fra maktens korridorer til byråer som First House, GK eller Gambit, er det ikke bare deres hoder som blir kjøpt. Det er vår felles institusjonelle hukommelse som blir privatisert.

Denne relasjonelle kapitalen – kunnskapen om hvem man skal ringe klokken 21:00, innsikten i interne beslutningsprosesser og de personlige bekjentskapene – er opparbeidet mens de var i folkets tjeneste. Når denne informasjonen låses inne bak taushetsbelagte kundelister i et PR-byrå, har vi i realiteten tillatt en privatisering av den politiske erfaringen. Den demokratiske kapitalen, betalt av skattebetalerne, blir en handelsvare som selges til de med dypest lommer.

Hvitvaskingsmodellen: Slik transformeres makt

I politiet deler vi hvitvasking inn i tre stadier. Den samme modellen beskriver skremmende godt hvordan skjult lobbyvirksomhet opererer:

1. Plassering: En kommersiell aktør med en spesifikk agenda kontakter et byrå. Midlene og den reelle intensjonen føres inn i byråets lukkede system, beskyttet av en taushetsplikt som trumfer offentlighetens rett til innsyn.

2. Lagdeling: Her starter selve "vaskeprosessen". Strategiske rådgivere med politisk bakgrunn pakker særinteressen inn i samfunnsnyttige narrativer. De bestiller rapporter, plasserer kronikker (som for øvrig er "god butikk" ifølge mine kilder) og produserer faglige notater. Her tilsløres koblingen til den opprinnelige kunden helt til argumentasjonen fremstår som nøytral og faglig fundert.

3. Integrering: Til slutt presenteres den "vaskede" informasjonen for beslutningstakere i uformelle møter eller gjennom strategisk lobbyisme. Fordi avsenderen ofte er en tidligere kollega eller en anerkjent skikkelse, glir argumentene inn i det offisielle beslutningsgrunnlaget uten at noen stiller spørsmålet: Hvem har egentlig betalt for dette poenget?

Verdens rikeste land krever verdens beste vaktbikkjer

Norge er i en unik posisjon. Vi forvalter over 18 000 milliarder kroner gjennom Statens pensjonsfond utland. Vi er et land med enorm finansiell makt fordelt på få hender. Dette gjør oss til et honningkrukke for påvirkningsagenter.

Når vi eier 1,5 % av alle verdens børsnoterte selskaper og stiller strenge etiske krav til globale giganter gjennom Oljefondets etikkråd, er det et paradoks at vi hjemme i Norge tillater en maktutøvelse i lukkede rom som ville fått varsellampene til å blinke i de selskapene vi investerer i.

Vi har ikke råd til en "grei nok"-standard. Som forvaltere av en av verdens største nasjonalformuer har vi en institusjonell aktsomhetsplikt til å være best i klassen på transparens. Hvis ikke vi har det mest åpne lobbyregisteret i verden, sender vi et signal om at vår egen politiske integritet er til salgs for de som vet hvilke knapper de skal trykke på.

Den geografiske maktkonsentrasjonen og pressens rolle

I Oslo finner vi maktens sentrum innenfor én kvadratkilometer. Her spiser politikere, PR-rådgivere og journalister lunsj på de samme restaurantene. Denne nærheten skaper en "maktklikk" der grensene mellom roller viskes ut.

Et urovekkende eksempel er den nylige debatten rundt Sparebankutvalget. 

Da Jan Erik Kjerpeseth i Sparebanken Vest kom med faglig fundert kritikk, ble han møtt av en lederartikkel i Dagens Næringsliv som forsøkte å mistenkeliggjøre hans motiver. 

Når det som en gang var landets ledende næringslivsavis opptrer slik, undergraver DN sin egen legitimitet. Som Mathias Fischer nylig påpekte i E24:  Det hele minner om en venners venners fest. Metodene som fungerte for fem år siden, holder ikke i dag. Publikum lukter lunta, men systemet nekter å endre seg. Det er farlig. 

Investornytt er kjent med at Finansdepartementert har engasjert et kommunikasjonsbyrå i denne prosessen. Hvorfor skal vi bruke skattepenger på å motarbeide lokale sparebanker?

Norge som "annerledeslandet" – i feil retning

Finland innførte lovfestet åpenhetsregister i 2024. Tyskland og Irland har det allerede. Likevel tviholder Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet på at våre eksisterende lover er tilstrekkelige. Det er en farlig.

Når vi ser 50 milliarder kroner pøses inn i et regjeringskvartal mens politiet i distriktene mangler ressurser til grunnleggende oppdrag, begynner samfunnskontrakten å rakne. Mistilliten som følger i kjølvannet av habilitetssaker og koblinger til internasjonale nettverk (som i Epstein-saken), kan ikke repareres med flere PR-rådgivere. Den kan bare repareres med lys.

Åpenhet er eneste vei.

Jeg tror at mesteparten av det som foregår i kommunikasjonsbransjen er legitimt og viktig for næringslivet. Men nettopp derfor bør bransjen ønske et lobbyregister velkommen. Hvis man ikke har noe å skjule, hvorfor kjempe så hardt mot åpenhet?

Innerst inne tror jeg bransjen lever på myten og mystikken, og at det alene fører til mersalg.