USA har brukt opp 143 millioner fat – markedet følger feil tall

USA har siden Iran-krigen startet tappet nær 143 millioner fat fra sine strategiske og kommersielle
råoljelagre. Likevel er det ikke nødvendigvis dette tallet investorer bør være mest opptatt av. Minst
like viktig er hvor stor del av de gjenværende lagrene som faktisk kan fungere som en rask og effektiv buffer dersom verdens oljemarked igjen rammes av alvorlige forsyningsforstyrrelser.

Den siste ukesrapporten fra U.S. Energy Information Administration (EIA) viser at både den
strategiske petroleumsreserven (SPR) og de kommersielle råoljelagrene har fortsatt å falle gjennom
konflikten. Samtidig nærmer lagerhuben i Cushing seg nivåer der operasjonelle begrensninger gradvis får større betydning for hvor mye olje som faktisk kan flyttes gjennom systemet.

Utviklingen betyr ikke at USA er i ferd med å gå tom for olje. Den betyr derimot at landets operative buffer mot nye forsyningsforstyrrelser gradvis blir mindre.

Over 140 millioner fat er brukt opp

Da Iran-krigen startet inneholdt den amerikanske Strategic Petroleum Reserve (SPR) 415,4 millioner fat råolje. Lageret var da bygget opp gjennom flere måneder og lå om lag 20 millioner fat høyere enn på samme tidspunkt året før.

Ifølge EIAs siste ukesrapport er SPR nå redusert til 304,8 millioner fat. Det innebærer at USA har
trukket 110,6 millioner fat fra sitt strategiske beredskapslager siden konfliktens start.

Samtidig har de kommersielle råoljelagrene falt fra 439,3 millioner fat til 407,0 millioner fat, en
reduksjon på 32,3 millioner fat.

Til sammen er de amerikanske råoljelagrene dermed redusert fra 854,7 millioner fat til 711,8
millioner fat – et samlet trekk på 142,9 millioner fat, tilsvarende om lag 900.000 fat per dag siden
krigen startet.

Tallene illustrerer hvor mye av USAs oljebuffer som allerede er brukt opp.

Det er ikke antall fat som er problemet

Markedet reagerer hver uke på hvor mange millioner fat EIA legger til eller trekker fra de amerikanske oljelagrene. Men de nominelle lagertallene forteller bare en del av historien. Minst like viktig er hvor stor del av disse fatene som faktisk kan mobiliseres raskt dersom markedet igjen rammes av alvorlige forsyningsforstyrrelser.

Etter hvert som lagrene faller, blir en stadig større del av de gjenværende volumene mindre operativt tilgjengelige.

For SPR skyldes dette hvordan reserven er konstruert.

Den strategiske petroleumsreserven er ikke lagret i ståltanker, men i enorme salthuler flere hundre
meter under bakken langs Mexicogolfen. Når olje skal tas ut, pumpes saltlake inn i bunnen av
hulrommene. Saltlaken presser oljen opp til overflaten gjennom produksjonsrør.
Systemet fungerer svært effektivt, men etter hvert som hulrommene tømmes reduseres
uttakseffektivitetengradvis. Risikoen for å trekke med saltlake og sedimenter øker, samtidig som den maksimale leveringskapasiteten avtar.

Flere tekniske analyser peker derfor på 150–200 millioner fat som et praktisk minimumsområde for effektiv drift av SPR. USA ligger fortsatt godt over dette nivået, men den strategiske reserven er
betydelig mindre robust enn ved konfliktens start.

Cushing nærmer seg sitt operative gulv

Den samme problemstillingen gjelder de kommersielle lagrene, men av andre årsaker.

Cushing i Oklahoma er verdens viktigste kommersielle råoljelager og leveringspunkt for WTI-
kontrakten. Da Iran-krigen startet inneholdt lagerhuben 26,5 millioner fat råolje. Den siste EIA-rapporten viser en beholdning på 21 millioner fat.

Wood Mackenzie advarte tidligere i år om at Cushing nærmet seg sitt operative gulv – et nivå der
logistikk, tankdesign og pumpesystemer begynner å begrense hvor mye olje som faktisk kan flyttes
gjennom systemet.

Problemet er ikke at tankene er tomme. Problemet er at deler av volumet må bli liggende igjen for å
sikre normal drift, opprettholde oljekvaliteten og unngå at vann og sedimenter følger med ut av
lagrene.

Med dagens lagernivå ligger Cushing enda nærmere denne operative grensen enn da Wood
Mackenzie publiserte sin analyse.

Hvert fat har ikke samme beredskapsverdi

En vanlig antakelse i markedet er at alle fat på lager representerer den samme beredskapen.
Slik fungerer ikke oljesystemet.

Et fat lagret i en nesten full strategisk reserve har større operativ verdi enn et fat i et lager som
nærmer seg tekniske eller operasjonelle begrensninger. Det samme gjelder kommersielle lagre som
beveger seg ned mot sine operative minimumsnivåer.

Jo lavere lagrene blir, desto mindre fleksibilitet har systemet til å levere store volumer raskt dersom
forsyningssituasjonen skulle forverres ytterligere.

Markedets virkelige utfordring

Iran-krigen har vist hvor raskt selv verdens største strategiske oljelager kan tappes når markedet
utsettes for langvarige forsyningsforstyrrelser.

For markedet betyr det at den effektive beredskapen mot nye avbrudd gradvis svekkes. Ikke fordi USA er i ferd med å gå tom for olje, men fordi en stadig større del av de gjenværende fatene representerer beredskap som er mindre fleksibel og mer krevende å mobilisere dersom markedet igjen skulle komme under press.

Dette er en nyanse som lett forsvinner i de ukentlige EIA-rapportene, hvor oppmerksomheten ofte
rettes mot endringen fra én uke til den neste. For investorer er den langsiktige utviklingen viktigere.

Etter flere måneder med lagertrekk er USAs oljebuffer betydelig mindre enn ved konfliktens start,
samtidig som den geopolitiske usikkerheten i Midtøsten fortsatt er høy.

Den neste testen blir derfor ikke hvor mange fat USA har igjen på lager. Den blir hvor mange av disse fatene markedet faktisk kan regne med når de trengs mest. Det er forskjellen mellom
nominell lagerbeholdning og operativ beredskap – og det er en forskjell oljeprisen sjelden priser fullt ut.