(+) Kan staten regulere seg ut av fedmeepidemien?

I USA mottar over 40 millioner mennesker matkuponger gjennom Supplemental Nutrition Assistance Program (SNAP). Dette programmet, som skal sikre at sårbare grupper har tilgang til mat, har i økende grad blitt kritisert for å finansiere et usunt kosthold.

En stor andel av SNAP-midlene går til ultraprosessert mat med høyt innhold av sukker, tilsetningsstoffer og usunne fettstoffer – matvarer som bidrar til økende fedme, diabetes og hjerte- og karsykdommer.

For å adressere dette har amerikanske myndigheter foreslått Healthy SNAP Act», en reform som vil begrense bruken av matkuponger over til sunnere matvarer og ekskludere de mest skadelige produktene. Men spørsmålet er: Er dette et effektivt tiltak for å bekjempe fedmeepidemien, eller er det et eksempel på statlig overstyring av individets valgfrihet?

Fattigdom, mat og helse – en ond sirkel

Overvekt og fedme blir ofte fremstilt som et individuelt ansvar. Hvis folk bare spiste mindre og beveget seg mer, ville problemet løses, sies det.

Men denne tankegangen overser strukturelle faktorer som økonomi, reklame og tilgjengelighet. Mange lavinntektsfamilier lever i matørkener – områder hvor tilgang til ferske grønnsaker, rent kjøtt og øvrige råvarer er begrenset, mens hurtigmatkjeder og kiosker florerer. Når en flaske brus koster mindre enn en liter melk, og en frossenpizza er billigere enn ferske råvarer, blir det vanskelig å gjøre sunne valg.

Ironisk nok er de som mottar matkuponger ofte de som er mest sårbare for fedme og livsstilssykdommer. Fattigdom skaper stress, og stress øker lysten på raske energikilder – mat med mye sukker og fett i kombinasjon. Samtidig er ultraprosessert mat billigere enn sunn mat og har lang holdbarhet. Industrien vet dette og markedsfører aggressivt mot lavinntektsgrupper, noe som forsterker den onde sirkelen.

Bør staten gripe inn?

De som forsvarer Healthy SNAP Act, hevder at staten har et ansvar for å beskytte folkehelsen. De peker på at myndighetene allerede regulerer hvilke matvarer som kan kjøpes gjennom programmer som Women, Infants, and Children (WIC), hvor sukkerholdige drikker og junkfood er ekskludert. Hvis vi begrenser skadelige stoffer i tobakk og alkohol, hvorfor skal vi ikke gjøre det samme med mat som beviselig fører til sykdom og død?

Motstanderne argumenterer derimot for at dette er et angrep på friheten til lavinntektsgrupper. Mange av dem føler seg stigmatisert når staten forteller dem hva de kan og ikke kan spise. De spør også: Hvor går grensen? Hvis brus og godteri fjernes fra SNAP, hva blir det neste? Rødt kjøtt? Ost? Fullfete meieriprodukter? Det er frykt for at en slik regulering kan bli starten på en større kamp om kostholdsideologi.

Hva sier forskningen?

Forskning viser at økonomiske insentiver kan påvirke matvaner. Når ferske råvarer subsidieres eller det gis rabatter på sunn mat, øker forbruket av disse varene. Samtidig har studier vist at folk som får begrensninger på hva de kan kjøpe, i noen tilfeller ender opp med å bruke sine egne penger på usunne produkter uansett. Problemet er at sukker og ultraprosessert mat er avhengighetsskapende, og avhengighet er vanskelig å bryte.

I et samfunn hvor hele matindustrien er rigget for å maksimere profitt på folks avhengighet til sukker og ultraprosessert mat, kan det derfor være naivt å tro at en reform av SNAP alene vil løse fedmeproblemet. Men det kan være et steg i riktig retning – spesielt hvis det kombineres med andre tiltak.

Hva må gjøres for at dette skal fungere?

For at en reform som Healthy SNAP Act skal ha effekt, må den følges opp med andre politiske grep:

1. Subsidier sunn mat: Hvis staten virkelig ønsker å påvirke folks kosthold, bør den ikke bare fjerne usunne valg, men også gjøre sunne alternativer økonomisk attraktive. Grønnsaker, frukt og rene proteinkilder bør bli billigere gjennom subsidier.
2. Utdanning og bevisstgjøring: Mange vet ikke hvor skadelig ultraprosessert mat er, eller hvordan man lager sunne måltider med begrensede ressurser. Matlagingskurs, ernæringsopplæring og informasjonskampanjer kan være en del av løsningen.
3. Strengere regulering av matindustrien: I dag markedsfører matindustrien aggressivt usunn mat til barn og lavinntektsgrupper. Hvis vi virkelig vil endre folks helse, må vi se på hvordan industrien manipulerer forbrukere gjennom reklame, design og butikkplassering.
4. Bedre tilgang til sunne matvarer: Matørkener må elimineres gjennom tiltak som insentiver for dagligvarebutikker til å etablere seg i lavinntektsområder, og støtte til lokale produsenter som kan levere ferske råvarer.

Et skritt i riktig retning, men ikke nok alene

Healthy SNAP Act er ikke en perfekt løsning, men den er et viktig signal om at myndighetene tar ernæring på alvor. Å fortsette å la SNAP finansiere brus, godteri og ultraprosessert mat er et svik mot dem programmet skal hjelpe. Samtidig kan vi ikke forvente at en enkelt lov skal løse et dypt strukturelt problem.

Kampen mot fedme og livsstilssykdommer krever en helhetlig tilnærming hvor sunn mat blir normen, ikke unntaket.

Når vi ser tilbake på denne tiden om 50 år, vil vi trolig undre oss over hvordan vi lot sukkerindustrien dominere matmarkedet på samme måte som vi i dag ser på tidligere tiders tobakksreklame med vantro. Spørsmålet er ikke om vi skal regulere, men hvordan vi gjør det mest effektivt – uten å skape unødvendige motreaksjoner eller forsterke sosiale skiller.

Staten har et ansvar for folkehelsen, men den har også et ansvar for å sikre at folk ikke mister sin verdighet. Hvordan vi balanserer disse hensynene vil avgjøre om Healthy SNAP Act blir en milepæl i kampen mot fedmeepidemien – eller bare nok et symbolpolitisk tiltak.