Gigantene ruster seg for en ny normal

Sammenbruddet i våpenhvilen mellom USA og Iran i begynnelsen av juli har endret risikobildet i den globale oljeindustrien. Etter mer enn fem måneder med konflikt forbereder selskapene seg på at periodiske avbrudd i oljehandelen kan bli en varig del av markedet.

Oljesystemet har så langt vist seg mer motstandsdyktig enn mange fryktet. Men det er oppnådd
gjennom store lagertrekk, endrede handelsstrømmer, maksimal raffineriutnyttelse og lengre
transportdistanser. Systemet har holdt, men sikkerhetsmarginene er blitt mindre.

Eksporten – ikke produksjonen – er flaskehalsen

En av de viktigste lærdommene fra den kortvarige våpenhvilen i slutten av juni var hvor raskt
produksjonen i Persiabukta kunne gjenopprettes.

TotalEnergies-sjef Patrick Pouyanné fortalte under selskapets resultatpresentasjon at produksjonen ved selskapets eiendeler i Abu Dhabi var tilbake nær normale nivåer i løpet av få dager. Da kamphandlingene ble gjenopptatt etter 8. juli, måtte produksjonen igjen reduseres.

Problemet var ikke omfattende skader på brønner eller produksjonsanlegg. Tankskip sluttet å laste,
lagrene ved terminalene ble fylt opp og produsentene måtte stenge ned fordi oljen ikke kunne
eksporteres.

Det flytter oppmerksomheten fra produksjonskapasitet til eksportkapasitet. Produksjonen kan i
mange tilfeller gjenopprettes raskt. Det er vanskeligere å bygge et transportsystem som tåler
gjentatte stengninger av verdens viktigste oljekorridor.

Oljeselskaper og myndigheter i regionen arbeider derfor med alternative eksportveier. TotalEnergies vurderer nye løsninger fra De forente arabiske emirater og Irak, mens Irak forsøker å øke eksporten gjennom rørledningen fra Kirkuk til den tyrkiske middelhavshavnen Ceyhan.

Saudi-Arabia har allerede økt bruken av East-West Pipeline, som transporterer olje fra feltene øst i
landet til Yanbu ved Rødehavet. Aramco vurderer også hvordan kapasiteten kan styrkes ytterligere.

– Vi ser på alt, inkludert East-West Pipeline og andre muligheter vi har til å styrke evnen til å
eksportere gjennom forskjellige ruter, sa Aramco-sjef Amin Nasser under selskapets
kvartalspresentasjon.

Alternative ruter reduserer avhengigheten av Hormuz, men fjerner ikke den geopolitiske risikoen.
Mer eksport via Rødehavet gjør samtidig markedet mer utsatt for forstyrrelser rundt Bab al-Mandeb og Suezkanalen. Risikoen flyttes delvis fra ett strategisk presspunkt til et annet.

Produktmarkedet er svakeste ledd

Råoljemarkedet har håndtert bortfallet gjennom lagertrekk, alternative forsyningsruter, svakere
kinesiske oljeinnkjøp og bruk av strategiske reserver. Situasjonen er mer krevende for raffinerte
produkter.

Chevron-sjef Mike Wirth peker særlig på diesel, fyringsolje og jetdrivstoff – samlet omtalt som
mellomdestillater – som markedets største sårbarhet. Lagrene er lave før vinteren, og høyere
sesongmessig etterspørsel kan gjøre balansen enda strammere.

Et tilgjengelig fat råolje løser ikke nødvendigvis problemet. Oljen må fraktes til riktig raffineri og
omdannes til produktene markedet etterspør. Når raffinerikapasiteten allerede er presset, kan
produktmarkedet forbli stramt selv om tilgangen på råolje bedres.

Flere år med raffinerinedleggelser i Europa og Nord-Amerika har redusert den ledige kapasiteten. I
tillegg er betydelige volumer blitt rammet av angrep og driftsforstyrrelser i Midtøsten og Russland.
Råoljeflyten kan komme tilbake i løpet av uker dersom kamphandlingene avtar. Det kan ta mange
måneder å gjenoppbygge lagrene av diesel og andre raffinerte produkter.

Raffinerier og trading blir viktigere

De høye marginene har gitt kraftig resultatvekst i raffinerivirksomheten.

Shell opplyste at selskapets raffinerier hadde en rekordhøy utnyttelsesgrad på 102 prosent i andre
kvartal. At tallet overstiger 100 prosent, skyldes at den faktiske produksjonen var høyere enn den
nominelle kapasiteten anleggene måles mot.

Både Shell og TotalEnergies dreide samtidig produksjonen mot mer diesel og jetdrivstoff. Det
gjenspeiler både de sterke marginene og markedets økende behov for mellomdestillater.
For integrerte oljeselskaper har raffinerier, trading og logistikk dermed fått større strategisk
betydning. Selskaper som kontrollerer flere deler av verdikjeden, kan flytte råvarer mellom regioner, endre produktutbyttet og utnytte prisforskjeller på en måte rene produsenter ikke kan.

Også tankmarkedet er blitt strammere. Økt risiko rundt Bab al-Mandeb, Suezkanalen og Svartehavet har tvunget flere skip til å seile lengre ruter, blant annet rundt Kapp det gode håp.

Lengre reiser binder opp tankskip i flere dager eller uker. Den tilgjengelige transportkapasiteten blir dermed redusert selv om antallet skip i verdensflåten er uendret. Oljemarkedet kan derfor bli stramt av logistiske årsaker selv når den globale produksjonen isolert sett er tilstrekkelig.

Kina er fortsatt den store usikkerheten

Kinas reduserte oljeinnkjøp og lavere raffineriaktivitet har bidratt til å dempe presset i markedet.
Pouyanné anslår at utviklingen midlertidig har redusert presset på det globale råoljemarkedet med
en effekt tilsvarende rundt fire millioner fat per dag.

Chevron-sjef Mike Wirth omtalte Kina som en «svart boks». Fallet i importen har vært langt større
enn utviklingen i det underliggende forbruket skulle tilsi.

Kina har store lagre som kan brukes til å regulere importen. Men lagerbruk fjerner ikke
etterspørselen permanent – den skyver den fremover. Dersom Kina senere øker raffineridriften og
begynner å gjenoppbygge lagrene samtidig som OECD-landene gjør det samme, kan en ny
kjøpsbølge treffe et allerede presset marked.

Fra produksjonsvekst til motstandskraft

Det viktigste signalet fra kvartalsrapportene er ikke at oljeselskapene vet hvordan konflikten vil
utvikle seg. Det er at strategiene i mindre grad bygges rundt én bestemt politisk løsning.

Shell-sjef Wael Sawan mener energisystemet er blitt grunnleggende mer volatilt. I et slikt marked blir alternative forsyningsruter, fleksible raffinerier, lagerkapasitet, trading og sterke balanser minst like viktig som vekst i oljeproduksjonen.

For investorene skaper dette et nytt skille mellom selskapene. De mest robuste aktørene vil ikke
nødvendigvis være dem som har størst reserver eller høyest produksjonsvekst, men dem som
kontrollerer størst deler av verdikjeden og kan tjene penger mens handelsstrømmene endres.

Oljesystemet har så langt tålt konflikten, men det har gjort det ved å tære på lagrene, presse
raffineriene mot maksimal kapasitet og sende tankskip på stadig lengre omveier. Det viser betydelig motstandskraft – men også hvor liten margin markedet har for den neste forstyrrelsen.