USA tar kontroll i Venezuela: Hva nå?

USA har gjennomført en militær operasjon i Venezuela som endte med at Nicolás Maduro ble pågrepet og fjernet fra landet. Kort tid etter erklærte Donald Trump at USA midlertidig vil styre Venezuela frem til en «trygg, ordnet og rettferdig» maktoverføring. Det dramatiske grepet har allerede splittet kommentariatet – men ikke først og fremst om hva som skjedde, snarere hvorfor.

Var dette en operasjon drevet av olje, narkotika og innenrikspolitisk symbolikk? Et geopolitisk oppgjør med Kina, Russland og Iran i USAs nærområde? Et uttrykk for en ny amerikansk maktdoktrine der hemisfærisk kontroll igjen settes foran folkerettslige konvensjoner, normer, multilateralisme og tilbakeholdenhet? Eller et rent og skjært neo-imperialistisk ressursran – og isåfall motivert av olje eller mineraler?

Nedenfor følger de viktigste strategiske tolkningene som nå konkurrerer om å definere operasjonen – og hvilke implikasjoner de har for veien videre.

1) «Olje-narrativet er teater» – det handler om mineraler

Et mye delt blogginnlegg av økonom Tracy Shuchart avviser at operasjonen først og fremst handler om olje. Hun kaller olje- og narkotika-fortellingen «PURE THEATRE», og hevder at den reelle logikken lå i å bryte en trippel-tilstedeværelse fra Kina, Iran og Russland – samt å sikre/avskjære tilgang til kritiske mineraler (coltan/tantal, sjeldne jordarter m.m.) som er sentrale i moderne våpensystemer.

Denne rammen har en intern strategisk konsistens: Dersom Pentagon ser kritiske mineraler som en «nasjonal sikkerhets-flaskehals», blir Venezuela interessant som geografi (vestlige hemisfære) og som knutepunkt for rivalers operasjoner – ikke primært som oljefelt.

Shuchart går lenger enn mange vil akseptere når hun hevder at «Pentagon does not await presidential direction» og at presidenten i praksis bare autoriserer noe militæret allerede har bestemt. Det er en sterk påstand om beslutningsarkitektur. Offentlig rapportering peker på presidentbeslutning, timing og sivil kontroll i gjennomføringen. Med andre ord: Hun kan ha rett i at strategisk motiv var mer enn olje – men fremstillingen av hvem som bestemmer er mer kontroversiell.

2) «Monroe-doktrinen 2.0» – hemisfærisk hegemoni

Jonathan Panikoff fra Atlantic Council legger seg et hakk nærmere Trump-administrasjonens egen retorikk, men skiller likevel ut olje som sekundært: Venezuela har enorme reserver, men liten andel av global produksjon. Han sier rett ut: «for those yelling this is about oil, no it’s not». 

Hans hovedforklaring er heller ideologisk-strategisk: Trump følger en linje om at USA skal sikre dominans i vestlige hemisfære og presse ut kinesisk, russisk, kubansk og iransk innflytelse. Panikoff rammer det inn som mer Monroe Doctrine enn War Against Drugs. Det skriver han i en post på X.

Denne tolkningen passer godt med at operasjonen også er et signalprosjekt: “bakgården” skal ryddes, ikke bare for Venezuelaspørsmålet, men for å etablere en presedens.

NB: Monroe-doktrinen (1823) er USAs linje om at europeiske makter ikke skal blande seg inn eller etablere ny innflytelse i Amerika, og at USA til gjengjeld holder seg unna Europas konflikter.

3) «Trump-doktrinen» som geopolitisk paradigmeskifte 

Markedsstrateg James E. Thorne tar det et skritt videre fra Monroe-doktrinen 2.0. Han hevder historikere vil se Trump-perioden som et vendepunkt, og at «Trump-doktrinen» er en ny organiserende logikk som erstatter den «regelbaserte verdensordenen» med mer transaksjonell sfærepolitikk: sanksjoner, toll, målrettet makt og «fred gjennom styrke» (eller mer vulgært: «FAFO deterrence»). Han peker eksplisitt på Venezuela (og Iran-operasjonen “Midnight Hammer” i fjor sommer) som eksempler. Det skriver Thorne i en post på X. 

Dette er nyttig som tolkningsnøkkel for investorer: Hvis Thorne har rett, er ikke dette et enkeltstående “raid”, men en mer varig endring i hvordan USA bruker makt – og dermed en ny type politisk risikopremie i råvarer, shipping, forsvar, EM-kreditt, osv.

Et potensielt problem med Thornes tolkning er å tilskrive til en sammenhengende doktrine, aksjoner som i realiteten er mer ad hoc og ikke en doktrine i det hele tatt.

4) «Regimeskifte er legitimt – men nå må det lykkes»

Den ofte Trump-kritiske redaksjonen i The Wall Street Journal forsvarer aksjonen som «hemispheric hygiene» og mener den sender et «salutary message» til USAs motstandere – men understreker at Trump nå eier resultatet og må få okkupasjon/overgang til å fungere. 

De løfter flere begrunnelser samtidig: narco-trafficking, migrasjonseffekter, og at Maduro inngikk i en akse med Russland/Kina/Cuba/Iran. Samtidig advarer de mot at “snatch-and-leave” kan skape «Maduro II», og peker på behovet for nyvalg og en reell overgang. 

WSJs Latin-Amerika-skribent Mary Anastasia O’Grady går mer detaljert inn i overgangsfasen. Hun beskriver operasjonen, peker på at opposisjonen har forberedt seg lenge, og argumenterer for at en vellykket overgang krever amerikansk lederskap – men også at venezuelanske institusjoner (særlig militæret) må håndteres smartere enn Irak 2003 («de-Baathifisering» som skrekkeksempel). 

Hun kritiserer også Trump for å undergrave opposisjonspolitiker og Nobelprisvinner María Corina Machado, som hun omtaler som «wildly popular», og mener oljeprat sender feil signal om motiv. 

5) FT: «Trump eier Venezuela» – risiko for strategisk hengemyr 

Financial Times' persistent Trump-kritiske kommentator Edward Luce ser Venezuela-operasjonen som et brudd med Trumps tidligere profil som anti-evighetskrigene i Afghanistan og Irak. Nå har han konvertert til å bli «regime change»-tilhenger, og nå «eier Trump Venezuela», mener Luce. Luce stiller to kjerne-spørsmål: (1) sprer appetitten for militære eventyr seg videre (Mexico, m.m.), og (2) hvordan i all verden skal USA faktisk styre eller stabilisere et land på ~30 millioner – særlig hvis rivaler ønsker at USA havner i hengemyra.

6) Olje likevel – men som maktverktøy mot Russland og Kina

To mer energigeopolitiske perspektiver:

Den russiske oligarken Oleg Deripaska skal ha skrevet at dersom USA får kontroll over Venezuelas oljefelt (og allerede «moving into Guyana»), kan Washington ende med å få kontroll mer enn halvparten av verdens reserver, ifølge den Russland-baserte journalisten Brian McDonald. Dermed kan USA holde oljeprisen nær $50 – som vil presse Russlands stats-kapitalistiske modell. Dette er et klassisk realpolitisk argument: ikke at USA trenger oljen, men at markedsmakt og priskontroll kan brukes geopolitisk.

Sikkerhetspolitikkanalytiker J. Michael Waller påpeker at Kinas krigsplanlegging (og mulige operasjoner mot Taiwan) avhenger av oljeimport som ikke er under amerikansk press. Kina har kjøpt 60-90 prosent av Venezuelas olje. Olje som nå kan komme under amerikansk kontroll. Det kan dermed gjøre et Taiwan-angrep urealistisk på kort sikt.

Veien videre: hva er de strategiske målene nå?

Uansett motivforklaring koker veien videre ned til fem praktiske strategiske tester:

Legitimitet og narrativkontroll: 

Trump-administrasjonens «law enforcement»-fortelling står i spenning til realiteten av regimeskifte. Uklarheten gir taktisk handlingsrom, men undergraver koalisjonsbygging og åpner for motnarrativer om imperialisme, ressursran, USA som røverstat etc.

Sikkerhet på bakken: 

At Maduro er ute, betyr ikke kontroll. Risikoen er å kjøre seg fast i en strategisk hengemyr – gjennom opprør, fragmentering eller et «Maduro II».

Overgang og institusjoner: 

Irak viser hva som står på spill: Statens maktapparat må integreres og omformes, ikke halshugges, hvis man vil unngå kaos og geriljatilstander.

Geopolitisk opprydding: 

Skal operasjonen lykkes strategisk, må russisk, kinesisk og iransk fotfeste faktisk fjernes – ikke bare rammes symbolsk.

Ressurser og økonomi: 

Olje- og mineralretorikk kan finansiere gjenoppbygging, men risikerer å fremstå imperialistisk og pengedrevet, og vil kreve tung sikkerhet. Styring av gruver og verdikjeder er langt mer krevende enn å slippe til oljeselskaper.