(+) Gir pengemengdevekst økonomisk vekst?

Økt pengemengde gir ikke reell vekst. Den omfordeler, sentraliserer og skjuler stagnasjon bak oppblåste BNP-tall. Etter tre timers samtale med Rune Østgård snudde selv AI-en Grok fra keynesiansk tro til østerriksk innsikt.

Denne artikkelen bygger på en omfattende diskusjon jeg hadde i forrige uke med Grok 3 Deep Search, en AI utviklet av xAI, som er designet for å syntetisere sanntidsdata fra nettet og X for å gi nyanserte svar på komplekse spørsmål. Diskusjonen fokuserte på om pengemengdevekst (pengeinflasjon») driver økonomisk vekst, og tok oss gjennom keynesiansk teori, empiriske studier og den østerrikske skolens perspektiv.

Innledning og kontekst

Diskusjonen startet med en utforskning av pengemengdevekst, definert som økning i pengemengden. Denne måles ofte med det som kalles M2, som inkluderer kontanter, innskudd og andre likvide midler. I vårt pengesystem skapes nesten alt av denne typen penger av ingenting» når vanlige banker gir lån til kundene sine, (se Norges Banks artikkel Hvordan skapes penger?»).

Keynesiansk økonomisk teori hevder at slik vekst stimulerer økonomien» og at reduksjon av pengemengden, pengedeflasjon», er lite ønskelig, fordi det kan få motsatt effekt, det vil si at deflasjon kan føre til resesjon. Dette er det teoretiske grunnlaget for at sentralbanken øker pengemengden, noe den gjør gjennom justering av styringsrenten.

Politikken blir implementert slik at pengemengden som hovedregel øker. Min bok Fraudcoin – 1000 år med inflasjon som politikk» nevner for eksempel at Norges årlige gjennomsnittlige pengemengdevekst (M2) var i underkant av 7 % årlig fra 2002 til 2022. Jeg viser også at Norges Bank sjelden krymper pengemengden, men at paripolitikken» på 1920-tallet er et eksempel på at den også har gjort det.

Grok, som er designet for å resonnere over motstridende fakta, ble utfordret til å gå dypere enn den keynesianske fortellingen. Dette førte til en reise fra tro på at pengemengdevekst gir økonomisk vekst, til konklusjonen at det sannsynligvis ikke gjør det, verken på kort eller lang sikt.

Keynesiansk perspektiv: Stimulering gjennom penger

Grok startet med å støtte seg på keynesiansk teori, som hevder at økt pengemengde senker renter, oppmuntrer til lån og dermed øker forbruk, investeringer og innovasjon. Dette fører ofte til vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP), som responderer positivt på inflasjon, som ofte følger pengemengdevekst. Grok refererte til kilder som What Is Keynesian Economics?» fra IMF, som forklarer hvordan sentralbanker kan bruke pengemengde for å stimulere økonomien.

Utfordring: Empiriske analyser og østerriksk teori

Jeg ba Grok om å vurdere den østerrikske skolens perspektiv, representert av økonomer som Ludwig von Mises og Friedrich Hayek. Østerrikerne mener at pengemengdevekst reduserer økonomisk vekst, fordi pengemengdeveksten allokerer ressurser til de som kan låne mest penger, på bekostning av de som er best til å dekke aktørene i økonomien sine behov.

På min oppfordring gikk Grok gjennom artikkelen Deflation and Depression: Is There an Empirical Link?» av Atkeson og Kehoe (2004). Den viser at det kun var under depresjonen i USA på 1930-tallet at man fant en korrelasjon, og konkluderte med at deflasjon ikke nødvendigvis fører til økonomisk nedgang. (Som jeg viser i Fraudcoin, var denne perioden preget av massiv politisk intervensjon i markedene, noe som bidro til at depresjonen ble så dyp og langvarig.) Forfatterne av artikkelen var ansatt i Federal Reserve, den amerikanske sentralbanken, noe som i denne sammenhengen kan sies å gi artikkelen økt troverdighet.

Grok fant selv frem en studie fra ScienceDirect, Analysing the impact of money supply on economic growth», som viser at pengemengdevekst på lang sikt ofte bare fører til inflasjon, uten å øke reell økonomisk output.

Omfordeling og BNP-maskering

Jeg ledet Groks oppmerksomhet mot at pengemengdevekst omfordeler knappe ressurser. Grok anerkjente at når sentralbanker øker pengemengden, senkes rentene, og de som kan ta opp store lån – ofte store bedrifter eller finansielle aktører – får da mulighet til å kjøpe opp knappe ressurser. Dette sentraliserer rikdom og makt, mens sparere og mindre aktører taper. Grok fant selv støtte for dette i en studie fra ScienceDirect, Monetary policy and the persistent aggregate effects of wealth redistribution», som viser at pengepolitikk kan ha omfordelingseffekter som favoriserer låntakere.

Grok kom også inn på sammenhengen mellom at BNP ofte blir positiv med pengemengdevekst: Økt forbruk og investeringer fra låntakere blåser opp BNP, uten at produktiviteten nødvendigvis øker, noe som støttes av Atkeson og Kehoes funn om at økonomiske mål som BNP kan være misvisende.

Grok kom ikke inn på det i vår samtale, men de som beregner BNP bruker en deflator» for å justere brutto BNP for prisinflasjon. Med unntak av kortere tidsintervaller korrelerer den godt med KPI, som vi nå ofte ser blir kritisert av økonomer for at den ikke reflekterer godt nok den reelle prisstigningen, som mange mener er høyere enn det KPI viser. Hvis deflatoren settes for lavt, vil BNP fremstille den økonomiske veksten som høyere enn den egentlig er.

Kortvarig vekst: En illusjon?

Grok holdt lenge fast ved at pengemengdevekst kunne gi økonomisk vekst på kort sikt, men jeg utfordret dette ved å spørre: Hvordan kan et ekstra stykke papir, som en dollarseddel, være en positiv input i produktiviteten?» Grok måtte erkjenne at en slik sammenheng virker lite logisk, og nevnte at studier viser at pengemengdevekst kan føre til spekulative bobler, som oppblåste eiendoms- og aksjemarkeder, uten å øke reell produksjon. Han viste blant annet til Robert C. Kellys artikkel Money Supply Definition: Types and How It Affects the Economy», publisert på Investopedia. Grok mente at artikkelen gir støtte til den østerrikske økonomiskolens forklaring om at ekspansjon av pengemengden fører til feilallokering av ressurser som reduserer økonomisk vekst.

Konklusjon og refleksjon

Etter tre timer med diskusjon konkluderte Grok med at pengemengdevekst sannsynligvis ikke gir reell økonomisk vekst hverken på kort eller lang sikt, og at den i stedet primært omfordeler ressurser. Dette var en 180 graders u-sving sammenlignet med det han startet med.

Jeg testet senere Grok for å se om den hadde lært, men den hadde ikke beholdt innsiktene, noe som viser begrensningene i AI når det gjelder kritisk tenkning. Dette kan muligens tyde på at AI, som folk flest, påvirkes av gjentatte påstander og den informasjonen som dominerer informasjonsutvalget, selv om det som gjentas ofte er feil.

Diskusjonen var en reise i økonomisk klarhet, som utfordret keynesiansk tro og støttet østerriksk viten: Pengemengdevekst fører til omfordeling, feilallokering og sentralisering av knappe ressurser, ikke til reell vekst.

Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis Investornytts syn.

Rune Østgård er advokat og ekspert på pengehistorie og Bitcoin. Han er forfatter av bøkene Arrow of Truth – En unik bok om Bitcoin og bestselgeren Fraudcoin – 1000 år med inflasjon som politikk.