Nyheter
(+) Innføring i rentefond
De siste års renteøkninger har ført til at avkastning på rentefond har begynt å bli attraktive igjen, etter en lang bølgedal i årene mellom finanskrisen og Covid.
Rentefond var før det ofte en stor del av investorers portefølje, fordi de hadde en veldig ettertraktet egenskap – motsatt korrelasjon med aksjer. Denne korrelasjonen har vært mye svakere de siste årene pga. høy inflasjon, men nå som inflasjonen begynner å nærme seg stabile lave nivåer, vil man kunne se at denne egenskapen er tilbake – og dermed vil dette være et godt argument for å øke renteandelen i ens portefølje, i tillegg til at man har fått opp mot 10% avkastning i enkelte rentefond.
Rentefond består som de fleste kanskje vet av lån til bedrifter eller det offentlige, der man bruker et påslag i tillegg til den risikofrie markedsrenten (i Norge som oftest Nibor) som total rentesats. Påslaget varierer mest i forhold til selskapets soliditet, da det skal i hovedsak speile risikoen for at selskapet ikke skal klare å betale enten de månedlige rentebetalingene, eller lånet i sin helhet. I motsetning til vanlige lån til private er det som oftest ikke noe fast avdragsbetaling, slik at som oftest er avdragsfritt fram til det det skal innfris i sin helhet ved utløp/forfallsdato. Dette er og typisk noe en forvalter vil se etter, for om det er mange lån som skal innfris på samme tid kan det også føre til problemer for bedriften.
En god del av disse låneavtalene til bedrifter har ofte det man kaller “covenants”, dvs. visse betingelser, som om brutt, utløser beskyttelse eller fordeler for långiver. Disse covenantsene kan være at egenkapitalen skal være en viss andel av total gjeld, at driftsresultat skal holde seg positiv, også videre. Om disse brytes kan det være at lånet forfaller i sin helhet, at renten øker, at man har krav på å få en viss eierandel i selskapet også videre.
Man har også det man kaller hybrid lån/obligasjoner, som i utgangspunktet er evigvarende lån (dvs. uten forfall) , som gitt visse betingelser kan gjøres om til aksjer i selskapet om forvalter ønsker dette. Men – ved en konkurs vil disse hybridlånene komme etter alle vanlige lån/obligasjoner i prioritetsrekkefølgen for utbetalinger fra konkursboet, som vanlig egenkapital. Regnskapsmessig teller det og som egenkapital for bedriften.
Rentefond generelt har tre hovedkategorier, med hver sine underkategorier.
– Kategori 3: Fond med plasseringer i øvrige senior rentepapirer, og ansvarlige lån i samsvar med kravene under.
Norske obligasjonsfond blir og delt opp i 4 kategorier for rentefølsomheten (utfallsrom) :
Dette er rentefond som ønsker å få mest mulig meravkastning, (ofte en tallfestet prosent over Nibor), og dermed ofte investerer i papirer med dårligere enn BBB- (investment grade) kredittkvalitet. Hovedsakelig har kredittfond og noe investert i investment grade, eller iallefall mulighet til det, mens rene high yield-fond ofte har kun de under investment grade som oftest.
Det er her gode forvaltere virkelig kan gjøre den største forskjellen, ved å f.eks. se etter bedrifter som de mener gir en bedre rentepåslag enn ratingen skulle tilsi, eller der de mener ratingen er bedre enn rentepåslaget skulle tilsi. For eksempel har mange bedrifter det siste året/halvannet hatt høye påslag fordi det var ventet en resesjon, men når da denne ikke virker som å komme, har disse høyere påslagene vært en god kilde til avkastningen i slike type fond.
Risikoen i rentefond og rentepapirer kan i hovedsak deles opp i følgende :
Kredittrisikoen er som nevnt risikoen for at bedriften som låner pengene ikke klarer å betale tilbake, enten de månedlige rentebetalingene og/eller lånet i sin helhet til forfall. For at dette skal være mulig å vite blir bedrifter og/eller rentepapirene ratet av uavhengige ratingbyråer, der de største innenfor dette er Standard & Poor’s , Moody’s og Fitch. De kategoriserer alle med bokstaver , der A er best, men med litt ulike skala etter dette.
Durasjonsrisiko er endringen i prisen på papiret gitt endring i styrings/markedsrenten for et tilsvarende lån, som oftest målt ved 1% endring. Ved 1% redusering i denne renten vil vanligvis prisen på denne obligasjonen øke, siden investorer ved å kjøpe den vil ha en høyere rente avkastning enn ved å tegne nye. På bakgrunn av dette vil i utgangspunktet prisen øke opp til at denne forskjellen er 0. Dvs. den økte prisen på obligasjonen nuller ut den ekstra renteinntekten man kan få (yield). Durasjon i denne forbindelse er da hvor lange fastrente bindinger man har.
Motsatt blir det slik at om renten i markedet øker med 1%, vil prisen på obligasjonen synke, siden man om man kjøper til pålydende vil få mindre inntekter enn om man hadde tegnet seg en tilsvarende fra start av med 1% høyere rente. Dette skal i utgangspunktet bevege seg så lavt at det man taper i renteinntekter kompenseres med den lavere prisen (yield).
Inflasjonsrisikoen er i hovedsak for de lange obligasjonene – og det er risikoen for at inflasjonen øker i perioden. Har man et rentepapir med f eks. 4% løpende rente, og inflasjonen øker med 1%, vil man jo i det tilfelle få 3% reell avkastning. Derfor ser man ofte at når inflasjonen eller utsikten til inflasjon øker , vil yielden på slike øke fordi investorer ønsker kompensasjon for dette.
Likviditetsrisiko er rett og slett faren for at man ikke kan få solgt et rentepapir til den prisen man ønsker fordi det er lite potensielle kjøpere i markedet. Dette blir ofte påvirket av to ting – hvor kjent og omsatt selskapet er i rentemarkedene , samt hvordan den generelle stemningen er. Ved dårlig stemning og nervøsitet vil det være mye færre kjøpere enn ved motsatt. I rentefond blir dette en del av kredittpåslaget, sammen med konkurs/misligholdsrisiko.
Endringen i markedets kredittpåslag for papirer med tilsvarende rating vil ha lignende funksjon som for rentebinding og renteendringer. Dvs. at om kredittpåslaget for like ratede papirer øker, vil verdien på rentepapirene i porteføljen synke, og ved en nedgang i kredittpåslaget i markedet vil verdien øke. Her vil og denne endring i verdi være en funksjon av hvor lenge det er igjen til hovedforfall/tilbakebetaling på de forskjellige papirene, for etter det kan man jo gå ut i markedet og få de endrede kredittpåslagene.
Rentefond har derfor det man kaller rentedurasjon og kredittdurasjon, som måler hvor hvor mye kursen på fondet vil endres ved en 1% endring i enten henholdsvis renten eller kredittpåslaget i markedet.Om et fond for eksempel har rentefølsomhet (durasjon) på 3, vil det si at om markedsrenten reduseres med 1%, øker verdien på fondet med 3%, og om markedsrenten øker med 1%, reduseres verdien med 3%. Om fondet har kredittpåslag følsomhet (kredittdurasjon) på 2, vil det si at om kredittpåslaget i markedet øker med 1%, vil fondets verdi reduseres med 2%, og ved en nedgang i kredittpåslaget i markedet på 1%, vil fondets verdi øke med 2%.
Men det er viktig å vite at dette gjelder kun om det endres i forhold til det som tidligere har vært anslått i markedet , ikke faktiske bevegelser. Dvs. om Norges bank kutter renten med 0,25, men dette allerede har vært priset inn i markedet lenge i forveien, vil man i hovedsak ikke få noe særlig kursendring i et rentefond. Dette vil likevel avhenge av hvor lang tilbake i tid, og hvor lang binding man har på disse, rentepapirene ble utstedt. I tillegg er det slik at når disse papirene utløper, vil jo de nye bli utstedt til den på enhver tid gjeldende rente, og kurs gevinsten eller tapet vil da sakte men sikkert normalisere seg.
Sammenhengen mellom dette blir ofte vist via noe som heter konveksitet, som sier noe om hva som skjer når yielden/renten endres i forhold til blir durasjonen (dvs. rentesensitiviteten) og dermed prisen/verdien på rentepapirene. Har rentepapirer positiv konveksitet vil det si at verdien øker forholdsmessig mer når markedsrenten går ned enn verdien reduseres når markedsrenten går opp.
Motsatt vil et rentepapir med negativ konveksitet tape mer i verdi når rente går opp enn det øker i verdi når renten går opp. Om vi tenker oss disse to rentepapirene ved en endring i markedsrenten på 1%, vil for eksempel papiret med positiv konveksitet øke i verdi med 2% om renten går ned med 1%, men reduseres med bare 1,5% om renten går opp med 1%. Motsatt vil et rentepapir med negativ konveksitet for eksempel ha en verdiøkning med 1,5% om renten går ned med 1%, men ha verdifall på 2% om renten går opp med 1%. Imellom er papirene der det ikke er forskjell mellom verdifallet og verdiøkningen ved renteendringer.
Til slutt er det viktig å ha med seg de skattemessige forskjellene på aksje- og rentefond. Et rentefond har den samme beskatningen på avkastningen som banksparing, dvs. 22%. Dette er også løpende år for år, dvs. at all avkastning i ens rentefond i 2023 blir lagt til (eller trukket fra) din skatt for 2023. Som i aksjefond blir denne avkastningen reinvestert i fondet så lenge man ikke selger. For at denne økte beholdningen i fondet ikke blir beskattet, gjør rentefondene et simulert fradrag i den opprinnelige verdien, men totalen blir likevel riktig. Denne beskatningen gjelder også om man eier rentefond via et selskap, men man får ikke fritak for denne avkastningen slik man gjør ved aksjefond man eier via et selskap. Det vil si at siden man må og betale utbytteskatt når man tar ut midlene fra selskapet, vil man totalt sett bli mer beskattet på rentefond enn aksjefond via et selskap, mens om man eier det privat stort sett er det mest gunstig med rentefond. Rentefond får heller ingen skjermingsfradrag eller verdsettelsesrabatt.
Oppsummert kan man si at rentefond har flere gode egenskaper som kan være en viktig del av enhver portefølje. Det gir en avkastning som historisk sett er høyere enn banksparing, men med mindre svingninger (og avkastning) enn aksjefond, som gjør at man kan fintune risikoen i en portefølje om man ikke ønsker å være eksponert 100% mot aksjer. I tillegg vil det når inflasjonen er noenlunde stabil og lav, ha en motsatt korrelasjon til aksjemarkedet, slik at man får en fin diversifiseringseffekt i porteføljen. Og ikke minst så vil skatten, om man eier det privat, være betydelig mye lavere, iallefall på kort og mellomlang sikt.
