Ferguson: Europa er rigget for de gamle

Europas velferdsstater har blitt stadig rausere mot en voksende gruppe eldre velgere, mens de unges økonomiske muligheter kommer i skyggen. Nå bidrar denne ubalansen til å destabilisere både statsfinansene og det politiske systemet, mener Niall Ferguson.

I kommentaren «Why Europe Is Burning» i The Free Press tolker historikeren protestene i Paris, Madrid og Brussel som symptomer på en generasjonskonflikt som demonstrantene selv ikke fullt ut forstår.

Fergusons polemiske beskjed til Europas unge er at de leter etter de ansvarlige på feil sted:

– Det er besteforeldrene deres, skriver han.

Han mener politikere har beskyttet eldre velgeres økonomiske interesser så effektivt at stadig mindre av handlingsrommet er igjen til generasjonene som kommer etter.

De eldre vinner ved valgurnene

Kjernen i Fergusons argument er en kombinasjon av demografi og politiske insentiver: De eldre blir flere, de lever lenger, og de har høy valgdeltakelse. Dermed blir det politisk kostbart å endre ordningene de nyter godt av.

Han anklager politikere på begge sider av Den engelske kanal for å «bestikke» eldre velgere med økonomiske fordeler.

Samtidig blir det færre i arbeidsfør alder i forhold til antallet eldre. OECDs fremskrivninger viser at antallet personer på 65 år og over per 100 personer mellom 20 og 64 år ventes å øke fra 32,6 i 2024 til 55,2 i 2054. Befolkningen mellom 20 og 64 år anslås å falle med 13 prosent i OECD-landene i gjennomsnitt frem mot 2064.

Ferguson mener velferdssystemene ikke er tilpasset denne utviklingen. Ordninger som ble bygget opp da fødselstallene var høyere og levealderen lavere, blir stadig vanskeligere å finansiere.

De unge kan fylle gatene, men de eldre har et stadig sterkere grep om valgurnene, er resonnementet hans.

Frankrike under rentepress

Frankrike er Fergusons fremste eksempel på hvor farlig kombinasjonen av høy gjeld, svak vekst og politisk handlingslammelse kan bli.

Renten på franske tiårige statsobligasjoner har steget fra 3,22 prosent før Iran-krigen til 4,87 prosent ved børsslutt fredag. Det er en oppgang på 1,65 prosentpoeng.

Høyere markedsrenter gjør nye lån og refinansiering dyrere. Belastningen på statsbudsjettet øker gradvis etter hvert som gammel gjeld erstattes med ny.

Ferguson viser samtidig til at Frankrikes brutto offentlige gjeld har nådd 119 prosent av bruttonasjonalproduktet. Dersom nasjonalforsamlingen ikke klarer å vedta et budsjett de kommende ukene, kan underskuddet i 2027 bli rundt 6,5 prosent av BNP, skriver han.

Historikeren fremhever at Frankrike har langt svakere nominell økonomisk vekst enn USA. Dermed blir det vanskeligere å håndtere gjelden, selv om amerikanske statsrenter også har steget kraftig.

Krigen og energisjokket har etter hans vurdering forsterket problemene. De underliggende svakhetene var der allerede.

Helse og omsorg blir den store regningen

Ferguson legger likevel ikke hele forklaringen på pensjonsutbetalingene.

Han peker på at mange land allerede har forsøkt å begrense fremtidige pensjonskostnader gjennom høyere pensjonsalder, mindre sjenerøse ytelser eller strammere vilkår.

Den største utfordringen fremover mener han ligger i kostnadene ved helse og omsorg til en stadig eldre befolkning.

I Storbritannia trekker han frem pensjonsgarantien «triple lock» som et eksempel på hvordan politikerne har bundet seg til løfter det er vanskelig å trekke tilbake. Ordningen gir årlige økninger basert på det høyeste av prisveksten, lønnsveksten eller 2,5 prosent.

I Frankrike mener han debatten om manglende investeringer i skolen overser hvor store ressurser som bindes opp til de eldre.

Ferguson erkjenner samtidig at aldring bare forklarer en del av gjeldsoppbyggingen. Krisetiltak etter finanskrisen og pandemien, skattekutt, andre offentlige utgifter og høyere rentekostnader har også bidratt.

Venter politiske kriser

Til tross for den dystre beskrivelsen tror ikke Ferguson at Europa nødvendigvis står foran en gjentakelse av eurokrisen.

Han mener Den europeiske sentralbanken har verktøyene som trengs for å gripe inn og stabilisere obligasjonsmarkedene dersom presset på fransk statsgjeld blir for stort.

Diagnosen hans er først og fremst politisk:

– Det vi ser i dag, ligner mer på samtidige politiske kriser i flere europeiske land, skriver han.

Et sentralbankinngrep kan etter hans vurdering dempe markedsuroen. Den vanskelige fordelingen av velferdsregningen mellom generasjonene må politikerne fortsatt håndtere.

Advarer mot kapitalflukt

Ferguson har liten tro på at de politiske ytterfløyene vil løse problemet.

I hans fremstilling tilbyr venstresiden høyere skatter på milliardærer for å finansiere flere ytelser, mens høyresiden legger skylden på innvandring. Samtidig mener han ytterfløyene nærmer seg hverandre i økonomiske spørsmål, blant annet gjennom støtte til statlig styring, offentlig eierskap og husleieregulering.

Han etterlyser i stedet en europeisk utgave av Argentinas Javier Milei: En politiker som argumenterer for omfattende reformer av statsfinansene med bedre muligheter for de unge som begrunnelse.

Uten slike reformer advarer Ferguson mot en utvikling med svakere euro, mer inflasjon, nedgraderinger av kredittverdigheten og enda høyere renter. Fortsatt politisk uro kan dessuten få kapital til å forlate Europa, mener han.

Han frykter at ungdommens frustrasjon vil gi mer radikalisering og nye opptøyer, samtidig som regjeringene blir stadig mer kortlivede.

Konklusjonen hans er at maktforholdet mellom generasjonene allerede har tippet:

– De eldre har definitivt vunnet generasjonskrigen i Europa, skriver Ferguson.