Røe Isaksens kortslutning om arbeidsinnvandring

Torbjørn Røe Isaksen forsøker å selge inn en fortelling om at Norge trenger mer arbeidsinnvandring. Men når arbeidsinnvandring» i praksis betyr flere på trygd og svenske tilstander, uten å redusere marginalkostnaden for arbeid, er det ikke en løsning. Det er en forverring.

Partiet Høyre er snudd på hodet. I 21 år handlet alt om at Erna var stjerna». Valget skulle vinnes på person, uten politikk. Ingen slagord, bare Erna. Nå er det plutselig politikken som betyr noe, ikke personen. Det er i hvert fall det Røe Isaksen vil ha oss til å tro om lederstriden i Høyre.

I en nylig podcast med Ole Asbjørn Ness leverte den tidligere Høyre-toppen – nå semi-pensjonert i sinekyre som politisk redaktør i E24 – tidenes minst overbevisende salgspitch for Ine Marie Eriksen Søreide som Erna Solbergs arvtaker.

La oss først gi Røe Isaksen tvilens fordel. Det er et argument for at Høyre trenger ny og bedre politikk. Men etter to tiår der Erna har regjert som en soldronning over partiet, og all politisk debatt har blitt kvalt under hennes vekt, lyder Røe Isaksen kall for politisk idémyldring veldig hult.

Tronarvingene uten egenskaper

Så hører det naturligvis med til saken at Solberg har konsolidert makten i partiet ved å fylle posisjonene under seg med lojalister. Ness har formodentlig rett i at ingen i triumviratet av Ernas mulige arvtagere – Eriksen Søreide, Henrik Asheim eller Tina Bru – er i stand til å skrive et essay om hva partiet Høyre står for. Et mulig unntak gjøres for dark horse»-kandidat Peter Chr. Frølich, som har hatt en plutselig oppvåkning i Ukraina etter å ha tilbragt tre stortingsperioder i politisk dvale.

Om noen kan oppdrive et tekstutdrag eller videosnutt det Ine Eriksen Søreide beretter om sin visjon for Norge, så skal vi dele ut et gratis årsabonnement på Investornytt. Ness har nok rett i at Søreide ville blitt en Erna Light». Men i motsetning til Solberg, som faktisk bryr seg om Norge og norske forhold, er det få indikasjoner på at det samme kan sies om Søreide. Norske forhold blir for smått, traust og provinsielt for hennes internasjonale ambisjoner og interesser. Gitt valget om en tur til Brüssel eller en befaring ute i distriktene, er det ikke vanskelig å gjette hva hun ville valgt.

Svenske tilstander bortforklart

Om ikke Røe Isaksens innsalg av Eriksen Søreide var krampeaktig nok, må han tøye virkeligheten enda lengre i sin beskrivelse av Høyres innvandringspolitikk – en politikk som under Erna Solberg visstnok har vært streng. Så får en spørre seg hvor Røe Isaksen var da slusene ble åpnet på vidt gap for innvandring før, under og etter flyktningkrisen i 2015 som definerte Solbergs statsministerskap.

Til tross for at innvandrerbefolkningen nærmer seg 1,2 millioner, har passert 17 prosent av befolkningen og skapt svenske tilstander i det norske samfunnet, tviholder Røe Isaksen på den liberale virkelighetsbeskrivelsen av masseinnvandringen fra Kristin Clemets famøse pamflett, De nye seierherrene, fra 2012.

Det etterhvert slitne semantiske tryllekunstnertrikset er å bortforklare innvandringsproblemet som en løsning på arbeidskraftmangel.

Siden masseinnvandringens spede begynnelse i etterkrigstidens Europa, var ideen med Gastarbeiter, innvandrere på kort opphold, med arbeid. Fasit ble innvandrere på permanent opphold, uten arbeid. Ikke alle, men altfor mange.

Moralens marginalkostnad

Røe Isaksens fallitterklæring når han argumenterer for at norsk økonomi behøver arbeidsinnvandring, men samtidig vedkjenner at denne innvandringen ikke vil, og ikke skal redusere marginalkostnaden for arbeid.

For når Ness påpeker at øvre middelklassemenn av hans statur burde hatt råd til vaskehjelp fire ganger så ofte, og ville hatt råd til det om han bodde i land som Singapore eller Brasil – hvor underklassens prekariat gjør drittjobbene for eliten til en billig penge.

Norge kunne også hatt et korttidsmarked for arbeidsinnvandring. Med tidsbegrensede visum og krav om arbeid for innpass. Slik det for eksempel er i land som er ganske like Norge, men som vi ikke liker å sammenligne oss med – som Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Qatar.

Røe Isaksen innvender at et slikt regimé for arbeidsinnvandring ikke passer inn med måten vi tenker på i Norge». Det er i strid med norsk kultur. Det er kynisk og umoralsk, og det er ikke sånn vi er – som bannlysningen av au pair-ordningen hamrer hjem.

Arbeidsinnvandring» uten arbeid

Så hvordan er vi?

Ifølge Røe Isaksen skal Norge ha arbeidsinnvandring for å løse landets angivelige mangel på arbeidskraft – selv om vi har over 700.000 i yrkesaktiv alder som står utenfor arbeidslivet. Men han vil ikke at arbeidsinnvandringen skal redusere marginalkostnaden for arbeid.

I Røe Isaksens Norge er ikke målet at nordmenn skal få tilgang til billigere arbeid – Ness får vaske huset sitt sjæl – men at utlendinger skal få tilgang til norsk velferd.

Vi er de som slipper inn ukontrollerte mengder av ikke-arbeidende innvandrere under dekke av arbeidsinnvandring». Hvor moralsk er det egentlig mot det norske folk som regjering og Storting ifølge Grunnloven skal handle på vegne av?

Hva ville du valgt? Situasjonen vi har i dag med svenske tilstander, gjengkriminalitet og en sosial kontrakt som går opp i limingen under masseinnvandringens byrde?

Eller at Norge hadde hatt et strengt regulert korttidsmarked for arbeidsinnvandring, der indere, filippinere og gjestearbeidere fra andre land med langt lavere lønnsnivå enn Norge, kom, jobbet og gikk?

De ville riktignok ikke hatt stort håp om hverken norsk velstandsnivå eller permanent opphold, men de ville reist hjem til hjemlandet med mer penger enn de ellers ville hatt. Mens vi nordmenn ville fått tilgang til billigere arbeidskraft enn vi ellers ville hatt. Alle parter ville vært tilfredse med transaksjonen. Hvor umoralsk er egentlig det?

Ikke det eneste problemet vi har, forverrer alle problemene vi har

At selv Røe Isaksen, en av de mest konservative og edruelige stemmene i Høyre, viser så liten grad av kritisk selvrefleksjon rundt masseinnvandringens gang på Høyres vakt – selv etter et katastrofevalg – lover ikke godt for partiets videre drift under ny ledelse.

Om Høyre skal gjenopprette troverdighet på innvandringsfeltet må Høyre legge vekk bortforklaringer og suicidal empathy» og se sannheten i hvitøyet. Det er ingen utenfor Høyres hus som tror på Røe Isaksens tåkelegging.

Masseinnvandringen er ikke det eneste problemet vi har, men det forverrer alle problemene vi har – som tidligere fransk presidentkandidat Eric Zemmour har sagt. Og arbeidsinnvandring er ikke løsningen. For all del, arbeidsinnvandring har en rolle å spille. Men når Røe Isaksen snakker om arbeidsinnvandring», er det enkelt å gjennomskue som en eufemisme for svenske tilstander».