La Trump få Grønland

Grønland er lett å eie i gode tider. I en ny kald krig er det noe helt annet: et ansvar, en militær forpliktelse og en strategisk byrde. Det er nettopp der Danmark – og Europa – nå befinner seg. Ikke i historiens komfortable endefase, men en geopolitisk unntakstilstand: øyeblikket der suverenitet ikke avgjøres av normer og rettigheter, men av hvem som faktisk har makt og utholdenhet til å handle.

Det er her Europas Grønlands-problem begynner. Europa liker å snakke om verdier, regler og internasjonal rett. Men i møte med stormaktspolitikk er dette sekundært. 

I norsk og europeisk møtes Trumps Grønland-fremstøt med patosfylte og normative fordømmelser. Men Europa kan ikke forsvare Grønland med kronikker alene. 

Et permanent underskuddsprosjekt

Det snakkes ofte om Grønland som strategisk verdifullt. I praksis er det et regnestykke i rødt. Danmark bruker årlig 10-12 milliarder norske kroner netto på Grønland. Blokktilskuddet alene ligger på over 7 milliarder. Legg til forsvar, kystvakt, politi, rettsvesen, beredskap og administrasjon, og subsidien blir strukturell. Direkte økonomiske inntekter er marginale.

Fasiten er klar: Grønland er ikke et overskuddsprosjekt i gode tider, men en belastning. En luksus-koloni. Spørsmålet er hva dette betyr i en verden med et skjerpet trusselbilde fra både Russland og Kina. Hvor mye er lille Danmark villig til å banke i bordet med for å beholde sitt herredømme over verdens største øy? 

I krigstid handler ikke suverenitet om flagg på kartet, men om hvem som faktisk kan betale for å forsvare ytterkanten av den transatlantiske alliansen. 

Grønlands 300-årsnatt

Et annet perspektiv som forsvinner når kommentariatet i Akersgata rykker ut med sitt universale forsvar av dansk kolonialisme, er vår egen historiske erfaring. I over 400 år lå Norge med brukket rygg under Danmarks klamme åk. Mens den industrielle revolusjon tok fart i Vestens frie land, ble Norges økonomiske utvikling hemmet og sivilsamfunnets utfoldelse begrenset under danskenes hyggelige tyranni.

Danmarks forvaltning av Grønland fortjener ikke stort bedre skussmål. Verdiskapningen per innbygger er lavere, kriminaliteten høyere og utenforskapet mye høyere enn i Danmark. Grønland er rikt på kritiske mineraler og sjeldne jordarter. Men under dansk herredømme forblir den rikdommen liggende trygt under jorden. 98 prosent av Grønlands eksport er sjømat – for det meste reker. 

Grønland er et snødekt Arrakis, med krydder i bakken, men uten et politisk regime som evner å gjøre det strategisk relevant. 

Europa strukket for langt

Grønlands-situasjonen kan ikke forstås isolert. Den speiler Europas bredere strategiske posisjon.

Faktum er at Europa allerede er spredt tynt over flere fronter. Krigen i Ukraina binder militære ressurser, industriell kapasitet og politisk oppmerksomhet i sørøst. Samtidig forvitrer den indre sammenhengen i EU: demografisk og økonomisk stagnasjon, skjødesløs migrasjon, energikrise og sosial fragmentering tærer på kontinentets legitimitet og styringsevne.

Danmarks statsminister Mette Frederiksen satte selv ord på problemet med sin harde linje overfor kriminelle utlendinger i sin nyttårstale:

– I skal ikke være her. Vi gider ikke jeres vanvidskørsel og dominanskultur. I ødelægger verdens dejligste land, og det skal I ikke have lov til, var hennes klare budskap.

USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi går enda lenger i å beskrive forfallet som en risiko for «sivilisasjonell utslettelse» i Europa. Den amerikanske analysen er et Europa som råtner på rot under det kombinerte presset av ukontrollert immigrasjon, orwelliansk sensur (i Storbritannia og Tyskland spesielt), lav forsvarsevne og svak innovasjonsevne.

Sett fra dette perspektivet er ikke Europa en skikket forvalter av et Grønland med økende geoøkonomisk betydning i en tid der stormaktenes spill om nordområdene tiltar. 

Fra nyliberalisme til sen imperialisme

Ironien er at EU har våknet brått fra sin nyliberale selvforståelse – der handel, institusjoner og regler skulle erstatte makt – og funnet seg selv i noe som ligner sen imperialisme. Territorier må holdes. Randsoner må kontrolleres. Prestisje må forsvares.

Problemet er bare at EU mangler den realpolitiske kapasiteten som et slikt prosjekt forutsetter. Grønland er det mest åpenbare eksempelet: et territorium Europa insisterer på å eie, men ikke har evne til å forsvare alene i et alvorlig stormaktsoppgjør. 

Å skulle forsvare Ukraina i øst og samtidig kontrollere Grønland i vest, med en økonomi som stagnerer på kontinentet imellom, er skolebokoppskriften på imperiets overanstrengelse.

En billig måte å holde USA inne

Her ligger Europas egentlige handlingsrom. Å gi, eller selge, USA en form for herredømme over Grønland – formelt eller uformelt – er ikke nødvendigvis et tap av ansikt. Det er en billig forsikringspremie. Det binder USA tettere til den transatlantiske alliansen og gir Washington en direkte, materiell interesse i Europas ytterkant.

Alternativet er langt farligere: et USA som trekker seg tilbake, prioriterer Amerika og Asia fullt og helt, og avskriver Europa som dritten i midten. 

Med det dystopiske bildet som males av Europa i Trump-administrasjonens nye nasjonale sikkerhetstenkning er det god grunn til å ta en mulig amerikansk retrett fra den gamle verden seriøst. En ny Monroe-, eller Donroe-doktrine der Europa ikke lenger er sentrum, men relegert til periferien. I et slikt scenario må Europa håndtere egne randsoner alene. Da holder det ikke å skrive kronikker.

Joda, det kan godt hende Trump-administrasjonen bløffer med retretten fra Europa. Men det er for risikabelt å gamble på det. 

Kanskje er Trumps Grønland-fremstøt også en lakmustest for å presse Europa til å underbygge den normative retorikken fra Ukraina til Grønland med mer hard militær makt, og bære en mer forholdsmessig byrde av det felles transatlantiske forsvaret. Men hvis europeiske land ikke gjennomfører lovnadene om å øke forsvarsbudsjettene til fem prosent av BNP, vil det bare gi Trump enda bedre grunn til å la Europa bli sin egen lykkes smed. 

The art of the deal

Å la Donald Trump "få" Grønland er derfor ikke kapitulasjon, men en strategisk quid pro quo. Trump får prestisje, et synlig bevis på amerikansk styrke og en fortelling om handlekraft. Europa får sikkerhet gjennom fortsatt amerikansk forankring.

Ironisk nok vil Grønland på sikt trolig bli en byrde også for USA: enorme kostnader, krevende logistikk, lokal motstand og permanent strategisk eksponering. Men nettopp derfor er dette en god avtale for Europa.

I unntakstilstanden avgjøres suverenitet ikke av hvem som eier territoriet på papiret, men av hvem som tar regningen når det virkelig gjelder. Europa bør være ærlig nok til å innrømme at det ikke er oss. Og derfor: La Trump få Grønland.