Innsideskandalen – fra en investors perspektiv

Det er en bunnløs tristhet over en sak som dette, fordi den bekrefter de mørkeste fordommene folk har om finansbransjen som en lukket lekegrind for de få og de kyniske. Når en av de mest betrodde skikkelsene i et av landets fremste meglerhus siktes for å ha solgt selve arvesølvet – den konfidensielle informasjonen kundene har betrodd dem – så raser ikke bare murene hos Arctic Securities, men tilliten til hele det norske kapitalmarkedet får dype sprekker.

Det mest tragiske er kanskje kontrasten mellom den profesjonelle fasaden og det som angivelig har foregått i det skjulte over to lange år. Mens vanlige småsparere har sittet og trodd på fremtidsutsiktene til selskaper som Atlantic Sapphire og Desert Control, har en insider med fasit i hånden angivelig sørget for at en bekjent kunne hoppe av før skipet sank eller posisjonere seg før gevinsten kom. Dette er ikke bare et brudd på verdipapirhandelloven; det er et fundamentalt svik mot de menneskene som finansierer næringslivet vårt med sine egne sparepenger.

Jeg var en av de som kjøpte og kjøpte aksjer i Desert Control som en dum idiot mens noen andre satt på innsideinformasjon og solgte ut aksjer.

Kinesiske murer

De såkalte «kinesiske murene» som skal skille rådgivning fra handel, har i denne saken fremstått som lite mer enn kulisser av papir. Det vil ta uendelig lang tid å overbevise markedet om at disse kontrollsystemene faktisk virker når en slik lekkasje har kunnet pågå uforstyrret gjennom åtte ulike forhold i en årrekke. For hver gang en slik sak rulles opp, tømmes tillitskontoen med en voldsom fart, og erfaringen viser at den bare kan fylles opp igjen med teskje, gjennom år med plettfri vandel og ekstrem åpenhet.

Veien tilbake for Arctic Securities og for Oslo Børs som markedsplass blir både bratt og ensom. Det holder ikke lenger å peke på at dette var en «enslig svale» eller et menneskelig svikt, for når svikten skjer på et så høyt nivå og over så lang tid, blir det et spørsmål om selve kulturen i gangene. 

Det vil kreve en total renselse og en ydmykhet som bransjen sjelden viser, før investorer igjen kan føle seg trygge på at de spiller på en bane som ikke er rigget på forhånd. Dette er en dag hvor de som faktisk etterlever reglene må bære byrden av andres grådighet, og det er kanskje det aller tristeste med hele situasjonen.